Minner ikke Terrence Malicks nye film om en VISS norsk kultkalkun??

Er det slik Aune Sand, med et stort budsjett, hadde forestilt seg Dis?

b
a

Fragmenterte tilbakeblikk av livets små, vakre minner, akkompagnert av en døsig fortellerstemme. Det er ikke bare formen, men også filmens krampaktige naive syn på livets forgjengelighet som gang på gang gir assosiasjoner til Aune Sands Dis.

Uansett hvor mange cutesy tankerekker om Tilstanden som blir slengt inn i miksen, faller Song to Song fullstendig gjennom i dens mangel på retning og innhold.

Gjennom dokumentarisk vidvinkel og GoPro bombarderer Malick oss med minner i retrospekt. En haug av Hollywood-stjerner medvirker, i tillegg til en rekke kjente musikere som spiller seg selv. At Iggy Pop og Patti Smith skal tilføre noe mer enn en gimmick er å forvente (fleipete, men anerkjennende nikk til Wayne’s World), men hvilken barriere Terrence Malick prøver å bryte er uvisst.

Kanskje grensen mellom filmens univers og Humans of New York, da de en gang i blant begynner å fortelle (antakelig) ekte historier fra deres egne liv.

Les også: «Sameblod» er en fullkommen leksjon i ydmykelse

Bildene fra karakterenes minner faller alle under kategorien «magiske hverdagsøyeblikk», og ender opp som opphøyde Instagram-verdige solnedganger med inspirerende quotes. Uttrykket befinner seg i en identitetskrise snarere enn å fremstå frigjort.

Størsteparten av filmen består av Ryan Gosling og Rooney Mara som løper rundt og er forelskede, på musikkfestivaler eller i byen, hele tiden badende i sommersol.

De er frie, glade i hverandre og ikke minst rike, men åh så kommer det noen dumme følelser og skal ødelegge da :(

Les også: «Kvinne, ukjent» er et gripende og høyaktuelt drama

Ved siden av trekantdramaet som oppstår forsøker Faye (Rooney Mara) å holde koken oppe rundt seg selv med å snakke svevende om hvordan hun ikke opplever ekte følelser. Det er absolutt en reell problemstilling, men interessen dabber av når det blir tydeligere og tydeligere at løsningen på hennes lidelser rett og slett bare er å vokse opp og skjerpe seg.

Tålmodigheten er borte lenge før replikken: «I don’t like to see the birds in the sky because I’ll miss you. Because you saw them with me».

De lever for disse kvasipoetiske øyeblikkene, i liv som mangler både begrensninger og substans. Noe som også er en passende oppsummering av Song to Song i seg selv.

Premiere 21. april.