Symbolikken og metaforene i «Yarden» er slitte og avleggs

Platt og overmettet symbolikk gjør «Yarden» til en film som snakker mot deg heller enn med deg, og som er vanskelig å engasjeres av

b
a

3Yarden, basert på romanen av Kristian Lundberg ved samme navn, omhandler en poet og forfatter som mister sin faste jobb som litteraturkritiker etter å ha anmeldt (slaktet) sin egen utgivelse. Han ser seg nødt til å ta en jobb på en bilhavn gjennom et vikarbyrå – monotont arbeid med å omplassere biler – nederst på arbeidslivets rangstige.

Med sin spillelengde på knappe 75 minutter befinner Yarden seg i en noe ubestemmelig mellomposisjon. Den er litt kort for en helaftens spillefilm, litt lang for en novellefilm. De få karakterene og den enkle handlingen gjør sitt for at Yarden likevel oppleves som en kortformatsfilm. Den er avgrenset – tematisk, geografisk og tidsmessig – på en måte som gjør filmen innesluttet og får den til å framstå som, vel, liten.

prdvpbs9

Dette spørsmålet om skala kan virke noe trivielt, men filmens formelle kvaliteter gjør sitt for at dens virkningsgrad også blir begrenset. Man får inntrykk av at det som eksisterer mellom linjene har gått tapt i oversettelsen, i adapsjonen fra bok til film. Visualitet, lyd og rytme utnyttes ikke for å skape et filmspråk i samspill med historien som fortelles. Som film føles Yarden fortsatt mer som en bok.

Vi får ikke mye informasjon om karakterene, der de forsøker å være velfungerende brikker i et maskineri større og mektigere enn dem selv. De er «typer» mer enn de er individer. Ved å legge det meste av filmens fokus på hvordan denne nye jobbhverdagen utfolder seg, og minimere blikket på livet utenfor «yarden», heller fortellingen mer mot dystopi enn realisme. Den er nok ment å symbolisere noe større – om klasse, om samfunn, om makt – men symbolikken og metaforene er slitte og avleggs. Oversiktsbilder av den sjelløse arbeidsplassen med nær sagt identiske biler så langt øyet rekker – uendelig og uoverkommelig. Vår forfatter og hans kolleger har ikke navn, de bruker bare sine tildelte numre.

Les også: Premisset i «Arrival» er vakkert: tolv romskip har kommet til jorden i fullkommen stillhet. Hva nå?

Slik platt og overmettet symbolikk framstår lukket, ferdigtolket, allerede før det blir uttrykt. Det skaper en film som snakker mot deg heller enn med deg, og som er vanskelig å engasjeres av.

Yarden går på kino nå.