Den forbausende, og i utgangspunktet usannsynlige, linken mellom hiphop og kommersiell amerikansk countrymusikk

En av Norges mest meritterte hiphopprodusenter herjet nylig hitlistene i USA med en låt skrevet for countryorkesteret Florida Georgia Line.​

b
a

Hiphop dominerer populærmusikk «over dammen» og har gjort det i flere år, men det som sier mest om hiphopens innflytelse er hvordan det som gjerne bare kalles popmusikk eller dansemusikk, også er gjennomsyret av elementer fra hiphop.

Sånn sett er det kanskje ikke så merkelig at den kommersielle countryen også tar i seg elementer av hiphop. Og best/verst i klassen på det feltet er den såkalte bro-countryen. Vi snakker altså, den mest (i alle fall er det slik de iscenesetter seg) rurale sjangeren, mikset med en sjanger så urban, at den i mange sammenhenger (gjerne da mikset sammen med R&B) bare blir kalt akkurat dét – urban (ikke minst av vår egen sjangervinglete Spellemannskomité).

Les også: ÅRETS BESTE UTESTED: Paul’s Boutique innbyr til kjærlighet

​Det er naturligvis ikke noe nytt at musikere stjeler fra hverandre, at en musikksjanger påvirkes av en annen eller at hvite musikere blir inspirert av det som tradisjonelt har vært svarte musikkuttrykk, enten det er jazz, blues, rock ’n’ roll, soul eller hiphop. Det har nærmest vært regelen, heller enn unntaket.

Vi har gjennom årene hatt flere eksempler på hiphop-artister som har inkorporert country-elementer i musikken sin, og spesielt rappere fra sørstatene har leflet med diverse countryuttrykk, fra Nelly og Bubba Sparxxx, til Yelawolf i nyere tid. Så hva er det som gjør akkurat dette så spesielt? Og hva er det egentlig som skjer?

Utviklingen kan spores tilbake til countryrap-pioneren Cowboy Troys gjennombrudd på tidlig 2000-tall, og ikke minst med Kid Rocks stilskifte fra rap og nu-metal til mer sørstatsrock og country i samme tidsrom.

country hiphop

Bro-countryen oppstod i midten av 00-åra og er en term som definerer countrymusikk som også influeres av hiphop, hardrock, og enkelte elementer fra elektronisk musikk. Videre kjennetegnes den av forholdsvis enspora tekster om følgende (gjerne alle på en gang) tema: «Friday night, a girl in tight jeans, ice cold beer, a pick-up truck, a sunny day followed by some moonlight, a watering hole, fishing, 4-wheelin’, dirt roads, ball cap, working all week and possibly church.»

Les også: Er norsk utelivspolitikk rasistisk?

Dette kan til tider bli både ganske ufrivillig morsomt og provoserende. Et av de mest komiske og brautende eksemplene er Tim McGraws «Truck Yeah». Det er lite i låta folk vil kjenne igjen som country, om du ikke har inngående kjennskap til moderne kommersiell country eller såkalt bro-country. Svære gitarriff, tunge trommer og vers som rappes gjør at låta nesten kan minne om nu-metal, hadde det ikke vært for banjoen som går i forgrunnen, som for å forsikre om at – «jo, dette er country». Men det er først når McGraw åpner kjeften at det virkelig blir interessant.

«Got Lil’ Wayne pumpin’ on my iPod // Thumpin’ on the subs in the back of my crew cab // Redneck rockin’ like a rock star // Sling a lil’ mud off the back we can do that // Friday night football, Saturday last call, Sunday hallelujah //If you like up loud and you’re hillbilly proud //Then you know what I’m talking about»

Klassiske hiphop-troper som å skryte av bilen, anlegget, deg selv og ditt «crew», i tillegg til namedropping av Lil’ Wayne, selvsagt. I musikkvideoen kan man se stiliserte bilder av barske menn i barske biler – annerledes biler, ingen lowriders her – og selvfølgelig en veldreid dame som gjør entré mot slutten, også klisjeer fra hiphopvideoer. Disse klisjeene eller tropene er selvfølgelig ikke representative for hva hiphop er eller har vært, det er en banalisering og en forenkling, eller en slags karikatur.

Mer om det senere.

