«Luke Cage» er en svak serie om en sterk mann

Ikke engang Luke Cages store biceps kan dekke over at Marvel og Netflix’ «Luke Cage» er lite slagferdig.

b
a

3 Luke Cage er Marvel og Netflix’ ferskeste samarbeid etter fjorårets sofamagneter Daredevil og Jessica Jones. I serien møter vi Luke Cage, mannen med catchphrasen «sweet christmas!», en karakter som opprinnelig fødtes av blaxploitation-subgenren på 70-tallet.

For mange er nok likevel muskelbunten med ugjennomtrengelig hud og overlegen styrke mer kjent som privatetterforsker Jessica Jones’ flørt, enn han er kjent som en egen tegneseriefigur med to kanselleringer på tre tiår. Og nå for tredje gang, skal altså den såkalte «Power Man» få prøve å være seg selv nok med egen TV-serie, viet til superheltens liv og fortid.

Luke Cage er satt til Harlem. Her vitner vi Cages (Mike Colter) hverdag gå fra jobbsjonglering og husleietrøbbel til medieoppslag og uønsket ansvar, idet samfunnet oppdager kreftene hans. Seriens estetiske kvaliteter skinner i både lokasjon og foto, som ytterligere forsterkes av et stemningsfullt soundtrack. Handlingen kretser særlig rundt gangsterbossen Cornell Stokes’ (Mahershala Ali) nattklubb, hvor det vies rikt med tid til musikalske innslag, glidende fra R&B og hip hop til blues og jazz.

Gjennomgående stil og atmosfære klarer imidlertid ikke å dekke over elementære hull i plot og hos karakterene. Seriens kjerne er direkte platt og uinteressant, og Cage selv står som den minst engasjerende figuren – ribbet for dybde og karisma, oppbygd av sløv motivasjon. Faktisk virker det som til og med serieskaperne har vært uinspirerte av tittelbæreren, så de så seg nødt til å kompensere med en drøss tilleggskarakterer. Alle kjemper mot hovedpersonen om synlighet på skjermen, og dette resulterer i en mengde uutforskede personligheter.

Les også: Er «Westworld» ditt nye «Game of Thrones»? 

Harlem som historieramme utnyttes videre mer for stereotypiske konnotasjoner enn samfunnsrelevans, og hovedkonflikten i første halvdel er lite annet enn en innholdsløs tissekonkurranse. Med pressetilgang på syv av tretten episoder, kan resterende seks fortsatt endre utfallet, men man kommer ikke unna det faktum at syv timer er mye å kave seg gjennom for – en muligens – fortjeneste.

Avslutningsvis skal det nevnes at serien har noen potensielt interessante karakterer, som spesialetterforsker Knight (Simone Missick), politiker Dillard (Alfre Woodard) og sideskurken Shades (Theo Rossi). Syvende episode lykkes også med sesongens første ordentlige cliffhanger – men avgjørelsen om å gi Luke Cage en egen tv-serie er og forblir en gåte.

Anmeldelsen er basert på 7 episoder.

Premiere 30. september på Netflix.