Fosse? PØH! Ibsen? PØH! Møt heller Arne Lygre

Det kan være at jeg trekkes mot det mer dramatiske, det mer destruktive eller ødeleggende, men det beskriver jo bare en flik av virkeligheten, sier Arne Lygre, aktuelle med stykket «La deg være».

b
a

JEG MØTER ARNE Lygre utenfor Nationaltheatret hvor han for tiden er husdramatiker. Før vi går inn for å finne en stille krok går vi over gaten for å kjøpe en kopp kaffe, hvor Lygre kjekt bestiller en trippel latte. Vanligvis foretrekker jeg selv en enkel, men det føles plutselig så pinglete. Jeg ender med en dobbel.

 Til tross for den skamløse kaffebestillingen – og den omfattende anerkjennelsen – virker Arne Lygre usedvanlig beskjeden. Siden debuten har han mottatt både Brageprisen og Ibsenprisen. Han er oversatt til minst 15 språk og settes opp på scener i Frankrike, Tyskland, Italia og Brasil, for å nevne noen. Stykket Jeg forsvinner, som ga ham Ibsenprisen, ble i den forbindelse omtalt som et av de mest betydningsfulle dramaene siden Ibsen.

Av norske dramatikere har du per i dag veldig liten konkurranse om toppen?

– Jeg har masse dyktige kollegaer, og noe konkurranse er det jo ikke dette. Men jeg har på et eller annet vis hatt en langsiktighet i arbeidet. Jeg har vært veldig dedikert til sjangeren og jeg har vært trofast mot mitt eget uttrykk. Jeg har takket nei til alle mulige bestillingsverk som får meg vekk fra det prosjektet jeg er interessert i å utforske, jeg har rett og slett ikke klart å skrive uten å gjøre det på min måte. Jeg har ikke vært lysten på å gå inn i mer sånn type brødjobbsituasjoner.

ANBEFALT: Lygres La deg være

Det går fremdeles gjetord om suksessoppsetningen av Ingenting av meg i Stockholm med Eirik Stubø som regissør. I etterkant av denne sa en kritiker at du får Jon Fosse til å framstå som en barokkunstner. Kommentar?

– Haha. Det er vanskelig å kommentere slike ting. Jeg husker ikke hele anmeldelsen, men jeg opplevde at han var begeistret for forestillingen. Selv var jeg også veldig fornøyd med den forestillingen der. Jeg så den flere ganger og det var et eller annet som bare klaffet. Du fikk følelsen av det konsentrerte rommet hvor alle skuespillerne var hooket i hverandre, men veldig autonome i sin tilstedeværelse. Og rommet var veldig fascinerende, det var veldig bredt med publikum på tre lange rader. Hver eneste forestilling har et ulikt rom og det har ekstremt mye å si for hvordan et stykke oppleves. Neida, det var en fin ting som skjedde der.

LYGRE ER EN språklig perfeksjonist, velkjent for sine originale formgrep og skiftende fortellerperspektiv. Gjennom hele sitt forfatterskap har han undersøkt temaet identitet, hvordan den endrer seg og hvordan identitet endrer seg i relasjoner til andre.

– Jeg er opptatt av hvordan identitet dannes gjennom relasjon til andre. En viktig del av det er språket og ordenes makt, det språket vi bruker til oss selv eller om oss selv.

I det nye stykket La deg være er mennesket i åpningen en kvinne som dør i en dramatisk hendelse. Hun blir forlatt til vanns hvor hun ikke klarer seg selv, noe som er en indirekte konsekvens av relasjonene hun har til menneskene rundt seg. I bunnen handler situasjonen om det å være hjelpesløs, det at hvis ikke noen nå tar vare på meg, så går det galt.

Kan du si noe om hva som gjør dette med identitetsdannelse interessant for deg?

– Det er nok mye omstendigheter i oppveksten og ting jeg har opplevd. Men jeg skiller mellom noe som er en motor for å skrive om ting som ligger i den sfæren, og det å skrive eksakt om det. For eksempel er det en situasjon i det nye stykket hvor en jente får hukommelsestap og fremstår som forvirret i en episode. Det er en situasjon jeg har opplevd selv, men som jeg ikke går inn og skriver akkurat slik den var. Det blir mer en iboende følelse etter den opplevelsen som jeg bruker til å lage en annen situasjon.

I tekstene dine finner man nesten aldri konkreter som navn på personer, du bruker heller arketypiske benevnelser som Menneske, Fremmed, Venn, Fiende og liknende. Det er heller ikke henvisninger til steder eller sceneanvisninger. Hvorfor har det blitt sånn?

– Det er nok en fascinasjon for det som bare har akkurat nok informasjon i seg, og det å jobbe i et rent univers. Ikke rent med tanke på handlingen, men at man ikke har mer informasjon enn det som trengs for å følge med på det som skjer. Jeg er veldig lite interessert i å beskrive omgivelsene, bilen man kjører i eller gata man bor i. Det går tett på møter og dialoger mellom mennesker.

I stykkene dine finner vi ofte mennesker i nære relasjoner som skjuler ting for og skader hverandre gjennom hva de sier eller ikke sier. Er det mulig å være i nære relasjoner uten å skade hverandre?

– Ja, jeg tror jo selvfølgelig at det går an å være i nære relasjoner uten å skade hverandre. Spørsmålet er hvilken bit av virkeligheten jeg kan lage litteratur av. Det kan være at jeg trekkes mot det mer dramatiske, det mer destruktive eller ødeleggende, men det beskriver jo bare en flik av virkeligheten.

Arne Lygres nye stykke La deg være har urpremiere på Nationaltheatret 9. september, og går på fra 17. september.

Arne Lygre