«Cave»-regissør: – Har opplevd at filmfolk jeg har hilst på tidligere, later som de ikke kjenner meg igjen

At alle har fokus på den samme potten fra NFI, er en medvirkende årsak til at det kan virke som om den norske filmbransjen mangler raushet, mener 27 år gamle Henrik Martin Dahlsbakken. Selv har han aldri fått støtte – men allerede laget åtte filmer.

b
a

TRE NYE FILMER er også på trappene, så det det er ikke så lett å vite hva man skal fokusere på i møte med Dahlsbakken. 17. juni kom Sensommer å se på kino. Kortfilmen Takk for turen er også fersk av året og i september skal han ta seerne med til spektakulære scener i grotter i Nordland og biljakt i Trollstigen. Selv jobber han for tiden parallelt fra dag til dag med Cave og De fredløse, sistnevnte basert på Tancred Ibsens To mistenkelige personer. Legg til at Cave 2 allerede er i preproduksjon og du har en mildt sagt travel type.

Hvordan klarer du å holde produksjonen så høy?

– Jeg tror aldri jeg har vært så kreativ som nå, så det er bare å kjøre på. Jeg vet allerede hvilke fire filmer jeg skal lage de neste to årene. Det er dessuten ingen ting som gjør meg så glad som å lage film, selve prosessen er minst like viktig for meg som resultatet. Bak kamera bruker jeg gjerne mange av de samme folkene, og vi har på mange måter blitt som en familie som det er fantastisk å gjøre nye prosjekter med.

For Dahlsbakken, som aldri har fått produksjonsstøtte fra NFI, har det vært viktig at det økonomiske ikke skal være en hindring for resultatet. Sensommer ble for eksempel laget på kortfilmbudsjett og han bruker gjerne ikke mer enn 10-15 personer i staben. Erfaringene med norsk filmbransje er ikke udelt positive.

– At alle har fokus på den samme potten fra NFI, tror jeg er en medvirkende årsak til at det kan virke som om den norske filmbransjen mangler raushet. Jeg har selv opplevd at filmfolk jeg har hilst på tidligere, later som de ikke kjenner meg igjen ved neste møte. Folk heier ikke på hverandre, og det kan virke som om hver og én sitter på hver sin lille tue og bryr seg om seg og sitt. Om ikke annet blir man hardhudet av slikt og tvunget til å finne sin egen vei.

I SENSOMMER SAMARBEIDER Dahlsbakken med veteranen Bente Børsum for tredje gang. Filmen er lagt til Bretagne i Frankrike en gang på 1970-tallet. Her møter vi den norske forfatteren Vivienne som lever i selvvalgt eksil i en stor villa på landsbygda. Hun er i ferd med tape kampen mot kreften og ønsker å tilbringe livets sluttfase alene. Plutselig får hun uventet besøk av et ungt, norsk par (Rolf Kristian Larsen og Heidi Toini) med havarert motorsykkel, og et trekantdrama oppstår.

I flere av filmene dine, inkludert Sensommer, plasserer du handlingen et stykke tilbake i tid. I tidligere filmer har du med seerne tilbake til blant annet en polekspedisjon a la tidlig 1900-tall, og andre verdenskrig. I Sensommer er tidskoloritten syttitals.

Hvorfor denne hangen til det nostalgiske?

– Jeg ser på meg selv som en visuell filmskaper, det tror jeg er mye av årsaken både til at jeg ofte søker enten tilbake i tid eller til naturen. Jeg er dessuten veldig historieinteressert og tror tidligere levesett og muligheter har mye å lære nåtiden.

Hangen til nostalgi begrenser seg ikke i det visuelle for Dahlsbakken, også flere av skuespillerne han har samarbeidet med i filmene sine er godt oppi årene. I tillegg til nevnte Børsum samarbeidet han nylig med Stein Winge og Jan Malmsjö (den grusomme presten i Fanny og Alexander) i kortfilmen Takk for turen.

TAKK FOR TUREN (short) teaser clip from FilmBros on Vimeo.

Bente Børsum utstråler en naturlig eleganse i Sensommer, til tross for at rollefiguren hennes er alvorlig syk med både parykk og løsbryst. Var hun tiltenkt rollen fra starten av?

– Det var henne jeg så for meg da jeg skapte rollen Vivienne. Hun er basert på ting Bente selv har opplevd og fortalt. At hun snakker flytende fransk var selvsagt et enormt pluss da vi endte opp med å filme i Frankrike.

TING VIRKER TILSYNELATENDE normalt på overflaten i Sensommer, men særlig om natten skjer det mystiske og til dels skremmende ting. Det er lett å dra paralleller til blant andre Roman Polanski i møte med filmen. Dahlsbakken trekker også frem Michael Haneke som en viktig inspirasjonskilde.

– Jeg ønsket å lage en sunny noir og hentet inspirasjon særlig fra tidlig Polanski. Knife in the Water, men også Rosemary’s Baby, brukte jeg aktivt mens jeg lagde manus. Haneke var dessuten en inspirasjon for mye av det seksuelle i filmen.

Selv om Dahlsbakken er så å si selvlært som regissør har han omtrent sluttet å se film selv. Fra å være han fyren på videregående som satt hjemme og så tre filmer i strekk, sier han at han nå bare ser cirka én i måneden. Heldigvis husker han fortsatt enkeltscener fra filmer han har sett i detalj.

Det er en del elementer som går igjen 
i filmene dine. Et av dem er at personer 
i krise griper til våpen i affekt.

– Jeg har i flere av filmene mine ønsket å fremstille mennesker i ekstreme situasjoner som konfronteres med ting de helst ikke ville ta et oppgjør med, så også i Sensommer. Når det gripes til våpen her er det fordi Vivienne må håndtere noe hun synes er særs ubehagelig i omgivelser som egentlig skulle være trygge for henne

Din neste film, actionthrilleren Cave, er noe helt annet enn det du har gjort tidligere. Blir den ditt gjennombrudd i utlandet?

– Jeg håper det. Filmen er allerede solgt til flere land, og det ble vist promoklipp i Cannes som skapte stor interesse. Formspråket i filmen er helt nytt for meg, noe som har vært en enorm læringsprosess. Samtidig bryter filmen med stereotypene fra actionsjangeren, med blant annet karakterer med betydelig mer kjøtt på beina enn det som er vanlig. Jeg må bare takke en helt fantastisk skuespillerstab etter alt de har vært igjennom i løpet av innspillingen. Filmen har blitt knallbra. Jeg gir meg nemlig ikke før ting blir ordentlig bra.

Cave avslutter årets hovedprogram under Filmfestivalen i Haugesund 25. august, og har ordinær premiere 02. september.

Henrik Martin Dahlsbakken