På visning hos de rike i Norges eneste parallellsamfunn

Den beste måten å forstå Norges rikeste bydel på, er å komme innenfor husets fire vegger – med den beste utsikten, den flotteste beliggenheten, det mest attraktive nabolaget og de mest vestvendte balkongene.

b
a

Det er vanskelige tider i Norge. Arbeidsledigheten er skyhøy, olja er alt for billig, og vi har brukt for mye penger. Vi har pusset opp for mange bad, lagt varmekabler i for mange rom, sprengt ut for mange kjellere, servert for dyrt kjøtt og for mange retter når vi har hatt for mange venner på middag.

Vi har tatt imot for mange mindreårige asylsøkere, vært for dårlige til å ta NAV-svindlerne og tatt for lav egenandel i helsevesenet. Vi har oversubsidiert kinobilletter og kommunale svømmehaller. Vi har betalt PT-timene, vaskemaskinen og sydenturene på kreditt. Vi har kjøpt, leid, leaset og lånt oss inn i en veldig, veldig vanskelig situasjon.

Nå slår kreditorene gjelds-alarm og oljefondet vil tømmes, litt etter litt. Krisestemningen brer seg.

«Det finnes en verden hvor alle problemer som angår lokkepriser, lånerenter og egenkapital tilsynelatende er helt fjern.»

Som om situasjonen ikke var ille nok fra før, har vi i Oslo også fått et fullstendig overopphetet boligmarked i fanget. Siden oktober i fjor har prisveksten på bruktboliger i byen vært på hele 22 prosent, ifølge Eiendom Norge. Om det er snakk om en boligboble eller et nytt og varig prisnivå, er det ingen som klarer å slå fast.

Situasjonen er uansett den samme for vanlige, unge folk uten rike foreldre: Drømmen om en leilighet innenfor Ring 2 blir stadig fjernere. For de som fremdeles nekter å godta realitetene, begrenses muligheten for å kunne kalle seg eier av noe som helst, til en 35-kvadratmeters ettroms på Tøyen. Hvis man er heldig. 

Samtidig, på Finn.no: Hvis du manøvrerer deg inn på seksjonen for boligannonser, velger deg Frogner som bydel og begynner å scrolle nedover, vil du raskt oppdage at bolig-Norge kan se ganske annerledes ut enn den verdenen som beskrives i de ulykkelige klagesangene og de dårlige prognosene over markedet.

Det finnes en verden hvor alle problemer som angår lokkepriser, lånerenter og egenkapital tilsynelatende er helt fjern. Frogner er bydelen i Oslo flest rike flytter til. Det er her du finner de største leilighetene, med den beste utsikten, den flotteste beliggenheten, det mest attraktive nabolaget og de mest vestvendte balkongene.

Det er som om disse leilighetene, som varierer i pris mellom ti og 20 millioner bare ler av hele boligboble-problematikken.

Les også: BILDESERIE: Interiørbilder fra Luksusfellen gir en deprimerende innsikt inn i den norske folkesjelen

«MÅ OPPLEVES!». Den implisitte oppfordringen fra eiendomsmeglerfirmaet lyser mot en, som om det å tre inn i en dyr leilighet vil gjøre noe med deg for alltid. Det man etter sigende har å gjøre med er «usedvanlig lekkert», har en «unik utsikt» eller er «særdeles påkostet».

I den ene annonsen, en leilighet med prisantydning på 11.900.000, blir det største soverommet omtalt som «Masteravdeling». I masteravdelingen er det en enorm dobbelseng og det er tilknyttet et eget bad med innmurt badekar og walk-in dusj. Når dørene åpnes til visning neste søndag vil det utvilsomt være mange av kjøperne som lar seg sjarmere av denne fløyen. Den som bare kunne sett det med egne øyne.

«På en liten puff ligger en bok med den utrolige tittelen «Creative Space. Urban homes of artists and innovators».

Heldigvis er de rikes verden bare 20 minutter unna ett-romsen din på Tøyen. I Oslo handler alle på Vinmonopolet, alle solbader på Huk om sommeren og alle, selv sønnen til Kronprinsessen, bruker finn.no. Selv om mange rike bor på samme sted, har vi Allemannsretten som gjør at vi – i hvert fall i prinsippet – kan ferdes hvor vi vil. Sånn sett blir hovedstaden og landet nesten å anse som et slags utopisk side-om-side prosjekt, en enorm kontrast til land som USA eller andre europeiske storbyer, hvor de rike gjerne bor i gated communities, møtes på egne restauranter, handler på egne butikker og ferierer på egne resorts.

