Oliver Stones «Snowden» er gjennomsiktig og belærende

Edward Snowden er en helt, NSAs inngripen i amerikaneres privatliv er umoralsk og den amerikanske staten er din fiende. Enkelt og greit!

b
a

2

Det er et absurd øyeblikk midtveis i Snowden. Edward Snowden (Gordon-Levitt) er på hotellrommet sitt i Hong Kong og snakker med Laura Poitras (Leo) om idealisme og verdier eller noe sånt. Et crescendo av strykere oppstår i bakgrunnen – ikke for første gang i løpet av filmen.

Det spesielle denne gang er at før talen tar slutt, begynner en ny idealistisk tale, strykerne svulmer opp på nytt, og man spør seg: «Forrige stykke propaganda var da ikke engang over?»

Scenen har alle kjennetegn på parodi, bortsett fra at det ikke er det.

Det er tydelig at Oliver Stone ønsker å lage «viktig» film. Han har benyttet seg av politisk brennbart materiale gjennom hele sin karriere. Med Snowden er det åpenbart at budskapet uelegant skal hamres inn: Snowden er en helt, NSAs inngripen i amerikaneres privatliv er umoralsk og den amerikanske staten er din fiende.

Grovt oppsummert.

LES OGSÅ: Citizenfour forteller historien om Snowden-avsløringene fra innsiden

Det er verdt å spørre seg hva det er som kjennetegner vellykket politisk film. Som massemedium kan film effektivt spre et underkommunisert politisk budskap og informasjon som burde være bedre kjent. Når det kommer til Snowden har han og handlingene hans vært framtredende i nyhetsbildet fra helt siden avsløringene.

Mangelen på oppsiktsvekkende avsløringer i Snowden får Stone til å benytte et annet velkjent filmatisk grep: gjør det personlig og relaterbart. Også dette er et effektivt virkemiddel i politisk film, men i mer identitetspolitisk form da det skaper muligheten for å kunne leve seg inn i erfaringene til «den andre».

LES OGSÅ: NSA har overvåket deg også

For slik type film er realisme og fraværet av annen agenda enn innlevelse helt nødvendig.

Snowden har to fokuspunkt som personlig drama – kjærlighetsforholdet mellom Snowden og Lindsay Mills (Woodley), og Snowdens desillusjonerende møte med NSA. Begge historiene reduseres til noe en filmtrailerstemme kan fortelle på to minutter.

En part «He was a patriot and military man, she was a happy-go-lucky liberal», og en part «He was a patriot and military man, until he made the startling discovery that would change his life forever».

snowden

Dette er kanskje ekte personlige historier, men fortellingen om dem er støpt etter masseproduserte former, for å kunne påvirke flest mulig til å identifisere seg med Snowden og slik bli sympatisk innstilt til budskapet i de ideologiske talene som dukker opp med jevne mellomrom.

Det blir fryktelig gjennomsiktig. For det første er den belærende tonen altfor tydelig for å kunne hengi seg til personlig innlevelse, for det andre er innlevelse i denne sammenhengen verken interessant eller relevant.

LES OGSÅ: Dronepilot Brandon Bryant: – Vi feiret hverandres drap

Filmen om Snowdens avsløringer er allerede lagd av Laura Poitras og heter Citizenfour. I denne dokumentaren nevner Snowden sin bekymring for at fokuset skal flyttes fra avsløringene og over på ham selv.
Snowden, derimot, virker mest som en film om Oliver Stones behov for å skrive seg selv inn i historien.

Snowden har norsk premiere 30. september, og vises som førpremiere med besøk av Oliver Stone 29. september på Colosseum.

 

snowden