«Swiss Army Man» er en visuelt tilfredsstillende fantasi

Daniel Radcliffe er nå så desperat etter ikke å bli båssatt som Harry Potter-gutt at han er villig til å gå over spille et lik for å få det til.

b
a

5 «Tenk at noen har funnet på dette!»-utsagnene kommer til å sitte løst over den ganske klode, men det som virkelig er verdt å bøye seg i strandkanten for, er det faktum at et halvt fotballag av produsenter har evnet å grave opp midler til et hallusinatorisk eventyr om en desperat øde øy-beboer som blir bestevenn med et høyst anvendelig lik som skylles i land.

Les også: «The greatest show NOT on television» er endelig på «TV»

Paul Dano er med tiden blitt den amerikanske filmens go-to-guy for karakterer med dypt forstyrrede sjeleliv, og han er ypperlig også i rollen som Hank, filmens Robinson Cray Cray. Dano overgås likevel av Daniel Radcliffe, som nu er så desperat etter ikke å bli båssatt som Harry Potter-gutt at han er villig til å gå over spille et lik for å få det til. I rollen som Manny, en råtnende tarmgassfestival med uskyldsrene tanker om livet, leverer Radcliffe en virkelig levende oppvisning i halvdød ansiktsmimikk. Dette gir filmen mye sjarm at denne bisarre seeropplevelsen kun kan sammenlignes med følelsen av å sitte under et deilig fleecepledd med en  tekopp foran en lun likbrenning av et nært familiemedlem.

swiss-army-man

Daniel Radcliffe er seg selv lik i «Swiss Army Man».

De to regissørene som sammen kaller seg «Daniels» har i hovedsak bakgrunn fra reklamefilm, musikkvideo og kortfilm, og det gir dermed mening at Swiss Army Man er en visuelt tilfredsstillende fantasi som fungerer best i tonesatte montasjer med raske klipp, og baserer seg på en fantastisk, liten idé som ikke egentlig kan forsvare et narrativ som strekker seg over nittisyv minutter – men kanskje er det greit? Filmen fremstår nemlig først og fremst som en sopptur av en idémyldring, og det er når alle disse påfunnene er på sitt mest barnlig spontane; når sveipende bilder av spinnvill dekor, underlige kostymer og likets mange funksjoner lobbes opp på lerretet i et forrykende tempo – det er da filmen (og lydsporet!) for alvor byr opp til dans.

Filmen har dessuten mer ved seg enn bare gimmick-verdi og popkulturelle nikk («If you don’t know Jurassic Park, you don’t know shit»). Når Hank lærer Manny om hvordan tilværelsen fungerer, fremstår vår verden fremmed, konstruert og innlært for oss – ikke ulikt effekten av den mer forutsigbare Captain Fantastic – og filmen tar eksplisitt til orde for en ny diskusjon av hva fanden det moderne mennesket holder på med når Manny med oppriktig undring spør «What is life?». Spørsmålet er som et ekko av Anchorman-værmann Brick Tamlands reaksjon på begrepet kjærlighet («Yeah, what is that?»), og en påminnelse om at det ofte er i de mest tøysete filmene vi finner de største spørsmålene.

Premiere 14. oktober