I Norge er vi alle Petter Stordalen og Kjell Inge Røkke like mye som vi er gitarlærere på kulturskolen eller konduktører i NSB. Nettopp derfor er vi også hjertelig velkomne på visning – i hvert fall ifølge annonsene. Selv i disse spinnville leilighetene som ingen av oss noen gang vil komme i nærheten av å få råd til, er det bare å møte opp.

Er det egentlig noe annet enn nysgjerrighet som stopper oss fra å bruke hver eneste søndag på å fordype oss i en del av boligmarkedet vi på ingen måte tilhører?

Fritzners gate. Prisantydning: 10 900 000

Det er første søndag i advent og vi møtes av en hellelagt gangvei som leder opp til en julepyntet inngangsdør og en liten trapp hvor det brenner små fakler. En eiendomsmegler, med fordypning i fast håndtrykk fra eiendomsmeglerskolen og stram dress, hilser oss lystig velkommen. Vi bes høflig om å tre på oss blåfargede poser over fottøyet, for å skåne de beisede 1-stavs eikegulvene – før vi trer inn i det som ser ut til å bare være et tomt rom med en peis og en lenestol. I det (leie)boligsjiktet vi kommer fra, er man heldig om man har et kott til oppbevaring av kofferter, men her finnes både omkledningsrom, og altså, et rom i sin helhet dedikert til å sitte foran peisen. Et peisrom.

I denne leiligheten er det tydelig at noen virkelig har gått inn for å leve et ungt, urbant overklasseliv. Veggene i stua er tapetsert med kunstverk signert norske storheter som Sverre Bjertnæs, og på en liten puff ligger en bok med den utrolige tittelen Creative Space. Urban homes of artists and innovators. Den artistiske aspirasjonen til tross – denne leiligheten gir først og fremst assosiasjoner til pengebruk. Chanel-speil på badet, et tårn av ananaser på kjøkkenbenken, og som om ikke det var nok, er det også her vi finner den ettertraktede masteravdelingen.

Og herregud, for en masteravdeling det er. Badet tar helt av med spa-effekter som massasjedusj, boblebad og skiferstein. På soverommet står en bugnende dobbeltseng, det er speil på alle vegger og mykt vegg-til vegg-teppe på gulvet. Det eneste som kanskje bryter litt med idyllen er en gigantisk flatskjerm som ruver i andre enden av rommet, i perfekt høyde til at man kan ligge i sengen og se på TV. Det kan vel umulig være bra for et ungt, urbant overklasseliv å gi seg hen til idiotboksen?

Men i Norge ser vi alle på Mesternes mester. Men hvorfor vil noen egentlig flytte fra dette stedet uansett? Hvem er det som bor her nå? Spørsmålet får eiendomsmegleren til å trekke sammen øyenbrynene i en trist grimase.

– Han er investor og hun driver en liten, uavhengig butikk. De selger fordi de skal gå hver til sitt.

Elisenberg. Prisantydning: 15 900 000 kroner

Klokka er bare halv tre på ettermiddagen, men sola står allerede lavt og kaster et aldeles nydelig, varmt lys inn over takene og maler oransje flekker på de allerede nymalte veggene. Vi befinner oss i en loftsleilighet i Odins gate. Det er fyr i den marmorbelagte peisen, og fra et godt skjult stereoanlegg siver klassisk musikk på lavt volum. Det putrer og koker av mennesker, de siver inn av den åpne døren, unge som gamle, alle med sultent blikk der de inntar de to hundre kvadratmeterne med eikeparkett.

I entreen står en eiendomsmegler, en mann i 50-årene med mørkt, bakoverkjemmet hår, firkantede sko og rutete skjorte. Han står i entreen og smiler til alle som kommer inn. Til en eldre mann og en ung kvinne som presenterer seg som far og datter, blunker han til faren og sier at han nesten trodde kvinnen var kjæresten hans.

Den andre megleren, en kvinne på rundt 35, har plassert seg like ved et overdådig adventsbord i den åpne kjøkkenavdelingen. Bordet flyter av stearinlys, kongler, servietter og glitrende hjerter. Selv om tallerkenene er tomme, føles det som om brunchen når som helst kan komme seilende inn på et serveringsbrett. Finnes det mennesker som tenker at denne typen borddekking er fint?

Kongler ligger forøvrig strødd, ikke bare på spisebordet, men også her og der i resten av leiligheten.

Det rare med å være på visning i dyre, oppussede leiligheter på Frogner er at i motsetning til stort sett overalt ellers i byen, er det umulig å si hva som er huseiernes vanlige innredning og hva som er eiendomsmeglerens styling. Skal vi ha et par kongler liggende i en skål på stuebordet? Eller hva med å kjøpe inn 200 svære, gullbelagte kongler, og spre dem rundt om i hver eneste krik og krok i leiligheten? Eller hva med et helt rosa rom, der alle vegger og alle kosedyr og alle ting er rosa, på samme måte som de gjør på Ekstrem oppussing når de får vite at favorittfargen til den yngste datteren er rosa. Hvem er de som bor her da?

