– Er det egentlig så rart at unge kronikkforfattere blir hatet?

– Når ble det greit at ungdomsskolekronikkene tok steget fra «Si ;D» til de allmenne debattsidene, spør Boll Bedd.

b
a

Boll Bedd, redaktør for Nieuhetene på humornieu.no
Illustrasjon: Svein Strømmen

Hvor mange flere inderlige elevrådsledere orker vi? Som krever at akkurat deres stemmer må bli hørt? Hvor mange flere innlegg av overspente, hormonelle gutter som skriver i vodkabattery-fylla og klager over at de aldri får sex selv om de er snille gutter? Av bråmodne jenter som likevel tenker at det er naturlig at allmuen får ta del i at de hater lekser?

Dagbladet la ned sitt kommentarfelt tidligere i år, men stadig gjør de virkelige haterne, de mest energiske av karmataperne, en innsats. Jeg snakker ikke om folk som kommenterer enkeltsaker på en lite konstruktiv måte i sosiale medier. Det kan den beste av oss gjøre.

Nei, jeg snakker om haterne som tvinner nikkellenkene ettertenksomt rundt håndleddet, før de lar tankene ligge igjen med de fettete fingeravtrykkene, legger ACER-laptopen i fanget, stabler Europris-putene godt bak ryggen og leter opp kommentatorers, kjendisers og politikeres telefonnumre, adresser, epostadresser og konti i sosiale medier og sender i vei fermentert hjerneslagg som om det var første gang. Sleng inn en hurv elevrådsleder-aktige ungdommer som krever å bli tatt seriøst i samfunnsdebatten og klager over netthatet som flommer mot dem i kommentarfeltet, så har vi hatere som må JOBBE SKIFT for å komme ajour. Er det rart de sliter med tegnsetting?

LES OGSÅ: Søndag Summarum om seksuelt frustrerte kronikker

Ungdommene og dem som mener seg forfulgt av mobbere og hatere kunne gjort det lettere for seg. Hos mange av disse har vi foreldre og foresatte som ikke har gjort jantejobben sin. Altfor ofte skriver hateofrene innlegg av den typen som får meg til å tenke «Jøye meg, er det rart han eller hun blir hatet?» og så hater jeg meg selv litt for å ha tenkt det. Vi må gi ungdommene selv noe av skylda for at de utøver kronikk.

Har norsk ungdom blitt for ressurssterke for fort? Materielt sett, ja. Men mentalt? Fra meg til deg: et kvalifisert «njæ». For skylda må også legges på debattredaksjonene. Når ble det greit at ungdomsskolekronikkene tok steget fra «Si ;D» til de allmenne debattsidene? Det skjedde bare. Så ja, jeg tenker at noen må sette en grense. Og denne grensa bør foreldrene eller andre voksne med mental myndighet sette.

«Er det en kronikk du skriver på der? Drit i det!

Føles det som om mamma og pappa har blokka deg? Du får ikke sett feeden til mamma, får ikke engang sendt en DM til henne? Det kan være en grunn til det.

Har du sendt henne lenker til kronikker du har skrevet, kanskje? Bedt henne om å lese korrektur? Det har vel blitt litt mye, da. Har du gått til tastaturet med hodet fylt med kronikk bare for å høre at noen har stjålet laptopen din igjen? Ta et hint. Ler du av Big Bang Theory? Din feil fullt og helt.

Føler du deg mobbet? Føler du deg hatet? Er det en kronikk du skriver på der? Drit i det!

Vet du hva du trenger? Du trenger noen kule folk som jobber for saken din. Ring MOT, nei, vent, hvem kan man ringe, egentlig? Det skulle vært en operasjonssentral du kunne nå, en MOT-kampanje på drugs, en hotline til rå folk som kunne hoppe fram i media og bare «Hei! Slutt med det der!»

I stedet må man ta til takke med frontfigurer som velmenende organisasjoner tilsynelatende utelukkende finner på Wikipedia-siden over tidligere deltakere på «Skal vi danse» – som Gaute Ormåsen, Jan Thomas og Madcon-Tshawe.

Så kan det kanskje være at kronikkene har en viss funksjon likevel, at offeret føler en trøst i å lese om andre ofre. Men hvem er adressaten i disse kronikkene? Det er haterne og mobberne du vil nå, non? Hvorfor tar jeg så lett på det, lurer du vel på, vennen? Eier jeg ikke empati? Feil og feil igjen. Jeg tar ikke lett på det. Og vi har alle vært gjennom vårt.

Det er vanskelig, dette med hating. Hating og mobbing ligger latent i oss alle, men helst skal vi ikke hate, og aller minst mobbe. Så til deg som er offer for mobbing og hating: Jeg vet at du er i stand til å mobbe og hate selv. Men la meg demonstrere et triks. Jeg har for eksempel ofte tenkt for meg selv når noen manspreader på trikken: Jeg hater ikke folka, jeg hater NÅR folk manspreader. Viktig distinksjon. Og husk: Det går an å be folk skjerpe seg. Som en venn av meg sa: «Å be folk skjerpe seg har lange røtter i fete folks kulturhistorie».

«Ikke hat de som skriver kronikker, men hat AT de skriver kronikker

Husker du dette til neste gang? Ikke hat folkene, hat handlingen deres i stedet, hvis du absolutt MÅ hate. Er du med? Så et par ord til deg som er utøvende hater: Ikke hat de som skriver kronikker, men hat AT de skriver kronikker.

Livet er bare en haug med ganger man snur seg i senga, fyller og tømmer kroppen for materie i raske vendinger og etter hvert slutter det å produsere oksygen, blodet renner ikke rundt og kroppen må brennes eller legges hel i jorda. Ikke bruk den lille tida på å mobbe. Ikke bruk den tida på å hate. Ikke bruk den tida på å skrive kronikk

Dette er en kommentar, btw.​​