«Sameblod» er en fullkommen leksjon i ydmykelse

Amanda Kernells «Sameblod» unngår ikke bare urbefolknings-sentimentalitet, men ender faktisk opp som en av årets beste nordiske filmer.

b
a

Å lage spillefilm om urbefolkningstematikk byr på mange potensielle farer. Man kan for eksempel ende opp med et karikert narrativ fordi man liksom innom kontraster mellom det rurale og det urbane eller kulturkræsj à la «mann og kvinne er forelsket, men hvilken verden skal de leve i?». I tillegg ender ofte natur og miljø opp med å skildres på en så sødmefylt og romantisk måte at handlingen kollapser under vekten av heftig kulturlandskap.

Sameblod inneholder både en heteronormativ kjærlighetshistorie og store mengder kulturlandskap. Når filmen likevel ikke går på trynet er det fordi regissør og manusforfatter Amanda Kernell får alle disse elementene til å jobbe for henne, i stedet for omvendt.

Resultatet er en bunnsolid coming-of-age-film satt til 1930-tallet.

Handlingen begynner i et regntungt utkant-Sverige. Vi befinner oss i en samisk begravelse, der den avdødes søster, 70-og-noe år gamle Elle-Marja (Maj-Doris Rimpi), av uklare grunner nekter å hilse på sine samiske slektninger, og forlater begravelsen før den er ferdig. Seansen er både uhyggelig og fremstår som en slags psykologisk nøtt.

Les også: «Nocturama» er smertefullt aktuell

Herfra tas vi med tilbake til 1930-tallet, hvor vi møter Elle-Marja som tenåring, glitrende spilt av Lene Cecilie Sparrok. Hun bor sammen med mor, søster og besteforeldre i en lavvoo, men sendes av gårde til kostskole sammen med lillesøsteren.

Den lille skolestua hvor samebarna innlosjeres er full av uhyggelige oppdragelsesstrategier. Barna blir slått og inspisert av en rasebiologisk komité som tar mål av deres kranier og kroppsdeler, i tillegg til å tvunget til å snakke svensk.

Innimellom er tidsdimensjonen i Sameblod dårlig ivaretatt. Vi skjønner ikke helt hvor mye tid som går før Elle-Marja, etter å ha stjålet en kjole, sneket seg inn på en dans i nærområdet, og blitt forelsket i Niklas, en ung gutt fra Uppsala, rømmer fra skolen for å for å oppsøke Niklas i hans hjem. Dette er likevel fullstendig tilgivelig fordi resten av filmen er så kalkulert og presist.

Samens historie er full av skampletter. Disse vises fram på en subtil måte gjennom Elle-Marjas møte med byen. Fordi hun er same er hun for eksempel ikke formelt kvalifisert til noen videre utdanning. Når hun i en av filmens såreste øyeblikk, i et selskap fullt av privilegerte Uppsala-ungdommer blir bedt om å joike som underholdning, er det nærmest etter å ha blitt tvunget til det av to jenter som studerer sosialantropologi, og som skal ha feltarbeid blant samene senere samme år.

Les også: «T2 Trainspotting»: Nostalgispotting for de som var kule på 90-tallet

Kernells manus unngår det karikerte plottet ved å gjøre det som kunne vært en kjærlighetshistorie om til en historie om ydmykelse. Hennes regi gjør at det som kunne vært forlokkende naturskjønne omgivelser i stedet jekkes ned av fluer som surrer, våte ullklær, surklende myrer og snøftende dyr.

Resultatet er at Sameblod utvilsomt er en av årets beste nordiske filmer, og fortjener oppmerksomhet langt utover kretser som er opptatt av urbefolkningsidentitet.

«Sameblod» har premiere 10. mars

sameblod