Pirkeren: Peter Joachim Sævik Amdam (1971 – 2016)

Tidligere NATT&DAG-redaktør Audun Vingers minneord om tidligere NATT&DAG-redaktør Peter Amdam.

b
a

Ouff. OUFHH! Lyden som mer enn noen representerte Peter Amdam, både som menneske og skikkelse, kunne indikere flere parallelle stemningsplatåer, i hans meget egenrådige utstråling av selvironisk selvmedlidenhet. Hallo, åssen går det Peter? «Ouff». Mer enn et ord —  uff — uttalt på en pervertert romsdalsdialekt parret med norsk sosialrealistisk film fra tidlig 80-tall, var det en lyd, en ursonate som hadde i seg mange aspekter ved livet. Skuffelse, sorg, bitterhet, resignasjon, en følelse av deja vu og uunngåelighet. Alt du har sagt og skreket i hele ditt liv sammentrengt i ploppet av en dråpe i en vannpytt: Tor Ulvens plopp var Peter Amdams ouff.

Han trengte liksom ikke si mer enn det for å gjøre seg forstått hos dem han møtte. Men lyden indikerte også stor glede og fascinasjon: Lyden kunne komme ved erkjennelsen av perfekt badevannstemperatur, en glipe i skydekket, mors selvlagde sylte ved julefrokosten, et klokt låtvalg av en house-DJ, en god linje på en bokside, andre dagen på NFL-draften, et nytt plagg han ønsket seg. Selv om den vedvarende følelsen av tilbakeslag nok var tung å bære, var det helt latterlig mange store og små ting ved tilværelsen, gjerne de små, som evnet å glede ham mer enn de fleste, som jo bare går rundt og gleder seg over de vanlige tingene.

Nå er Peter Amdam å finne i de små tingene. Det vil i fremtiden, som også var tilfelle før, være vanskelig å løsrive minnet av ham fra en gråmelert Champion-genser eller en frisk windbreaker, et par suverene Nike’s eller en fattigfornemt og sirlig strøket RL-skjorte. Han eier disse merkene i bevisstheten. Det vil være vanskelig å høre Youth of Today, Slowdive, Saint Etienne, Ricardo Villalobos, Paul Weller, Todd Edwards, Mary J. Blige eller BOLD uten å se for seg hans ansikt eller minnes hans legger og lugg. Nøkterne bokomslag med fransk teori og tysk poesi vil komme med hans navn skrevet med usynlig blekk, han vil kunne oppdages i et vrangt plassert semikolon i en kunstkritisk tekst. Men også i de store tingene, i temperaturen. Alle disse ouffene vil bli dypt savnet, i øret og i hjertet.

Hans bortgang i forrige uke har skapt store bølger på internett, noe som bare er rett og riktig, med tanke på at han tross alt var pålogget der 24/7, øyensynlig siden teknologien kom til Norge. Det er og har vært et mektig skue de siste dagene: vekselsvis fryktelig, sørgelig og inspirerende lesning. Hyllesttaler og korte minneord fra venner, familie, kolleger, fans og tilfeldig forbipasserende, i et antall og et toneleie ikke langt unna det som er blitt benyttet om bortgåtte poplegender og statsledere i senere år. En naturlig magefølelse ved en tekst med ordstørrelse og patos som denne her, vil være en urolig surkling. Men alle former for ord trengs når han skal minnes. Mengden med mennesker han har møtt og merket på sin vei er overraskende stor, om det så bare var for en dag eller for hele sesongen. Og det var såmenn innslag av både poplegende og statsleder i ham, i den rike veven av et menneske som var Peter Amdam. Ja, han var et stort forbilde for mange, enten gjennom et helt liv eller i en kort, intens periode. Han var en læremester, en lederskikkelse, et idol, som med intellekt og musikalitet ikke tok lett på noe som helst.

