Jim Jarmusch’ «Paterson» preges av en absolutt kreativ utmattelse

Jim Jarmusch’ nyeste film virker som den ble brainstormet i løpet av en deprimert ettermiddag til lyden av Talking Heads.

b
a

2En gang på søttitallet, da Jim Jarmusch fremdeles var en ung filmstudent fra midtvesten som hadde kommet til New York for å søke lykken, leverte han inn et manus til en av sine professorer. Han fikk beskjed om at manuset innholdt for lite handling, det gikk for tregt. Den unge Jarmusch gikk trassig tilbake til skrivebordet sitt, og til lyden av Talking Heads skrev han et nytt utkast med enda mindre handling.

Denne gangen fikk han ros, ikke for manuset (som angivelig var like kjedelig), men for sin nesevise egenrådighet. Denne anekdoten er talende for Jim Jarmusch’ kreative strategi generelt, og gjør seg også gjeldende i hans nyeste film.

Paterson handler om en mann ved navn Paterson (Adam Driver) som jobber som bussjåfør i småbyen Paterson i New Jersey. Foruten å være bussjåfør skriver han dikt i lunsjpausene sine, inspirert av Paterson-fødte diktere som Allen Ginsberg og William Carlos Williams. I likhet med resten av Jarmusch’ filmer er Paterson preget av lange tagninger, uambisiøs dialog og karakterer som forsøker å unnslippe hverdagens monotoni ved hjelp av kunsten.

Les også: Strømmetjenesten FilmStruck redder internett – og ødelegger «chill»-delen av daten

Men i stedet for å iscenesette hverdagsligheten på en måte som gjør den interessant å overvære, føles filmen som en morallekse. Jarmusch’ passivt aggressive protest serveres som en tilsynelatende endeløs suksesjon med selvhøytidelige fiffigheter og dvelende bilder av Adam Driver med ansiktet konfigurert i mer eller mindre forpinte ansiktsutrykk.

Fremfor at de estetiske valgene hans tjener en kunstnerisk funksjon, fetisjiseres de for sin egen skyld. Her er det ingen Bresson eller Tarkowski, men en liten gutt som synes at verden går for fort og som savner den trøtte forstaden der rett var rett og galt var galt og man kunne ligge på rommet sitt og høre på plater uten å forstyrres av en påtrengende virkelig virkelighet.

PATERSON_D28_0281.ARW

Filmen preges av en absolutt kreativ utmattelse og man får inntrykk av at de fleste av filmens elementer ble brainstormet i løpet av en deprimert ettermiddag til lyden av Talking Heads som for lenge siden har fått hakk i plata.

Paterson er poetisk i den grad poesi og Paterson utgjør et bokstavrim. Hovedpersonens forhold til sin kjæreste er like banal som mellom mann og kone i Kongen av Queens. Hans turer på baren med bikkja minner om noe fra Cheers, og bi-karakterene minner om rasistiske stereotypier kjøpt på Walmart for 0.99$. Vitsene er som hentet ut av Barnas Store Vitsebok og levert med en treget som gjør at man forutser punchlinen før oppbygningen i det hele tatt har begynt.

Hadde ikke regissørens fyldige lepper sagt noe annet hadde jeg trodd Paterson var en sarkastisk parodi på en indiesjanger som har eldet like dårlig som Jarmusch’ grå hårmanke.

«Paterson» har premiere 10. februar. 

paterson