Daniel Kvammen: – Ser ingen grunn til å gå rundt og dyrke det negative

Vi prøvde å få den inderlige og glade godgutten til å vike fra imaget som inderlig og glad godgutt.

b
a

– Jeg har et ganske anspent forhold til det å være artist, noe som ofte fører til at jeg ironiserer over min egen tilstedeværelse i offentligheten. I den grad jeg har et bevisst forhold til hvem jeg er i det hele, så handler det bare om selvforakt.

Daniel Kvammen er tilbake. Det skal vi snakke om. Men først, litt om merch.

Det er for mye merch. Det har fått holde på en stund nå, så det er på tide at det slutter. Det som før i tiden var en identitetsmarkør for ungdommer som elsket rock, har blitt en identitetsmarkør for folk som ikke elsker noen ting, men som tror at dikt eller restauranter er noe man kan ha på seg. Det er liksom ikke måte på hvor lite som skal til før genserne bestilles inn. Så du og kompisen din danser morsomt og legger ut videoer av det på instagram? Kjør merch! Du har masse penger fordi du har vært morsom på tv, og nå har du din egen humornettside hvor du gjør hva du vil? Hvorfor ikke lage gensere som kan selges på Yme for 700 kroner?

Nei. Stopp. Det holder nå, det har holdt i lang tid. Vi må av merch-toget. Det inkluderer, Daniel Kvammen og den «Du fortenar ein som meg»-genseren hans. Da han i januar slapp ny singel – «Me dansar ikkje for moro skyld» – kom det også ny, dertil hørende genser.

Føler du noen ganger at du er redusert til en genser, Daniel Kvammen?

– Nei, det gjør jeg ikke.

Daniel Kvammen ser uforstående på meg. Han som selv har kalt seg «Daniel fuckings Kvammen», hevder at han ironiserer over sin offentlige personlighet. Men ironisere over genseren sin, det vil han ikke.

Følg NATT&DAGs spilleliste med den beste musikken akkurat nå

Etter at du slapp «Me dansar ikkje for moro skyld» virker det som om du er vel så opptatt av å selge gensere som at folk skal høre på musikken din?

– Nei nei, på ingen måte. Men herregud, vi vil jo alle leve. Jeg synes bare det er hyggelig hvis folk ønsker å smykke seg med mine velvalgte ord. Og hvis det gjør at det blir litt enklere for meg å drive med det jeg driver med, så setter jeg jo også pris på det. Bokstavelig talt, jeg setter en pris på det, hehehe. Men det er vel bare nok en satellitt ut fra musikken. Jeg skjønner at du vil at det skal være større enn det det er, men det er bare en genser.

Men, ok. Vi får la genserne ligge. Daniel vil heller snakke om selvforakt, og sitt nye album Vektlaus, hvor han ikke lenger er viseartist, og hvor han ikke lenger har kjæreste.

Vil du si at det nye albumet ditt er er kjærlighetssorg-album?

– Det skulle ikke bli sånn. Det er jo en ganske voldsom ting å måtte sitte og prate om nå, merker jeg. Men det var et dypt høl jeg liksom ikke kom meg unna. Men det er vel et album som prøver å ta for seg de forskjellige svingningene i et følelsesliv etter at det blir slutt i et forhold.​

– Det å gå ut av et forhold handler jo ikke bare om å sitte på ei hytte og grine, det er å være på byen og ødelegge seg selv både innvendig og utvendig. Våkne opp dagen etterpå og hate seg selv. Men så er det jo mye lys i det vonde også.​

Tror du at motgang kan virke inspirerende?

– Det er liten tvil om at jeg har skrevet musikk inspirert av de mørke dagene i mitt liv, absolutt. Men for min del har det vært vel så viktig å formidle noe håp i dette angstsamfunnet, der alle lever og ånder for angsten.

​Som når Christine Dancke intervjuer Make up-Malin og Ida Fladen om å ha angst og være på Costume awards og alle tre roper TEAM ANGST i kor, mener du?

– Hehe, du får meg ikke til å si noe om det der. Jeg kommenterer ikke enkeltsaker.

