– Det er ikke forfatterne, men Aftenposten som tilsmusser privatpersoner offentlig

– Å lete fram programmet fra Hjorths far sin begravelse beviser ingenting annet enn en manglende forståelse for det skjønnlitterære arbeidet, skriver forfatter Roskva Koritzinsky.

b
a

Roskva Koritzinsky, forfatter

 

 

«Aftenposten har fått tilgang til seremoniprogrammet til begravelsen til Vigdis Hjorths virkelige far.»

Smak litt på den setningen. Slik endte altså Aftenpostens korstog mot den såkalte «virkelighetslitteraturen».

Vigdis Hjorth har nemlig uttalt i et intervju at hun bruker seg selv og sine egne erfaringer i skrivearbeidet, og følger man Aftenposten og hovedanmelder Ingunn Øklands logikk, er en av Norges største aviser dermed i sin fulle rett til å spore opp materiale fra Hjorths fars begravelse og sammenligne det med passasjer i romanen, for så – hold tunga rett i munnen – å anklage Hjorth for implisitt å anklage sin egen far for incest.

Det hele er hinsides ironien.

LES OGSÅ: OPPDATERT: Topp SJU «Kjære …»-kronikker

Vigdis Hjorth har aldri påberopt seg, verken i eller utenfor litteraturen, å «fortelle sannheten» – den aktuelle romanen er i stor grad en problematisering av nettopp dette: Hvem eier en historie, kan vi i det hele tatt snakke om en felles erfaring? Aftenposten, med Ingunn Økland i spissen, skyr ingen midler for å bevise at historien som fortelles er sann.

At Hjorth understreker at Arv og miljø er en roman, får ikke hjelpe. Når hun også er åpen om at hun bruker seg selv og sitt eget liv i arbeidet, mener Økland at Hjorth benytter seg av en dobbeltkontrakt: forfattere vekker interesse ved åpent å bruke egen biografi. Men de beskytter seg bak romanbegrepet så snart de trenger det. Konsklusjonen? At litteraturen er på villspor.

Men er den virkelig det?

Øklands poeng er i utgangspunktet interessant: Når forfatterne i intervjuer og essays forfekter å skrive tett opptil eget liv, for så å hardnakket hevde at litteraturen de skriver må leses som fiksjon, skjer det noe med lesningen. Men i motsetning til Økland, tror jeg ikke at litteraturen er problemet.

LES OGSÅ: «Mensen»: Marit Larsen snikskryter og 21 
andre tilnærminger i Gyldendals antologi

Både Hjorth, Knausgård og Lindstrøm har kommet med vesentlige bidrag i den norske samtidslitteraturen. Bøkene deres drøfter filosofiske og eksistensielle problemstillinger og er ikke først og fremst bekjennelseslitteratur. Når Økland påstår at forfattere utnytter seg av gråsonen mellom virkelighet og fiksjon fordi de er hevnlystne, bommer hun grovt.

«Forfatteren skriver i ensomhet, boka leses i ensomhet

Jeg tror ikke Hjorths metode skiller seg så fryktelig mye fra mange andre forfatteres måte å arbeide på. Jeg tror heller ikke vi er på toppen av en selvbiografisk bølge. Snarere tror jeg måten vi snakker om litteratur på har forandret seg. Bemerkelsesverdig ofte dreier lanseringsintervjuene seg om forfatterens privatliv eller sammenhengen mellom den aktuelle boka og forfatterens egne erfaringer. Hvorfor er det slik?

En del av det handler nok om økonomi. Privatliv og «intime avsløringer» selger: Forlagene skaper blest om den aktuelle boka, avisene får flere klikk. Så kan man klandre klikkåte aviser og pengesultne forlag, men det er klart at forfatterne har en rolle i promoteringen av deres egne bøker.

Vi har, på lik linje med den øvre litterære offentligheten, et ansvar for hvordan samtalen om bøkene våre skal se ut. Forstyrrer fokuset på forfatteren som privatperson den offentlige debatten og samtalene om litteratur? Ja, det tror jeg.

««Det er ironisk at Aftenposten og Økland i sitt detektivarbeid ender opp med å være dem som offentlig tilsmusser privatpersoners ømdømme

Å skrive er en dypt personlig aktivitet. Å utgi en bok er å delta i et fellesskap. Skjønnlitteraturen befinner seg dermed i et grenseland mellom den helt private og det offentlige: Forfatteren skriver i ensomhet, boka leses i ensomhet. Men temaene som tas opp og historiene som fortelles, har potensiale til å skape en samtale om samtiden, om samfunnet vi lever i, om hva det vil si å være et menneske.

Jeg tenker at kritikere, forlag, media OG forfattere har et ansvar for å løfte den litterære samtalen opp på et nivå der vi kan diskutere psykiske lidelser, rusproblematikk, fattigdom og vold, så vel som ulike måter å bruke det skjønnlitterære språket på, uten at samtalen skal ende opp med å dreie seg om forfatterens personlige erfaringer og utfordringer.

Når Aftenposten og Økland turer fram som de gjør, er det ikke problematisk fordi de stiller spørsmålstegn ved det etiske dilemmaet som oppstår når forfatterne forfekter å skrive nært på eget liv. Problemet er metoden. Å lete fram programmet fra Hjorths fars begravelse beviser for det første ingenting annet enn en manglende forståelse for det skjønnlitterære arbeidet.

La meg komme med et eksempel: En forfatter skriver en roman der hovedpersonen har blitt utsatt for incest i barndommen. Forfatteren har selv vært utsatt for et overgrep i barndommen, men til forskjell fra personen i romanen, ble ikke dette overgrepet begått av hennes egen far. Overgriperen var en onkel, en bestefar eller en venn av foreldrene. Men fordi boka hun arbeider med er en roman, velger hun å skrive en historie om en kvinne som verken heter eller arbeider med det samme som forfatteren selv, men som utsettes for et lignende overgrep, men av en annen person i sin nærmeste sirkel. Hun er ikke interessert i å skrive en sann historie. Like fullt hjelper hennes personlige erfaringer henne med å skape en bok som er sann på sine egne premisser.

LES OGSÅ: Vi klippet ut alle adjektivene i Aftenpostens Highasakite-anmeldelse og kalte det poesi

At hun så har brukt programmet fra sin egen fars begravelse som utgangspunkt for en passasje i romanen, beviser ikke at det er faren hun skriver om. Jeg tror Økland og hennes kolleger hadde fått bakoversveis hvis de visste hvor mange slike berøringspunkter mellom skrift og liv som finnes i selv de mest fiksjonelle fortellinger der ute.

Og hvor mye fantasi som finnes i bøker som synes å ta utgangspunkt i virkelige hendelser. Det er ironisk at Aftenposten og Økland i sitt detektivarbeid ender opp med å være dem som offentlig tilsmusser privatpersoners ømdømme. Når det er sagt, tror jeg vi gjør klokt i å diskutere hvorvidt forfatteren som privatperson tar for mye plass i den litterære offentligheten.

Fortsetter vi på dette sporet, står vi i fare for at litteraturkritikken ender opp der vi har befunnet oss de siste dagene: I stedet for å diskutere en mangefassetert, filosofisk roman som tar for seg eksistensielle, mellommenneskelige og filosofiske problemstillinger, sitter vi og diskuterer Vigdis Hjorths privatliv. Det tror jeg ingen er tjent med.

Foto: Niklas Lello