For utøvere av begge sjangere er det ofte viktig å fronte en eller annen form for autentisitet. Og er det noe som går igjen i bro-countryen, så er det en evinnelig hamring på de samme temaene om ekte country, gamle countryhelter, «back roads», jenter i korte dongerishorts og kald (det er ekstremt viktig at den er kald) øl på porchen (eller i bilen eller i båten). Viktigst av alt: det er de på landsbygda som har skjønt det. Der er de ærligere, åpnere, og mer «down to earth» enn i byen, hvor det bare er kriminalitet og faenskap.

Det kan jo oppfattes som komisk hvordan disse artistene er så opptatt av hva som er ekte country – «spell noe føkkings country, lissom» – og hyller fordums storheter, samtidig som det de spiller låter veldig lite som country i manges ører, og de gamle heltene som hylles i mange tilfeller slakter det musikalske produktet.

I The Lost Trailers’ hitlåt «Holler Back» rappesynger vokalist Ryder Lee i versene om sin «city folk friend» som latterliggjøres for sin urbane stil og slang. I Big & Rich-låta «Play Something Country» blir folk i baren sure når DJen spiller «somethin’ thumpin’ from the city». Eric Church synger i «Homeboy» om en tidligere venn som var «too bad for a little square town. With your hip hop hat, and your pants to the ground.»

Skepsisen til byen er selvfølgelig også forankret i amerikaneres generelle skepsis mot myndigheter og stat, samt sikkert også en genuin kjærlighet til landet og landsbygda – og ikke bare en ubevisst eller skjult rasisme. Likevel, når en stor del av den amerikanske befolkningen fremmedgjøres av countryens aversjon mot omtrent alt urbant, virker det mildt sagt merkelig at den mest urbane av alle musikksjangere skal inkorporeres i countrymusikken.

Det hele blir problematisk når kombinasjonen resulterer i en simultan omfavnelse og slakt av urban kultur. Selvfølgelig kan man også snu på det og si at det er bra det i det hele tatt skjer noe miksing, og det er helt sikkert riktig det og. Mange bro-country-artister har jo også låter featuring svarte rappere.

Les også: Video: Kjartan Lauritzen guider deg gjennom hjemstedet Balestrand

Å representere egen bakgrunn og hjemsted ved å sette det opp mot noe annet, er ikke nødvendigvis noe nytt eller kontroversielt, og det samme finner man igjen i hiphop. Det blir likevel annerledes når bordet snus, og det plutselig er en slags majoritet som hauser opp seg selv og rakker ned på en minoritet.

Det er jo selvfølgelig et definisjonsspørsmål om hvordan man skal definere minoritet og majoritet i denne situasjonen. Svarte er en minoritet. Folk som liker hiphop eller folk som bor i by er kanskje ikke det. På samme måte kan en si at hvite i USA er en majoritet, men er countryfans det? Dette er et vanskelig landskap.

Musikksjangere kommer selvsagt til å utvikle seg i den ene eller andre retningen uten at noen mugne kommentatorer kommer til å forandre på det. Faren er om dissinga av det urbane og mer spesifikt hiphop – oppfattes som et angrep på svart kultur fra et hvitt ståsted.

Appropriasjonsdebatten går varmt i USA om dagen, og da er det betimelig å stille det viktige spørsmålet: Hva vil skje med bro-countryen?

Gjør suksess med countrylåt

De oppmerksomme vil nok være klar over at William Wiik Larsen hadde en viktig finger med i spillet som produsent for nevnte Nico & Vinz’ megahit «Am I Wrong». Oslogutten med de tidligere artistnavnene Will IDAP (I Deserve a Plaque) og DJ Nasty Kutt er kanskje fortsatt mest kjent som hiphopprodusent hjemme i Norge, men siden i sommer har han blant annet herjet listene i statene med en låt skrevet for den kommersielle countryduoen Florida Georgia Line.

«H.O.L.Y.» peaket på 14. plass på Billboard Hot 100, og holdt lenge førsteplassen på Billboards countryliste.

Larsen har nettopp skrevet og co-produseret singelen «Play That Song» for voksenrockerne i Train, og NATT&DAG snakket med ham noen timer før han skulle på videoshoot med bandet.

Les også: Le1f: – Det er egentlig ikke så mye homofobi i hip-hop miljøet

Skjermbilde 2017-02-13 kl. 15.51.19Er det en tendens med mye hiphop-innflytelse i countryen om dagen?

