Kim Hiorthøy om «The Rules for Everything», normer og menneskets hjelpeløshet

– Etter hvert trenger man en ny selvhjelpsbok for å lære å takle problemene man fikk gjennom å lese den første, mener Kim Hiorthøy.

b
a

– En annerledes komedie, som ikke nødvendigvis er for alle, svarer Kim Hiorthøy kort og konsist da jeg spør han hva slags film The Rules for Everything er.

Da jeg videre lurer på om han har nådd målet sitt om å lage en film som ikke ligner noe særlig på noe annet, svarer han bare:

– Ja.

Hvis den nybakte spillefilmregissøren fortsetter å svare så kjapt på spørsmålene mine, kommer dette intervjuet til å bli usedvanlig kort. Heldigvis blir det ikke sånn.

Les også: Strømmetjenesten FilmStruck redder internett – og ødelegger «chill»-delen av daten

The Rules for Everything er, i motsetning til Hiorthøys første svar, usedvanlig tettpakket med innhold på sine 127 minutter. I filmen møter vi den unge, tospråklige jenta Storm, som på vandring rundt i en kald og lite gjestmild versjon av Oslo, må hanskes med et stort antall snodige bikarakterer med nærmest totalt mangel på empati.

Blant dem finner vi en engelskspråklig mor (Natalie Press) som sliter med å uttrykke følelser, en far som brått og brutalt blir revet bort, en snodig lærer med fascinerende pedagogikk i Ingrid Olavas skikkelse, og en hel del mer eller mindre latterlige utøvere av ulike selvhjelpsteknikker.

Storm ramser til stadighet opp en lang rekke regler for verdens bestanddeler, samtidig som hennes egen verden nærmest virker blottet for regler og konvensjoner. I bakgrunnen lurer de ulike karakterenes til tider absurde tanker rundt det å leve og det at alle en gang skal dø.

Tingenes regler er et slags overordnet tema i filmen, men samtidig virker karakterene skilt fra disse reglene.

– Jeg er ikke helt enig i at karakterene ikke forholder seg til regler. Hva som er forskjellen på regler, konvensjoner og vaner er heller ikke alltid like lett å vite. At filmen har en lineær fremdrift er jo basert på regler. At det skjer en uventet hendelse i starten er ganske konvensjonelt. At det er en ung jente i hovedrollen er kanskje ikke det mest konvensjonelle, men det er heller ikke unormalt. At den filmen skiller seg fra den gjengse kinofilm setter den dessuten i tradisjon med andre uavhengige filmer.

Les også: Moonlight befinner seg i et slags vakuum mellom Boyz N the Hood og Boyhood

Selv om filmen kanskje følger visse konvensjoner er det vanskelig å finne noen klare og gjennomgående referansepunkter i filmhistorien. Til tross for at Hiorthøy bruker sjakk som en gjennomgående metafor på døden, og faktisk tar i bruk bilder fra Det syvende inseglet og Antonius Blocks sjakkparti mot Døden, er ikke filmen særlig Bergmansk.

Skal man dra noen paralleller virker karakterene tidvis like mistilpasset som Trond Fausa Aurvåg i Den brysomme mannen, eller en type hentet fra Erlend Loes underfundige, litterære univers. Estetisk har den store likhetstrekk med Hiorthøys egne grafiske arbeider. Musikken har regissøren naturligvis laget selv.

Hva har hovedinspirasjonen for filmen vært?

– Jeg vet sannelig ikke. I starten hadde jeg mange forskjellige innfallsvinkler. Etter hvert går det hele over til å fungere som en slags selvgående motor, hvor filmen på et vis fungerer som inspirasjon for seg selv. Av filmer og regissører som har inspirert er det egentlig vanskelig å peke noen konkrete. Jeg har sett – og satt stor pris på – veldig mye film, så det finnes helt klart fragmenter i filmen som ligner på hva andre har gjort, men noen konkret hovedinspirasjon klarer jeg ikke komme opp med på stående fot.

Ensemblet i filmen er svært interessant. I tillegg til en rekke amatører som virker å være født til rollene sine, møter vi blant andre musiker Ingrid Olava i rollen som Storms lærer og internasjonalt kjente Natalie Press (My Summer of Love) som Storms mor.

– Vi hadde en fantastisk casting-ansvarlig i Jannicke Stendal Hansen, så jeg fant egentlig bare tre roller selv: Ingrid Olava, som jeg kjente litt fra før, Storm og han som spiller selvhjelpsfyren Hrvoje. Natalie Press fikk vi kontakt med gjennom en casting-agent i London.

Tindra Hillestad Pack som Storm imponerer kanskje aller mest i rekken av underfundige skuespillerprestasjoner i filmen. Som en slags moderne versjon av Saint-Exupérys Den lille prinsen vandrer hun fremmedgjort rundt og stiller spørsmål på norsk og engelsk til de rare menneskene rundt seg.

– Tindra er dattera til en venn av meg. Vi brukte henne da vi skulle lage en teaser til Norsk Filminstitutt. Vi lagde teaseren på engelsk også, og det funket så bra at jeg visste at hun var den rette for filmen min, som jeg allerede var klar på at skulle være tospråklig.

De som driver med selvhjelp i filmen er alle nokså latterlige figurer. Hva er ditt eget syn på selvhjelp?

– Det er interessant med selvhjelp. Det finnes så utrolig mange oppskrifter på alt mulig der ute. Gjør du et enkelt Youtube-søk finner du instruksjonsvideoer til de mest banale ting. Det er også så mange selvhjelpsbøker som sier det samme. For eksempel at det er så viktig å være «seg selv». Det er som om det slår motsatt vei, at all mindfullness gjør en mer stresset enn man var før man begynte med det. Etter hvert trenger man en ny selvhjelpsbok for å lære å takle problemene man fikk gjennom å lese den første. Og dette bare fortsetter og fortsetter.

​Hva tror du denne enorme trangen til å la seg hjelpe ligger i?

– Det bunner kanskje i at mennesket er et veldig hjelpeløst dyr. Vi er helt avhengig av hjelp fra andre for å kunne lære oss ting og få kunnskap vi ikke har.

Du har tidligere regissert kortfilmer og musikkvideoer. Hvordan var ditt møte med langfilmen?

– Først og fremst har det vært veldig morsomt og et enormt privilegium å jobbe med så mange bra og dedikerte folk. Alt er liksom større med langfilm, også fallhøyden. Jeg vet jo egentlig ikke om dette er noe jeg kan.

Er det regissør du skal være fremover nå?

– Jeg har i hvert fall veldig lyst til å lage mer film. Må bare lage et nytt manus først.​