– Hahahahaha, nei, du, denne leiligheten ble kjøpt for å pusses opp og selges. Jeg husker ikke sist noen bodde her, jeg. Men det er uansett ganske lenge siden.

Det er som om den mannlige megleren ikke kan lolle nok av tanken på at noen liksom skulle bodd her nå. Dette er ikke noe hjem, men en pengemaskin, må vite. I det han snur seg for å svare en annen visningsgjenger på et spørsmål angående den ene av de to balkongene, høres en skingrende kvinnestemme fra toppen av en slags hems, som egentlig ligner mer på en ekstra leilighet i leiligheten: «Magnus, kom opp og se, her kan du ha gaming-rom!». Kort tid etter er visning nummer to ferdig.

Vi har virkelig fått smaken på Frogner.

Gimlehøyden: Prisantydning: 19 900 000 kroner

På den siste visningen går det nesten galt. Allerede i oppgangen merker vi den illevarslende lukta som ikke er til å ta feil av. Det lukter gammel mann. Og ganske riktig – idet megleren geleider inn oss i dagligstuen, blir vi introdusert for huseieren – en olding. Hvorfor er han her? Det sier han ikke noe om, men derimot forteller han at han skal skal selge leiligheten fordi han har kjøpt seg passivhus på Fornebu, som er nærmere barnebarna. Det er bare oss her. Hvor er alle andre? Én person til er på vei, men forsinket. Leiligheten er enorm, og det er visst huseier, ikke megler, som skal vise oss rundt.

Vi tasser fra rom til rom over de persiske teppene som sikkert har blitt vedlikeholdt av tre generasjoner au pairer. Vi loses gjennom soverom én, to, tre, innom to balkonger, gjestebad og «ordentlig» bad. I biblioteket står bøker som Don Quixote, Hamsun og Hemingway – og Nina Karin Monsen. Spisestuen alene er på cirka 30 kvadratmeter. Gjennom hele omvisningen står megleren i gangen og holder en lav profil.

Hva slags triks er dette? Har han gjennomskuet oss?

Det må ha vært mangelen på relevante kjøper-spørsmål, som interesse for parkeringsplass, bod og varmtvannsbereder – eller bare de flakkende blikkene og de bøyde nakkene, tynget av uro eller fattigdom, som gjorde at megleren til slutt fikk nok. Det er i hvert fall akkurat idet den gamle mannen viser oss den flotte gammelmannsløsningen for oppbevaring av skittentøy, et innfelt skap i veggen på badet, at megleren kommer spaserende inn og vil vite om vi har «fullmakt til å kjøpe?».

Er dette et lurespørsmål? Er fullmakt det det høres ut som, eller er det noe annet i denne sammenhengen? Det er stille akkurat litt for lenge, før en av oss trekker pusten og sier:

– For å være ærlig, så er det bare litt sånn kikking foreløpig.

Megleren hever brynene og nikker på en måte som kommuniserer en uforståelig forståelse. Akkurat hva slags forståelse – om han caller bullshit eller om han faktisk tror på det vi sier og gir uttrykk for en slags diskresjons-kodeks, er umulig å skjønne. Det er uansett best å takke for seg og komme seg ut.

Hva kjennetegner egentlig boligmarkedet på Frogner? Martin Brusletto jobber i Nordvik og Partners – det som av mange omtales som meglerfirmaenes Rolls Royce. Ifølge ham har det siden forrige rentekutt vært en betydelig økning i kjøpere som er interessert i å kjøpe det han kaller «strøkne» leiligheter.

– For et halvt års tid siden ville alle ha oppussingsobjekter. Men på grunn av den lave renta er det mange som ikke gidder å pusse opp lenger.  De som kjøper er alt fra eldre folk som vil ha heis og parkeringsmuligheter, til bloggere og finansmenn.

Hender det at dere får turister på visning? Altså folk som ikke er i nærheten av å ha råd til å kjøpe, men som vil ha et innblikk i «strøkne» leiligheter?

– Vi har omtrent femti leiligheter til salgs på Frogner hver uke. Mange kommer fordi de skal pusse opp og leter etter inspirasjon og tips. Man får sikkert mellom ti og tyve interessenter på Frogner-leiligheter, men som regel bare to eller tre budgivere.

Brusletto snakker om hvordan det, når prisene på ett- og toromsleiligheter går opp, er naturlig at prisene på fire-og femromsleiligheter øker tilsvarende. Han blir stille litt, før han sier:

– Den gangen jeg skal kjøpe et hus er jeg redd for hva som vil skje. ​

Frogner