– Jeg har tenkt over at det liksom er et litt likt premiss, og dynamikken i de respektive communityene minner litt om hverandre. Soundmessig har jo hiphop hatt stor innflytelse på all populærmusikk de siste 20 årene. Folk vil gjerne ha litt hardere trommer og vocal chops og så videre … Jeg la godt merke til dette blant annet da jeg jobba med The Band Perry (svært populær countrytrio, journ. anm.). De var keen på mye trommegreier.

– Fra Norge er vi vant til at alle sjangere blander litt i hverandre, men her er ting mer formatert. Det er så mye større marked, så alt er så mye mer rettet mot en spesifikk sjanger/alder, men folk er sjelden så annerledes som de tror de er. Du skal ikke langt ut av byen før det blir country. Det er ikke sånn at countryfolk aldri ser hiphopfolk og hiphopfolk aldri ser countryfolk, og jeg synes det er positivt å åpne det litt opp. Mennesker er mer enn sjangre.

​Er det problematisk når countryartister inkorporerer hiphop i musikken sin og samtidig disser hiphop eller urbane og svarte kulturuttrykk?

  Folk prater mye om «cultural appropriation». Jeg er med på tanken og ser hva folk prøver å hindre, men på flipsiden er jeg positiv til at folk fra forskjellige grupper kan «låne» og inspireres av tankene til andre folk. Jeg tror det også kan hjelpe på å gjøre ting mindre «formatert» og «segregert» i det lange løp.

Har du selv alltid vært såpass musikalsk open minded? Dobbel platinum med H.O.L.Y. for Florida Georgia Line, nye singler med Train og Akon… jeg har vanskeligheter med å se for meg den gamle Pass-It-gjengen digge denne musikken?

– Jeg har fått veldig mye gode vibes fra alle gutta. For meg er ikke sjanger en så stor greie. Så lenge du har en bra melodi og lyric som gir sense – i stedet for 808 er det en pedal steel, liksom. Den første som beit på H.O.L.Y. var Bieber. Det var litt frem og tilbake, og så var den hos en annen kid på en major label her. Begge de versjonene var i prinsippet R&B/pop, men det er ikke mye som skal til. Du senker key-en, og synger det med litt sånn twang. Og legger på en gitar eller to så tenker folk at det er country med en gang. ​

Men det er mange som hater den «nye» countryen. Er det egentlig country?

– Det er de samma folka som mener at det ikke har blitt laga en kul hiphoplåt siden Premier sin storhetstid. Alt var mye kulere på 90-tallet og så videre, fordi man ikke husker alt det dårlige som kom ut samtidig. Alt som kommer ut er jo ikke fett, men om 10-20 år, så husker man som regel de feteste tinga.

Skjermbilde 2017-02-13 kl. 15.50.21

Ser du noen link mellom hiphop og country? Stilmessig? Kulturelt? Er det så enkelt som at countryartistene gjør det samme som hiphoperne og repper hooden sin?

– Ja, definitivt. Mye av hiphopen som var svær før var fra østkysten, som var en veldig egen greie, men de siste ti årene eller mer har jo det meste som har vært fett vært fra sørstatene. Obviously vil jo det ha mer innflytelse på country og vice versa enn noe som er fra en project i New York. Både country og sørstatsrap omhandler mye av de samme tingene: nabolag, trucks, babymamas, kompiser, familie og community. Til motsetning fra din average popartist, som ofte flytter til storbyen for å «make it», lager låter om dansing, love og kulhet. Din average country/hiphop artist derimot, blir som oftest igjen på hjemstedet sitt, eller i det minste gjør et stort poeng ut av hvor de kommer fra, og skriver mye sanger om det.​

​Hiphopere er jo ofte veldig stedsbundet, til sin by eller sin hood. I mye ny country er stedsbetegnelsene veldig vage. Det er bygda og det rurale, «the holler», «the backwoods» og så videre …

– Ja, det er jo «songwriting 101». Du vil at så mange som mulig skal kunne relatere til teksten. Jeg bruker sjelden et konkret stedsnavn, damenavn, etc. Målet er å gjøre det så følelsesmessig «relatable» som mulig uten å gjøre det for konkret slik at du ekskluderer folk. «My baby left me, sittin’ on the back porch, sippin on a can of beer…» Mange kan relatere til det. Putter du inn for mye info så kan du ekskludere veldig mange mennesker. Jeg tenker alltid på det. ​

William Wiik Larsen