Peter AmdamMen hans største egenskap som inspirator var menneskeligheten, evnen han hadde til å snakke med mennesker og interessere seg for dem, samme hvor de kom fra (selv om han riktignok helst unnlot å forlate et område i en vestkantradius en moderat passer-sirkel fra leiligheten i Homansbyen). Selv om han på mange måter var en snobb, og beveget seg i interne kunst- og hardcoremiljøer, så kunne han bonde like mye med, og ha mye respekt for, hiphopere fra Manglerud, glamourmodeller fra Jessheim og bartendere fra Holmlia. Skjønte du humoren, eller var klar for et bad, eller satte pris på den samme remiksen, kunne et vennskap være født. Han kunne riktignok være meget kvass i replikken om personer og fenomener han følte misnøye over, og en markant lojalitets- og æreskodeks kunne noen ganger ta overhånd. Men til tross for gjentatte ouff: det er på grunn av hans personlige utstråling og interesse at så mange elsket ham og savner ham nå.

Som det sto i overskriften i et intervju med fanzinen Skallebank i 1988: Peter Amdam — en ålreit fyr. Selv som søttenåring, nylig innflyttet moldenser til Uranienborg i Oslo, var personaen der allerede i intervjuet, som lovende skater og ideologisk fundert musiker. Han var medlem i flere band, og var en ledende europeisk skikkelse av den meget amerikanske straight edge hardcore-bevegelsen, som man vel bør kalle det, mer enn bare en sjanger. De mest kjente var Onward, der han spilte gitar, og Sportswear, der han sang. Etter implosjonen av disse bandene levde Amdam en stund i skyggen av tidligere storhet, men hans status i disse miljøene, verden over, holdt seg hele tiden meget høy. I mangel av hardcore-konserter møtte folk lydig opp når han var R&B-, UK garage- eller house-DJ. Det var ikke for få han åpnet øynene opp for disse sjangrene.

Teksten fortsetter under videoen.

Og derfor var det et så fantastisk comeback han gjorde med gjeninntredenen med bandet For Pete’s Sake de siste årene. Å oppleve det bandet live var en sjeldent sjelfull og intens opplevelse i vår tid: cutis anserina var målet, og det forekom alltid. Andre, ordinære rockkonserter ble flaue, halvlevde forestillinger til sammenlikning. Det ungdommelige overmotet hadde forsvunnet men blitt erstattet av en vel så sterk patina av erfaring. Minnet av muligheten om et felleskap ble vekket til live med dette bandet. Mye av denne magien er også fanget på For Pete’s Sake-albumet med den vakre og meget amdamske tittelen In Faith And Loyalty, som utkom i fjor høst. De utallige bildene av ham på scenen i intens innlevelse, eller på vei ut av scenen og inn i publikumsfjorden, gjør sterkt inntrykk. Han er i disse fotografiene ikke på vei inn i idoliseringen av ham, men inn i fellesskapet som for en stakket stund mens hardcore-showet pågår, virker tettere enn det såkalte IRL på utsiden av konsertlokalets vegger. Det er kanskje en drøm, dette fellesskapet, men likefullt en drøm som kan vekkes til live gang på gang. Og det var få som legemliggjorde denne drømmen mer enn Peter Amdam. Den drømmen lever videre i hans utsøkte samling av bandskjorter med hardcore-band, plagg så knadd med mening og ikonografi at de hører like mye hjemme i kunstens hvite kube som med sirlige brettekanter i et skap. Hva i alle dager skal skje med disse gamle t-skjortene nå?

Teksten fortsetter under videoen.

Det finnes mange andre fotografier, vel så ikoniske, av Amdam på vei ut i vannet, der han tilsynelatende blir vann i vannet —  dette elementet han følte seg så hjemme i, både som fritidsadspredelse og som et livsmål i seg selv. Iscenesettelsen av stupet var også en del av hans kunst og liv. Badeshortsen var en av hans kjæreste eiendeler. Og det burde nesten bli en utstilling av bildene en gang, om bare i form av en pamflett. Eller som en logo på en minnebrus produsert av Oscar Sylte. Pære, ananas, og Amdam.

