– Er det ikke noen andre som heller kan utvikle apper?

– Oslo arkitekturtriennale oppfordrer arkitekter til å imitere installasjonskunst og samfunnsgeografi i stedet for å gjøre det de er gode på, skriver arkitekt Marie Hallandvik Hortemo.

b
a

Marie Hallandvik Hortemo, arkitekt

 

Oslo arkitekturtriennale 2016: Etter tilhørighet (After Belonging) har et imponerende spekter av arrangementer, publikasjoner og bidragsytere, og setter på den måten en ny standard for hvilket ambisjonsnivå vi kan vente oss av arkitekturtriennalen i årene fremover.

Dessverre gjør triennalens to hovedutstillinger, Om å komme fra (On Residence) på DOGA og Om å komme til (In Residence) på Nasjonalmuseet for arkitektur, arkitekter en bjørnetjeneste ved å gi et bilde av at arkitektonisk praksis nesten er det samme som både kunstnerisk virksomhet og diverse sammfunnsfag. De arkitektoniske forslagene i utstillingen taper kampen om oppmerksomheten til et vell av analyserende og kommenterende verk.

Les også: Noen gjemmer små bøker med «smutthull, tips og triks» i Oslo

Å ville det gode er, som kjent, ikke alltid nok. Og få steder passer sinnelagsetikk dårligere enn i arkitekturen, denne pragmatismens kunstart over noen. Selv om brorparten av arkitekturen som oppføres er like steril og hensynsløs som alltid, blåser det i 2016 likevel en global vind av sosialt ansvar og problemløsning over arkitekturdiskursen – måten arkitekter snakker og tenker på. Venezia-biennalen for arkitektur, verdens viktigste arena for samtidsarkitektur, er èn stor oppvisning i gode hensikter og tiltak, hvor arkitekturen tildeles rollen som problemløser i en verden i krise.

«Ikke et vondt ord om initiativer som gjør det lettere å komme til Norge som flyktning. Men er det ikke noen andre som heller kan utvikle apper og kuratere utstillinger?

Her hjemme har kuratorene bak Oslo arkitekturtriennale valgt å se på hva arkitekturen kan bidra med på områder som «flyktningstrømmer, migrasjon og bostedsløshet; nye former for familieliv og fremmedhet; klimaflyktningsituasjonen; turisme og nye teknologier som fremmer ulike delingsøkonomier.»

Les også:– Det er et kick å gi fingeren til kunstmarkedet gjennom å grave fram fete ting som de har oversett

Premisset for nevnte -iennaler er at arkitektur ikke er ensbetydende med bygning, eller engang fysisk form. Arkitektur er her ikke noe mål i seg selv, men et middel for å skape mest mulig lykke for flest mulig. Hvis arkitekturen skulle være en bygning, så er det ikke om den er fin eller stygg, men dens sosiale relevans som avgjør om den er vellykket eller ikke.

Å kommentere vakker materialbruk, elegante detaljer eller romlig opplevelse, vil i denne settingen regnes som bakstreversk og umoralsk, i beste fall som noe sekundært. Arkitekten er først og fremst tilrettelegger av nye sosiale strukturer og praksiser.

Paradokset er at det velmenende fokuset på arkitekturens «utvidede felt» og arkitektur «beyond building» fører til at arkitektur som disiplin blir mindre egnet til å sette gode intensjoner ut i live. I stedet flyttes fokuset bort fra det egenartede ved arkitektur, det arkitekter gjør bedre enn alle andre som er å forme våre fysiske omgivelser. De fleste bidragene på Oslo arkitekturtriennale 2016 kunne like godt ha kommet fra ikke-arkitekter; Ikke et vondt ord om initiativer som gjør det lettere å komme til Norge som flyktning, eller opplysningsarbeid som problematiserer vår avhengighet av olje. Men er det ikke noen andre som heller kan utvikle apper og kuratere utstillinger?

«Poenget er ikke at arkitekter skal slutte å tenke, tvert i mot

Arkitektur er en grunnleggende konstruktiv disiplin. Selv om arkitekten kan arbeide kritisk eller analyserende, er det å produsere arkitektur alltid å foreslå et konkret tiltak. Det er derfor først og fremst en dyrking av det konstruktive som må til hvis arkitektstanden skal bli bedre skikket til å sette gode intensjoner ut i live.

Kuratorerne bak triennalen, spanske After Belonging Agency, insisterer på at arkitektens rolle både er å analysere og å komme med forslag. Det er selvfølgelig sant, men triennaleutstillingene blir et vitnesbyrd om at styrkeforholdet mellom de to rollene er avgjørende. Den som prøver å være alt, blir lett ingenting.

Les også: Mårten Spångberg: – Kunst i dag bør etterstrebe en form for verdiløshet

Poenget er ikke at arkitekter skal slutte å tenke, tvert i mot. Et viktig mål med triennaler og biennaler er å peke på mulige veier fremover, å skape frirom hvor det er lov til å være spekulativ og utopisk. Spekuleres det med tunga rett i munnen, er det stor sjanse for at det som formuleres her med tiden vil bli del av hverdagspraksisen og selvforståelsen til verdens arkitekter.

La oss bare håpe at tunga sitter litt rettere i munnen neste gang, sånn at den nye vitenen som blir produsert i løpet av neste triennale faktisk gjør arkitekter mer kompetente til å være forslagsstillende, og mindre oppfordret til å imitere installasjonskunst eller samfunnsgeografi. Forslag til tema for Oslo arkitekturtriennale 2019: Arkitekturens grenser.

Vil du svare på innlegget, eller har du andre innspill? Send mail til debatt@nattogdag.no