Johns + Munch: – Munch dukker opp når Johns begynner å direkte stille spørsmål om sex, død og den menneskelige livssyklusen

Utstillingen Johns + Munch har allerede gått en stund Munchmuseet. Jasper Johns er en av USAs mest anerkjente og feirede kunstnere,  og i møtet med Edvard Munch finnes det både likheter og motsetninger. Museumsformidler Eirik Arff Gulseth Bøhn mener Johns + Munch er den av +-utstillingene med tydeligst link.

– Det er en historie som er systematisk og godt fortalt. Men ved nærmere undersøkelse er de parallellene som virker åpenbare også tvetydige og kompliserte. I utforskningen av dette ligger mye av verdien av utstillingen. Mens Vigeland + Munch var full av paralleller som vi vanligvis tenker på som «reelle» (eller biografiske og historiske: de bodde på samme hotell og malte de samme kjendisene) var Mapplethorpe + Munch bygget på visuelle og tematiske likheter. I den utstillingen var spørsmålet: hva betyr det egentlig at noe ligner? Med Jasper Johns + Edvard Munch handler det om Johns’ gradvise og systematiske appropriering av Munch. Og som alltid forandrer en slik undersøkelse også Munch, så linken går ikke bare én vei.

– Munchs og Johns’ kunst er full av veldig direkte forsøk på å beskrive det å være menneske

For de som kjenner til Jasper Johns fra før av, hva kan du kort si om han?

Eirik Arff Gulseth Bøhn
Eirik Arff Gulseth Bøhn

— Mange anser Johns som en av de aller viktigste kunstnerne i etterkrigstiden. På et tidspunkt da amerikansk maleri var dypt inne i en veldig lukket samtale med seg selv om ren form begynte han å lage bilder av alt som maleriet hadde fortrengt. Han malte flagg, tall og målskiver, ting som tilsynelatende «ikke inneholdt ham selv». Slik bearbeidet han også arven fra Marcel Duchamp, som hadde formulert liknende ideer flere tiår tidligere, og som gjennom Johns og andre kunstnere som John Cage ble en avgjørende stemme i kulturen. Derfor vil han også alltid assosieres med en viss kunstnerisk motkultur. Johns har arbeidet flittig siden ’50-tallet, og naturligvis endret både praksiser og problemstillinger. Men spørsmålet om hva representasjon er, og hvordan det fungerer, løper gjennom hele kunstnerskapet hans. Han er en uhyre intelligent og subtil kunstner, og hvordan man definerer ham, forteller i virkeligheten mye om hva slags tilnærming man har til de ulike kunsthistoriene etter andre verdenskrig.

Hvordan har tilbakemeldingene fra publikum vært så langt? Johns og konseptkunst kan kanskje i utgangspunktet fly noe over hodet til en cruiseturist eller tante Trude?

— Veldig mange synes vi har gjort en virkelig god jobb denne gangen, det har vært en overveldende god respons fra vidt forskjellige publikumsgrupper. Men så lenge man er et museum med to malte versjoner av Skrik og «bare» stiller ut litografiet (som jeg synes er mye kulere enn maleriene), vil det alltid være noen misfornøyde turister. Når det kommer til tante Trude, er jeg overbevist om at det ikke finnes noen temaer man ikke kan snakke om med hvem som helst. I utstillingene våre har jeg snakket med skolebarn om Nietzsche og med gamle damer om særere former for sex. Munchs og Johns’ kunst er full av veldig direkte forsøk på å beskrive det å være menneske, noe vi alle har til felles. Vår oppgave er å formidle det til folk på en ukomplisert måte.

Saken fortsetter under bildet.

MELLOM KLOKKEN OG SENGEN: Jasper Johns bilde med samme tittel som Munchs sene selvportrett Mellom klokken og sengen (1940-42) .
MELLOM KLOKKEN OG SENGEN: Jasper Johns bilde med samme tittel som Munchs sene selvportrett Mellom klokken og sengen (1940-42) .

Det har aldri vært en så omfattende utstilling av Johns’ kunst i Skandinavia. Hva er årsakene til det?

— En utstilling er et stort og komplekst maskineri, og det vil alltid være mange grunner til at én realiseres. Det samme gjelder det motsatte. Delvis har vi hatt en begrenset appetitt for den amerikanske kanon (og mot-kanon) i Norden, hvor vi har vært mer opptatt av særlig fransk og tysk kunst. Men de praktiske utfordringene er også enorme. Utstillinger som består av store mengder verker på lån fra utlandet er ofte del av en slags byttehandel mellom museer, og heldigvis har vi med Munch et ess på hånden. Alle vil låne Munch. Derfor har vi også kunnet låne epokegjørende verk fra viktige samlinger i Amerika, noe som er vanskelig for et museum med lavere innbytteverdi, om man kan kalle det det.

Utstillingen er lagd i samarbeid med Virginia Museum of Fine Arts i Richmond, USA og kurator John Ravenal. Hva kan du fortelle om dette samarbeidet ?

— Det har vært en ren glede. John Ravenal er en veldig dyktig kurator og en strålende fyr, og han har hatt med seg et dyktig og profesjonelt team fra VMFA. Det var John som først tok kontakt med oss, i 2012. Johns’ bilde Between the Clock and the Bed, som er et direkte sitat av Munch, er i samlingen i Virginia, og John begynte å interessere seg for sammenhengen mellom de to. Dermed begynte utstillingen slik som mange gode utstillinger blir til; som en undersøkelse av et spørsmål som stadig gir et større og rikere svar. Slik ender man opp til slutt med en stor og mangesidig utstilling.