Det er altså ikke bare plateutgivelsene, de kuraterte utstillingene, og de skarpe katalog- og tidsskrifttekstene som kan omtales som hans oeuvre. Det er idéene hans, ikke bare dem som har funnet sin kropp i sangtekster eller essays, men idéene som ble plantet i dem han møtte på sin vei, enten det var humoristiske betraktninger, idiotiske oppheng, seriøse livsanskuelser, vidløftige teorier eller nedfallsfrukt fra hans nevehyttende rettferdighetssans. Undertegnede er ikke alene om å ha funnet bortimot halvparten av mitt vokabular og temakrets i små strofer eller yndlingsord gjentatt til det uttømmende av Peter Amdam. Hans bagatellmessige, men overstyrte minner har blitt andres minner også. Sosiolekt og stil og humor er nå likevel bare én side av saken. De senere årene var han en sentral skikkelse for unge kunstnere i Oslo og andre steder. Han hjalp dem ved å teoretisere over arbeidet deres, gi dem et språk.

Men ikke bare utøvende kunstnere: han lærte mange å se på nytt, og ikke godta de vante tankemønstrene vi har så lett for å falle inn i, selv innad i våre spesielle og interessante miljøer, hvor enn man måtte høre til. Og selv om ens egne liv og problemstillinger ofte kan være nok å bedrive tiden med, var vissheten om Amdams blikk ofte nok til å få en til å tenke seg om en gang til. Det er veldig, veldig lett å henfalle til slapp tenkning, til å ta snarveier, ikke gidde å åpne øynene skikkelig og ta noen ubehagelige diskusjoner med seg selv — eller andre. Noe av det han pirket i var kanskje ikke mer enn et lite hangup i hans store univers, uten noen ideologisk overbygning som kunne deles av mange. Men også disse pirkene ble foretatt med kirurgisk presisjon.

Mye av det mest geniale han gjorde i NATT&DAG i en tiårsåperiode, fra han var intervjuobjekt og enquetebesvarer, til han ble assosiert redaksjonsmedlem, tung litteraturkritiker (denne siden av ham må ikke glemmes), klubbredaktør, kunstredaktør og til sist redaktør for hele sulamitten, lå ikke bare i kunstnerne og forfatterne han trakk frem i en ellers kommersiell og ungdommelig setting. De lå i de små støtene av tingenes poesi han selv bedrev i spaltene. Kun en liten Tidens Ånd-oppføring, en såkalt bobler eller datidens thinkpiece, formet som unnselig småstoff, kunne da og i ettertid føles som viktige. Om det så bare skulle være en replikk om det irriterende plinget i en ivrig syklists bjelle. Hans blikk for de små detaljene, de mange punctum i livets bilde, gjør ham til en essensiell brikke i historien om NATT&DAGs utvikling, og via det utviklingen av storbyen. Senere arbeid med publikasjoner som Platinum, Vinduet, kunstkritikk.no, kunstkataloger og andre publikasjoner underbygget denne påvirkningskraften. Kuratering av utstillinger i London og Stockholm befestet hans rolle som mer enn en art world crook, som han yndet å kalle seg.

Hvordan folk i Oslo skal klare seg, holde stilen og skjerpe sansene og tenke grundig, rett og slett la være å bli døv, uten Peter Amdams korreks og metaforiske posisjon på skulderen, er på nåværende tidspunkt vanskelig å se. Det kommer selvfølgelig en ny standard, det er greit. Men den vil være lavere.

Verst er likevel savnet av hans smittende, hikstende prusting, som vil gjøre enhver kommende latterkule mindre monumental.

Audun Vinger, juli 2016

Peter Amdam

Foto: Emma Clare Gabrielsen

Peter Amdam