«Mensen»: Marit Larsen snikskryter og 21 
andre tilnærminger i Gyldendals antologi

Gyldendals antologi «Mensen» ser ut til å falle inn i en tendens: Det blir mer og mer vanlig å være åpen om mensen.

b
a

Jeg liker ikke blod. Jeg blir veldig stressa av masse blod, selv på film. Verst er det hvis det er blod som ikke stopper, fra sår som ikke blir behandlet. Det har blitt verre med årene også.

Nylig nevnte jeg disse greiene for en venninne. Hun svarte meg, uaffektert: Ja, du er jo mann. «Hæ, hva skal det bety?» spurte jeg, dum som jeg er. Eeehh, du får ikke mensen? sa hun. Det hadde han ikke tenkt på, idioten. Men selvfølgelig har folk som blør flere dager hver eneste måned, et helt annet, mer avslappet forhold til blod. For veldig mange er ikke blod noe man maser om.

Men så lenge det er noen som oppfatter det som mas, så er det noe å mase om. For hvorfor kan man ikke snakke selvfølgelig og naturlig om mensen, når det er så selvfølgelig og naturlig?

mensen gyldendalDet er utgangspunktet for utgivelsen av Mensen, en bok om mensen, skrevet og tegnet av tjueto kvinner, blant andre Agnes Ravatn, Gunnhild Øyehaug, Jenny Jordahl og Kadra Yusuf. Boka forteller og opplyser om mensen, fra forskjellige synsvinkler, og i forskjellige former: Dikt, personlige beretninger, tegneserier og kronikker. Felles er ønsket om å bli kvitt tabuet rundt mensen. Boken er først og fremst beregnet på ungdommer, og den snakker til de fleste kjønn. Til guttene sier den: Mensen er ikke ekkelt, det er vanlig og naturlig. Til jentene sier den: Mensen er ikke farlig eller noe å skamme seg over.

Boken ser ut til å falle inn i en tendens. Det blir mer og mer vanlig å være åpen om mensen, i alt fra Jenny Hvals singel «Female Vampire» og NRKs serie One night stand til Rupi Kaurs kunstfotos på Instagram (som er inkludert i boken). Boka ser ut til å ville være både en del av og et monument for denne strømningen.

Det store flertallet av tekster handler om det samme: Første gang man fikk mensen. Og de er gjerne skrevet på samme måte, personlig, og fra den usikre 10 eller 12 eller 14 år gamle jentas synsvinkel. Det er forståelig, i og med at det (tydeligvis) er en skjellsettende opplevelse. Men som en rekke historier og fortellinger i bokform hadde det vært fint med større variasjon. En befriende tekst er da svenske Sandra Beijers novelle «Nå skjer det», der jeg-personen har sex for første gang – med mensen. Teksten er skrevet i et språk som er både sårbart og myndig.

Entusiasmen i beskrivelsene av mensen kan av og til bli litt slitsom. Da er det fint med avbrekk som er rent informative, for eksempel når Marta Breen skriver om hvordan tabuet rundt menstruasjon er et problem for kvinner i fattige land med dårlige sanitærforhold. Breen avslutter med å foreslå at FN kan erklære et internasjonalt mensen-år, på samme måte som de pleier å gjøre det for jordsmonn eller quinoa. Som hun skriver: «Da måtte Kongen og statsministeren bli nødt til å nevne tabuordet i sine nyttårstaler». Dette er både sant og morsomt.

LES OGSÅ: Smil og Gift møter Marta Breen

Det er mye bra her, men det er også dette: Et mensendikt av Marit Larsen som består av en liste med steder hvor hun har fått mensen. Problemet er at det viser seg at listen bare er snikskryt, fordekt som dikt: «I Los Angeles». «På lydsjekk». «På Söder». «På Spellemannprisutdeling». I tilfelle det var noen tvil om at forfatteren Marit Larsen er den Marit Larsen, og at også hun menstruerer.

Rupi Kaur Mensen