Johns munch
SAVARIN: En viktig kunstnerisk serie for Jasper Johns.

Deler av den kunstneriske utviklingen og selvforståelse til Johns kan leses gjennom den sentrale Savarin-serien. Her gjør også Munch sin direkte inntreden. Kan du gjøre et forsøk på å forklare hva som gjør akkurat denne serien så spesiell?

Savarin er en veldig spennende og subtil serie, som typisk for Johns strekker seg over mange år. Savarin er egentlig et kaffemerke, og Johns brukte hermetikkboksen til å dynke penslene sine i terpentin. I 1960 støpte han en bronseskulptur av boksen og penslene, som han malte slik at den så helt ut som ekte vare. Etter noen år begynte han å lage trykk med tegninger av boksen, eller skulpturen, og dermed begynte en lang serie med trykk der Johns brukte motivet som et felt for å utforske representasjon. På et tidspunkt blir bildene av boksen og penslene, som selvsagt alltid hadde båret med seg noe personlig, til eksplisitte selvportretter og investert med eksistensielt mørke. Der er nettopp da Munch dukker opp, i et direkte sitat av knokkelarmen fra det kjente litografiske selvportrettet fra 1895. Serien er spesiell fordi den gir oss et sjeldent innblikk i hvordan et motiv utvikler seg for Johns, langsomt og i klare trinn, mens det antar nye meninger og kommenterer seg selv. Dermed får vi også et nærmest kirurgisk innblikk i den kreative prosessen. Det er dypt fascinerende.

Finnes det også andre kunstnere Johns har lånt av?

— Definitivt. Jeg nevnte Duchamp, som han har absorbert mye fra, på et konseptuelt plan. Sen Picasso ligger også tungt over mange av bildene hans fra åttitallet og utover. På et vis kan man si at Johns låner av kunstnere slik han låner fra vanlige objekter han kommer over, ved å grunnleggende forandre det han representerer. En av de mer spesielle kunsthistoriske sitatene er fra Isenheimalteret, som ble malt av den tyske kunstneren Matthias Grünewald på begynnelsen av 1500-tallet. Johns har lånt og dekonstruert en figur som lider av ergotisme, en hudinfeksjon som ble fremkalt av sopp og ga fryktelige sår og som også er kjent som St. Antonius’ ild. I Johns’ bilde Untitled fra 1984 dukker figuren opp som istykkerrevne felter av gult, rødt, grønt og lilla. Johns’ appropriering av andre kunstnere er alltid kompleks, og den reiser spørsmål om hva det egentlig innebærer å låne eller å bli inspirert.

– En gang sparket han en liten hund

Hvordan skiller måten han bruker Munch seg fra disse andre?
— Det er et godt spørsmål, som utstillingen til dels forsøker å svare på. Munch blir på et vis en fluktrute for Johns når han trenger en utgang fra problemer han sitter fast i. Mer enn noe annet dukker Munch opp når Johns begynner å direkte stille spørsmål om sex, død og den menneskelige livssyklusen. Dette er i kjernen av Munchs kunstnerskap og kommer nærmest skyllende inn i Johns’ produksjon idet han gjennomgår en periode av krise. Generelt kan man si at Johns bruker Munch til å utforske det som dypest sett handler om forandring, som opptok Munch gjennom hele kunstnerskapet.

Johns er skeiv. Vil du si at man kan se en slags kunsthistorisk brytning med den maskuline og drikkfeldige generasjonen før han, anført av blant annet Jackson Pollock og Mark Rothko?

— Definitivt. Pollock drakk og sloss og kjørte seg i hjel i fylla med en yngre elskerinne. En gang sparket han en liten hund. Dette er i og for seg rent overfladiske og anekdotiske aspekter av hans liv, men det forteller likevel om en viktig assosiasjon mellom kreativitet og heteroseksualitet, om forestillinger om genialitet og heroisk skaperkraft som i den generasjonen var tett bundet til ideer om maskulinitet. Her ringer det for så vidt også en bjelle ved Munch. Det var konkrete aspekter av motkultur som opponerte mot disse ideene i Johns’ sirkel, som var overveiende skeive og inkluderte kunstnere som Frank O’Hara, John Cage, Merce Cunningham og Robert Rauschenberg.

Johns er 86, hvordan står det egentlig til med gamlefar i dag? Lager han fremdeles kunst?

— Det gjør han, han har jo viet livet sitt til å lage kunst, så det er ingen grunn til at han skulle gi seg nå. Han lever ganske tilbaketrukket, delvis på landet i Connecticut og på en øy som heter Saint-Martin i Karibia. Høres topp ut, spør du meg.

Helt til slutt. Jævlig raft det utstilte sengeteppet til Munch! Blir en kopi av teppet mulig å finne i museumsbutikken i nær fremtiden?

— Neppe. Men Munchs sengeteppe er hjemmelaget (av en litt utålmodig person) og jeg synes det er mye kulere hvis folk lager sin egen tolkning. Jeg har en kollega på museet som pleier å strikke votter med mønsteret på. Det er en hit til jul, kan du tro!

Johns + Munch går på Munchmuseet til 25. september.

Munch johns