Det eneste modige med «Kongens nei» er at hovedrollen snakker dansk

«Kongens nei» er et salgbart og lite problematiserende tilskudd til den stadig voksende bunken av filmer om Modige Norske Menn under Krigen.

b
a

3I sommer har Oslos trikke- og busstopp vært prydet av reklameplakater for Kongens nei. Plakatene viser blant annet svensktalende kronprinsesse Märtha (Tuva Novotny) som knuger et barn inntil seg, flankert av teksten «Kronprinsesse eller mor?», og kronprins Olav (Anders Baasmo Christiansen) i uniform, med et bekymret uttrykk i ansiktet og teksten «Kronprins eller general?».

De dramatiske reklameplakatene skaper forventinger om dyptpløyende karakterportretter, der vi som seere føler dilemmaet «Kronprinsesse eller mor?». Disse forventningene blir ikke innfridd. Men det er det minste problemet med Kongens nei.

Det beste med Kongens nei er at den er ganske kjedelig. Store deler av filmen er viet diplomatiske forbindelser, forflytning av de kongelige, innføring i parlamentarisme som statsform. At diskusjoner, planlegging og forsøksvis konfliktløsning har blitt prioritert framfor action og kampscener er et modig valg.

Selv om trefningene mellom norske militære styrker og tyskerne på Midtskogen og senkningen av Blücher i Drøbaksundet får så det monner, består filmen i hovedsak av bilkjøring og innlosjering i herskapelige omgivelser.

LES OGSÅ: Snowden er gjennomsiktig og belærende

Hva er det egentlig Kongens nei handler om utover det å være en historietro rekonstruksjon av tre døgn i april 1940? Regissør Erik Poppe gjør det veldig lett for seg selv når det mest problematiske spørsmålet i Kongens nei later til å være noe sånn som: «Er de kongelige faktisk bare er mennesker de og?».

«Kronprinsesse eller mor»-dilemmaet følges for eksempel ikke opp i det hele tatt. I likhet med alle andre norske krigsfilmer er de kvinnelige karakterene henvist til å være enten gråtkvalte, tause, eller barnepassende støtter – en oppgave Tuva Novotny klarer helt fint.

kongens-1

De melodramatiske scenene foregår i hovedsak mellom far og sønn. Under fluktruten gjennom Hedmark, stopper kongen og kronprinsen bilen for å ta seg en sigg. Mens de stirrer ut i den norske natten forteller kronprins Olav gråtkvalt til Haakon at han ikke vil bli en sånn type konge som faren har vært.

Scenen kan både tolkes som et nikk til «folkekongen» Olav på trikken, og som et litt tafatt forsøk på skape dybde i en ellers flat og lite troverdig relasjon.

Den rødmefremkallende sentimentaliteten gjentar seg i en annen scene, hvor Olav snakker med sutrestemme om at hans avdøde mor Maud «aldri var der fordi hun bare drev på med de hestene sine» under oppveksten. I det hele tatt er Anders Baasmo Christiansen elefanten på lerretet i denne filmen.

I sin stramme uniform, med håret sleika bakover og med sine solbrune kjaker ser han ut som en anakronisme fra La Belle Sole. Han har en oppbrakthet over seg, og leverer hver eneste replikk på en måte som er for presis. Det er som om han har pugget manus i hjel, og derfor ikke makter å unne seg en kunstpause før han gønner på med replikkene i et anmassende tempo.

Olavs opposisjon til sin far er ikke annet enn ufrivillig komisk. Han blir en liten plugg og masekopp som forstyrrer hver eneste scene.

kngens-2Hvis man ikke skulle anmeldt Kongens nei på dens egne premisser kunne man for eksempel tatt tak i det underlige ved at det kommer nok en film om Modige Norske Menn under Krigen.

Man også kunne diskutert Erik Poppes opptreden på Dagsrevyen den 8. september da han omtalte seg selv i tredjeperson og erklærte at Kongens nei: «minst av alt [er] en film av Erik Poppe» fordi den «på en måte er hele Norges film» og at premieren derfor «sånn sett en stor dag for oss alle».

Man kunne spurt om dette virkelig stemmer, all den tid filmen utelukkende handler om én hendelse som tross alt hadde begrenset virkning på krigen – utover å ha høy symbolsk verdi.

Man kunne sådd litt tvil rundt «hele Norges film» ved å vise til hvordan jødeforakten blomstret i det norske folk på 1930-tallet, hvordan det norske politiet bidro til deportasjonen av norske jøder i 1942, eller behandlingen av de såkalte tyskertøsene.

Man kan spurt hva kongens «nei» betydde for Kathe Lasnik, Ruth Maier eller Charles Braude.

Videre kunne man hevdet at det er på tide at mainstream filmer behandler denne mye vanskeligere delen av krigshistorien som det er veldig farlig om vi glemmer. Til slutt kunne man konkludert med at Kongens nei i stedet for å være «hele Norges film», er hele Norges reklamefilm, og at den kommer som en gavepakke til Kongehuset, nærmest som et bestillingsverk, etter en røff periode hvor anklager om korrupsjon i forbindelse med bruk av offentlige midler til vedlikehold av privat eiendom har preget nyhetsbildet.

LES OGSÅ: Er HBOs nye sci-fi/western-serie «Westworld» ditt nye Game of Thrones?

I påvente av de hittil manglende portrettene av norske antisemitter, norske NS-medlemmer norske torturister og opportunister får man ta til takke med Kongens nei som en helt grei, melodramatisk og i overkant sentimental film om de tre første døgnene etter Tysklands okkupasjon av Norge – slik det kan ha sett ut for kongefamilien.

Når nyheten om at DET BLIR UTEKINO I SLOTTSPARKEN FØRSTKOMMENDE ONSDAG! er ute kan jeg ikke annet enn å glede meg til Dagsrevy-innslaget med Harald Rex og Poppe i en følelsesladet passiar under et tre, i slottsparken, kun lyst opp av flimmeret fra lerretet. Ingen astmamedisiner kan da ødelegge nasjonalfølelsen som siger innover oss!

Det er ingen tvil om at hendelsene rundt kongens nei i 1940 er nervepirrende og spennende. Kongens motstand under krigen gjorde ham til nasjonens symbol på motstand, og han beholdt sin enestående posisjon i folket resten av sitt liv. Erik Poppes bidrag til den stadig voksende bunken av norsk krigsfilm utgjør et hederlig, salgbart og veldig lite problematiserende tilskudd.

Kongens nei har premiere 23. september.

 

Kongens nei