Hverdagen fortsetter på en øy omgitt av druknende migranter

Dokumentaren «Havet brenner» skildrer den påfallende normale hverdagen på Lampedusa, øya som årlig tar imot rundt 140 000 immigranter.

b
a

6Siden 2013 har bilder av nordafrikanske flyktninger i overfylte båter gått igjen som en vedvarende påminnelse på vår manglende evne til å forholde oss til andre (ueuropeiske) menneskers lidelse.

I Havet brenner forsøker Gianfranco Rosi å lage håndterbar virkelighet igjen ut av det per i dag utvannede motivet.

Filmen, som vant gullbjørnen i Berlin, er en dokumentar om en familie på øya Lampedusa sør for Italia. Lampedusa er en av Europas største havner for flyktninger fra Nordafrika og mottar årlig 140 000 immigranter. Dette på tross av at den huser knappe 6000 fastboende innbyggere og er på størrelse med Bydel Vestre Aker i Oslo.

1havet-brennerFilmen følger tolv år gamle Samuele, hans bestemor og onkel. Den beskriver Samueles måltider, skolehverdag og generelle gjerning som ung gutt i et litt kjedelig fiskersamfunn.

Parallelt tar den for seg den italienske kystvaktens patruljering av de omkringliggende farvannene.

Les også: «Swiss Army Man» er en visuelt tilfredsstillende fantasi

Ved første øyekast kan det virke som om det dokumentaren forsøker å belyse er hvordan det hverdagslige øylivet påvirkes av den voldsomme strømmen av immigranter.

Det som derimot er påfallende er hvor lite øybeboerenes liv ser ut til å affekteres av å befinne seg i sentrum av det vi lenge har blitt vant til å kalle en «krise».

Det blir stadig tydeligere at vokabularet karakterene har for å forstå sin egen hverdag ikke tillater dem å ta inn over seg miseren som bokstavelig talt omringer dem: et middelhav fullt av døde kropper. For det er også et middelhav fullt av fisk, jobbmuligheter og anledninger for adspredelse.

Les også: «Café Society» oser av nostalgi og skjønnhet

Man får aldri vite hvor Samueles mor og far er. Samueles pokerfjes røper ingenting. En av de få hintene vi får er når Samuel på grunn av et angstpust har en time hos den samme legen som behandler de nyankomne flyktningene til øya.

Både pasient og lege har et nøkternt forhold til omgivelsene sine og utviser en havet-gir-og-tar-visdom som gjør dem i stand til å usentimentalt håndtere havet som både storpolitisk arena, livsgrunnlag og stedet der Samueles foreldre kan eller ikke kan ha forsvunnet.

Det er ved hjelp av samme fiskervisdom at Rosi transformerer dette overeksponerte motivet, og gjør det til noe som ikke lenger ser ut som bildene som lenge har vært smittet av den gjengse bildekonsuments apati og impotens.

Og dette gjør han først og fremst ved å uhysterisk og usentimentalt gjøre dem vakre.

Les også: «The greatest show NOT on television» er endelig på «TV»

 

havetbrenner