Daniel Kvammen vil ikke bite på kroken. Mener han ikke sterkt nok til at han er villig til å vike fra imaget som inderlig og glad godgutt?

– Selv synes jeg jo at det kjennes merkelig å skulle sitte og utlevere følelseslivet sitt i en tidsalder der angsten på en eller annen måte er salgbar. Jeg vet ikke om jeg føler meg helt komfortabel med det. Men samtidig må jeg jo si at dette albumet på mange måter forholder seg til drømmen om at ting skal ordne seg, om det så bare er en illusjon.

«Tanken bak dette albumet har vært en litt sånn Taylor Swift 1989-greie

– Det er jo bemerkelsesverdig hvor mye tid vi bruker på å hause opp det vonde. Jeg husker jeg hadde en slags åpenbaring når noen fortalte meg om sånne ganske enkle kognitive metoder. Type å tenke på tre positive ting hver dag. Eksempelvis noe så enkelt som å drikke en god kopp kaffe. Kanskje man må være flinkere på det, å fokusere på positive ting. Jeg ser ingen grunn til å gå rundt og dyrke det negative hele tiden.

Det er mange kjærlighetssorgklassikere: Blood on the Tracks, Vulnicura, For Emma, Forever Ago … Hvordan forholder Vektlaus seg til denne sjangeren?

– Jeg har et sterkt forhold til alle de tre albumene, egentlig. Jeg synes at Vektlaus ligger nærmere Springsteens Tunnel of Love. Den plata blir litt borte mellom Nebraska og Born in the USA. Den har liksom noe av nerven til begge to. Det voldsomme Spingsteenske popmonsteret, men også en jævlig gut-wrenching oppbruddstematikk, som dessverre ofte blir litt oversett i all produksjonen. Den dualiteten ble vel en slags ideologiske ledestjerna for dette albumet. Jeg var opptatt av at det ikke skulle bli så jævlig nitrist. Det er jo strengt tatt ganske mange andre norske artister som gjør bra nok i utgangspunktet, hehehe.

I stedet for å trekke seg tilbake og lage neddempet, hjerteknust musikk, har Vektlaus tvert imot blitt mer ekspansivt enn debuten. Det er både mer moderne og mer produksjon, større lydbilde og flere instrumenter. Viseartisten Daniel Kvammen er borte.

Les også: Det beste fra norsk indie

Ifølge han selv var det tilfeldig at han havnet i den kategorien, og ble sammenliknet med Stein Torleif Bjella, eller STB som Kvammen kaller den noe eldre musikerkollegaen. Tenk å bli sammenliknet med Stein Torleif Bjella så ofte at du har blitt nødt til å forkorte navnet hans!​

– Det var veldig i tida, og det var det kompisene mine var hypp på å spille. Men hvis man hører på den første plata nå er det vel egentlig bare tre og ei halv viselåt der. Det er jo masse poplåter. Men jeg får fortsatt «viseartist» slengt etter meg, kanskje mest fordi jeg synger på dialekt. Men denne gangen tenkte jeg at det ikke skal være noen tvil om hva det går i.

Det nye albumet er visstnok inspirert av New Order, Talking Heads og Phoenix.

– Jeg ville prøve å lage et album som reflekterte de tingene jeg hører mest på selv. Det er mange år siden jeg satt og hørte på Neil Young.

Og slik bør det forresten være, tenker jeg. Neil Young er som Led Zeppelin: Det er greit å høre på i årene mellom 15 og 20, men så går man videre. Jeg fremmer denne påstanden for Kvammen.

– Hahaha! Man må ikke ha så strenge regler da. Jeg har for eksempel hatt en veldig Oasis-revival i det siste. Og da føler jeg meg pubertal, når jeg går rundt i byen og blaster «Stand By Me».

Men det er noe annet. Oasis-revival er innafor, i hvert fall for sånne som deg og meg, som var for unge da Oasis var på topp. Jeg tror ikke du hadde hatt en sånn Oasis-periode nå hvis du hadde vært 17 i ‘95.

– Det er sant. For meg ville det vært The Strokes, det klarer jeg ikke å høre på uten trist nostalgi.

