Krokofant: – Målet er å spille så vi glemmer tiden

Norges mest progga jazztrio kommer med ny plate.

b
a

Råtnende polaroidbilder, konspirasjonsteorier om at Woodstock ikke skjedde, foreldre som dør som følge av de sinnssyke dessert-oppskriftene til Ingrid Espelid Hovig. Selv om 70-tallet sakte men sikkert glir mellom fingrene våre finnes det musikere som holder den frigjorte tidsånden vedlike.

Krokofant debuterte på det kredible plateselskapet Rune Grammofon i 2014, og har høstet utelukkende gode kritikker siden. Uansett hvor stort artilleriet av virtuositet og saftige riff måtte være er det neimen ikke lett å skille seg ut i selskapet med norske jam bands (Motorpsycho, Elephant9, Bushman’s Revenge, Møster!) når nivået er så høyt som det er. Og Krokofant har definitivt truffet sin nerve. Det musikalske samholdet står sterkt uansett hvor mange taktskifter og polyrytmiske mønstre som måtte hindre dem. På fredag spiller de slippkonsert for sitt nye album Krokofant III på Blå.

Følg NATT&DAGs spilleliste med den beste musikken akkurat nå

Det er aldri feil med jazzrock, selv om fedre med stor mage og Nøgne Ø på Victoria ikke akkurat er de hippeste ambassadørene. Så lenge man holder bopen hard går den ikke ut på dato ;) Men hvorfor er det sånn at jazzere ikke gjør som artister i andre sjangere nå om dagen, ser nostalgisk tilbake til 90-tallet? Hva skjedde med glatt, synth-drevet fusion?

— Jo mer man polerer og klipper, desto mer spontanitet mister man. Det er liksom så mange andre musikksjangre som har den tilnærmingen, arrangement fremfor improv. Det er nok av fora å gjøre det i, men vi føler ingen trang til å være med på det. Vi prøver heller å fokusere på samspillet, og da faller man fort tilbake på 70-talls-soundet. Hva musikken er sjangermessig er ikke så viktig, bare de riktige holdningene er tilstede.

Les også: Fem ting som er mer ROCK enn Sivert Höyem

— Jeg spilte i Frankrike for noen år siden, og husker en festivalplakat der hvert band var presentert med rundt sju sjangere eller adjektiver. Jazzbegrepet er så bredt, noen assosierer det med Coltrane, andre med Kenny G. Den måten å forholde seg til jazz på gir lite mening, mener Mathisen.

Uansett hvor slem jazz man spiller virker det som man alltid vender tilbake til ordspill og pappahumor. Hvorfor heter dere Krokofant?

— Vi startet som duo for snart åtte år siden, som et frijazz-prosjekt. Vi assosierte musikken vår med et eller annet rart fabeldyr, så ble det det. Det finnes Krokofant-godteri, med smakstester på YouTube der folk bruker det som snus. Vi vurderer å begynne å prosjektere opp en sånn video før vi går på scenen.

Og nå er dere en trio, fortsatt uten bassist.

— Vi løste det med å splitte gitarsignalet ut i en bassamp gjennom en oktavpedal, og vipps hadde vi en jævlig tight bassist. Jo flere medlemmer man har, desto vanskeligere kan det være å finne kjemien. Tror det er Fred Frith (eksperimentell gitarist, red.anm) som sier at han har funnet magien rundt ti ganger i en duo, en håndfull ganger i en trio, men aldri i en kvartett. For en viss type samspill kan man nok komme lenger med færre folk. Det gjør at vi ikke kan lene oss på noen. Det er ingen pauser, og man må ta større ansvar.

Les også: Hedvig Mollestad Trio: Er rocken død / men er det jazz?

Hvordan beholder dere spontaniteten i studio? Har dere tatt noen nye grep siden sist?

— Vi har det siste året begynt å ta med en bass-synth live, mest for å ta soundet vårt i en ny retning, men også for at Jørgen skal ha noe å gjøre når han ikke spiller sax. Vi booker ikke studio mer enn tre dager, to takes per låt. Man mister råskapen etterhvert som man gjør nye forsøk. Det er i begynnelsen du er tilstede. Vi kan tillate å redigere på de komponerte delene, men de improviserte partiene er hellige, det klipper vi ikke i. Å spille feil er en del av improvisasjons-sfæren.

Hvordan oppnår dere energinivået i studio, uten publikum?

Målet er å spille så vi glemmer tiden. Selv om publikum kan gi oss energi er det fullt mulig å oppnå en sånn tilstand i studio og. Så lenge man har viljen til å komme dit har det lite å si hvor eller hvilken sjanger man spiller.

Er Rune Grammofon snille med dere?

— Det fine med å være på plateselskapet til Rune Kristoffersen er statusen, og den trofaste fanbasen som kjøper plater fordi de er fra nettopp det selskapet. Platebransjen har vært merkelig fra dag én, men enda merkeligere nå som det ikke er noen penger igjen. Selskapet fungerer som en filtreringskanal, noe man trenger i vår tid der det er så sinnssvakt mye informasjon overalt. Jeg tror at de fleste i vår situasjon er fornøyde så lenge musikken blir hørt. Men det er et dilemma, for det er heller ikke greit å selge seg gratis.

Krokofant har releasekonsert for Krokofant III på Blå fredag.

thoregilleirtrc3b8-krokofant-10-2112462