«Café Society» oser av nostalgi og skjønnhet

Deilig hypernostalgisk stemmning og skamløs bruk av Kristen Stewarts ansikt gjør årets Woody Allen-film til en av hans beste på 2000-tallet.

b
a

5

Jeg tilhører dem som alltid synes det er hyggelig når «årets Woody Allen-film» kommer – det er ingen av filmene hans jeg ikke liker. Etter mitt syn er Café Society likevel blant 80-åringens beste på 2000-tallet, særlig hvis man satte pris på å være i den nostalgiske tidsbobla Midnight in Paris (2011).

På lignende vis er Café Society voldsomt romantisk stilmessig sett, og i sin 1930-tallssetting fremstår den som en blanding av reelle minner fra gamle dager og melankolsk fantasi. Café Society er Allens første film skutt digitalt, og den legendariske mesterfotografen Vittorio Storaro (Apokalypse nå!; Il conformista) har børstet støv av gamle kunster via ny, digital teknikk. I Café Society har Storaros klassiske, maleriske uttrykk blitt beholdt, og hvert bilde oser av nostalgi og skjønnhet. Tidstypiske kjoler, interiør og eksteriør – alt er badet i gulnende sepiafarger og hjerteskjærende vakkert kveldslys.

Storaro benytter seg også skamløst av Kristen Stewarts ansikt i store nærbilder, på en måte som grenser til fetisjering, men som er umulig ikke å bli bergtatt av. Fortellingen i Café Society sirkler rundt henne. I sin generasjon er Stewart en av våre fremste skuespillere, og her utnyttes virkelig den helt spesielle star power-en hun innehar, som få andre i dagens Hollywood kan matche.

Det er altså Stewart og fotograf Storaro som først og fremst gjør Café Society til stor, melankolsk romantikk. Selve historien er lett som en fjær. Bobby (Eisenberg) flytter til Hollywood på 1930-tallet der han vil gjøre karriere, forelsker seg i sin onkels sekretær Vonnie (Stewart), men det viser seg at hun har et forhold til onkelen/arbeidsgiveren. Såpeaktige intriger, kjærlighet og komikk oppstår og Bobby flytter tilbake til New York for å åpne en nattklubb.

Som manusforfatter er Woody Allen på sitt mest idiosynkratiske når historien bare spinner av gårde slik som her, nesten så det kan virke som om han finner på alt underveis. Det gjør også at jeg i ærlighetens navn ikke sitter igjen med mange tydelige minner fra selve fortellingen – men jeg husker de enormt flotte bildene og den deilige, hypernostalgiske stemningen.

Premiere 7. oktober.

 

wasp2015_day_06-0462.CR2