Skjermbilde 2017-02-21 kl. 12.16.02

Trist nostalgi er ingen passende beskrivelse av Daniel Kvammen. Munter nostalgi, derimot. Og selv om synther har erstattet gitarene, er det fortsatt noe tilbakeskuende på den nye plata.

– Tanken bak dette albumet har vært en litt sånn Taylor Swift 1989-greie: Det har blitt fremstilt som tidsriktig, moderne pop, men det er jo egentlig en stor 80-tallsfetisj. Og det er vel litt av tanken bak mitt eget album også. Det er en veldig tydelig klassisk låtskrivertradisjon som går gjennom plata. Men hvis det er slik at verden skal ha det til at det forrige albumet var visepop, så skal det være liten tvil om at dette er mer moderne. Men det er jo ikke Yung Lean-moderne heller, liksom.

Nei, det er det ingen som skal beskylde deg for.

– Jeg tror oppriktig at hvis kunst skal ha noen verdi så må den på en eller annen måte speile det samfunnet vi lever i. Og det har vært litt grunnen til at jeg har villet lage en sånn popplate. Jeg tror ikke det er noe som låter helt som dette.

Synes du musikken din speiler samfunnet vi lever i?

– Den speiler i hvert fall samtiden min. Jeg forsøker vel så godt jeg kan å sette min egen musikk og tanker i en samfunnskontekst.

Kanskje snakker han særlig om låta «Her kjem samtida», som skiller seg ut fra den ellers dominerende kjærlighetstematikken. «Du skal passe deg for kor du trør, for som eit fantom ligg samtida og blør» synger Kvammen over dramatiske strykere.

Les også: Alene på Taylor Swift-konsert som 25 år gammel mann

– Helt alvorlig vil jeg si at jeg i den låta prøver å skildre både det beste og det verste i den norske folkesjela. Men det er også en veldig personlig låt, som handler om hva som skjer når man møter seg selv i døra. Teksten tar utgangspunkt i det jeg opplever som en veldig norsk tilstand, der man ønsker å være et godt menneske som gjør en forskjell i det store, men så er man egentlig bare er opptatt av seg selv. Det var et forsøk på å finne noe universelt i det personlige, og prøve å snakke om den norske dobbeltmoralen.​

«Musikken er der for å bygge opp tekstene, ikke omvendt», sa du i et intervju nylig.

– Ja, det mener jeg helt oppriktig. Eller vent litt. Nei, det mener jeg faktisk ikke. Men jeg mener at tekst er sykt undervurdert, særlig enkle tekster. Rihannas «Only girl in the world» for eksmpel, den teksten er dritviktig, fordi den er jo strengt tatt hele essensen av låta. Det som forklarer hva tonene handler om. Det finnes få megahits der ikke teksten betyr noe. Vi underkjenner bare at tekst er nok et instrument. Innimellom burde det spille en vanskelig melodi, andre ganger burde den spille en enkel en. Hvor dølt hadde det ikke vært om all musikk var som Leonard Cohen?

Du vil opphøye teksten betydning i musikken, men ikke på bekostning av musikken?

– Ja, jeg mener at man underkjenner «dumme» linjer i popmusikk. Hvis du hadde skilt dem fra musikken hadde de jo vært ubegripelig idiotiske. Men i musikken blir de noe større i helheten Og man kan ikke skille tekst og musikk fra hverandre. Den dummeste tekst kan være bra, osv.

Er det derfor du har så dumme tekster selv?

– Nei, det mener jeg ikke. Synes du jeg har dumme tekster?​​

Det er i hvert fall noe veldig naivistisk over titler som «Du og meg for alltid».

– Jaja, og det er med fullt overlegg. Jeg vil ikke påstå at de er dumme da. Men jeg har ikke noen tro på store metaforer eller det å overforklare ting. Jeg synes assosiasjonene bør være større enn ordene. Det er en regel jeg lever etter. Og «Du og meg for alltid» var veldig inspirert av filmer som Bare Bea og Ti kniver i hjertet, bare rett fram. Og jeg er stor fan av mange naivistiske låtskrivere. Tidlig DeLillos, for eksempel. For min del har det vært viktig å ikke rote bort budskapet i min egen forfengelighet, og å fremstå smartere eller mer intellektuell enn jeg er. Jeg har bare lyst til å formidle følelser.

