Netflixserien «The OA» er et spennende smørjemysterium

Duoen Brit Marling og Zal Batmanglij har laget en spennende men rotete blanding av klisjeer og nytenkning.

b
a

3

Etter å ha sett tre episoder på rundt 60 minutter hver av The OA er fortsatt den iboende lysten til å se mer tilstede. Handlingen i serien drives fremover i akkurat passe tempo og byr tidvis på svært solid spenning. Allikevel sviktes det i noen sentrale ledd. Det kanskje viktigste ankepunktet mot duoen Brit Marling og Zal Batmanglijs fjerde prosjekt sammen, er at de prøver å gape over alt for mye.

Til å begynne med fremstår The OA som et ganske nedpå forsvinningsmysterium litt i samme amerikansk småbydrakt som Stranger Things ble smidd i. Prairie ­–i regissør Marlings skikkelse–  har vært forsvunnet i syv år. Nå er hun i slutten av tjueårene og har kommet til rette på et lokalt sykehus i en småby Michigan.

Til forskjell fra da hun forsvant er hun ikke blind lengre, men til gjengjeld er ryggen hennes full av mystiske arr. Man kan ikke få alt her i livet!

Les også: «Nocturnal Animals» er deilig svulmende

Snart kommer hun i kontakt med fire High School-stereotypier, samt en lærer som virker på randen av en eller annen form for sammenbrudd. Alle er på sett og vis utskudd, og blant dem finnes selvsagt den utagerende skoletaperen, det talentfulle løvetannsbarnet og det selvutslettende mobbeofferet. For akkurat disse fem personene velger Prairie å fortelle sin historie som går helt tilbake til før hun ble adoptert.

Gjennom Prairies historiefortelling tar serien en lang rekke nye vendinger. Turen går innom en glattpolert, iskald Disney-versjon av Russland som estetisk sett minner om vederstyggeligheter som Brad Birds Tomorrowland. Etter en kjapp tur via det hinsidige og et særs stereotypt fremstilt bordell med russiske prostituerte ispedd Dickenske virkemidler, går ferden videre til noe som først og fremst trekker parallellene til den berømte bunkersen i TV-serien Lost.

Det kan være fint med både stilskifter og sjangerblanding, men i The OAs tilfelle stykker dette opp historien på vis som gjør at helhetsinntrykket blir veldig rotete.

Marlings innsats som skuespiller er dessuten i overkant ensformig, og stort sett alle prøvelser hun blir utsatt for blir besvart med det samme, apatiske ansiktsuttrykket. Hovedkarakterens fremmedgjorthet er en viktig del av serien, men her reageres på akkurat samme vis når det serveres middag som når man er i overhengende livsfare.

Skaperne av The OA skal ha skryt for å tenke nytt og sette til tider svært spesielle ideer ut til livet. Man får bare håpe at de neste episodene av serien klarer å samle trådene i dette puslespillet på tilfredsstillende vis.

The OA er tilgjengelig på Netflix NÅ NÅ NÅ!

 

THE OA