Tror du de store, enkle følelsene treffer flere?

– Det kan godt være, men det er ikke det som er motivasjonen min. Men jeg tenker at det er jo disse enkle tingene folk bryr seg om. Folk er ikke så jævla komplekse som de skal ha det til. Vi er jo alle bare enkle dyr som går rundt og kjenner på de samme primalbehovene. Så det er ikke et bevisst ønske om å nå mange. Men jeg synes at veldig mye tekst og musikk prøver å utgi seg for å være smartere enn de egentlig er. Jeg synes mine tekster er ganske mye smartere enn veldig mye ting der ute som prøver å fremstå som mer intellektuelt.

Eksempler vil han ikke gi.

Apropos intelligentsiaen, hva synes du om debatten om by og bygd som har gått i Norge de siste månedene, foranlediget av debatten om ulven?

– Nå har jo jeg bodd her nede i Oslo i sju år. Og her nede lever man i kulturens og kunnskapens skyttergrav. Det er her de store smellene er nærmest. Men det er også her det er mest løsskudd. Og man har enorm tilgang til kunnskap. Ute på bygda forholder man seg mer til de store linjene. Det er nok en renere form for samtidsforståelse der ute, på godt og vondt. Mangel på kunnskap er ikke ondskap. Å sitte på masse kunnskap og se ned på dem som mangler kunnskap, det er nærmere ondskap, spør du meg. Men dette handler igjen om det vi som nordmenn i 2017 er ekstremt dårlige på, nemlig å se oss selv i et større bilde. Vi er jo ekstremt egoistiske, og jeg sier ikke at jeg er noe bedre.

Du er opptatt av verdensrommet. Det største bildet, om du vil. Du var det på det forrige albumet også, og denne gangen er det på flere låter, samt tittel og cover. Hva er greia?

– Jeg tror det er i nesten alle låtene, jeg. Med fare for å høres ekstremt sentimental ut: Jeg mener helt oppriktig at det kan være ganske digg å tenke på at selv om alt skulle gå til helvete, så er man så jævlig ubetydelig i den store helheten. Vi er jo ingenting, vi er bare et usedvanlig heldig eller uheldig utslag av tilfeldigheter. Og den vektløs-metaforen synes jeg beskriver veldig godt den følelsen av at et forhold tar slutt. Det er jo sånn det kjennes, ting er hverken opp eller ned, og man mangler noe fast holdepunkt. Alle følelser flyter bare over i hverandre. Det er nok særlig det.

Har du prøvd floating?

– Det vet jeg ikke hva er en gang.

Det er sånn hvor du ligger i en slags tank fylt med ekstremt salt vann, og så ligger du bare der og flyter.

– Er det sant? Det burde jeg jo prøve da, tydeligvis! Men hva skal det hjelpe for, er det sånn meditativt? Jeg er ikke så fan av sånne new age-greier. Jeg er sånn som prøver å finne fakta for om badstue faktisk har noe for seg eller ikkje, om det er noe vits. Jeg trenger bevis.​

Ut over det at det er digg, mener du?

– Ånei, jeg synes det er helt jævlig, jeg.

Jeg elsker badstue.

– Nei jeg synes det er ubehagelig, men har liksom gått rundt å trodd at det kan ha en eller annen helbredende effekt. Men så vidt jeg kan skjønne så er det veldig vanskelig å bevise noe slikt, altså.

Noen ganger kan det være godt med bare litt selvpining også?

– Ja. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt driver med musikk, det er jo bare selvpining, haha! Å eksponere seg på den måten, hvorfor i helvete gidder jeg det?​

Kanskje du rett og slett er glad i oppmerksomhet?

– Ja, ønsket om å bli sett og anerkjent skal man ikke undervurdere. Det bor nok i meg og. Jeg vil jo bli anerkjent for å gjøre noe bra. Hvis ikke er det hele meningsløst.​

Daniel Kvammen