Valget i USA: Hvordan disse historiske dagene fortonet seg

Valgdagen i USA for en ganske vanlig familie.

b
a

En sint mann hopper ned fra en enorm bil og smeller igjen døra. En annen fyr klatrer ned fra passasjersiden og roper noe etter han, men den sinte mannen går med raske skritt over parkeringsplassen og ser ikke ut til å høre etter.

Han har flere ting å være sint for.

For eksempel: Den enorme bilen. Det er en nydelig 2005 Ford Excursion, hevet så høyt som man kan og satt oppå 24-tommers traktorhjul, så close du kommer en street legal monstertruck. Han kjøpte den for bare noen måneder siden og å kjøre den føles som å fly eller som å ri på hest gjennom byen som en gammel general. Han kaller den «The Beast».

«Faktisk kan man ikke engelsk i det hele tatt»

Men vi er åtte dager ut i november, det er blitt kaldere i lufta og i det siste har han hatt litt problemer med å få start på den om morgenen. Han har testet batteriet og sjekket starter relay og fuel filter og alt, men alt ser ut like it’s supposed to. Den sinte mannen kan alt om biler og motor, men can’t fucking figure out hva som er feil med den enorme bilen. Det er som om den ikke VIL starte.

Så har du kona hans, som for tre uker siden valgte the bad side av et ultimatum han ga henne i en krangel. Åtte dager senere hadde hun allerede funnet seg et nytt hus, signert leiekontrakt og tatt med seg sofaen, TV-en, spisestuemøblene og de to barna deres, en jente på to og et halvt og en nyfødt sønn. Ikke bare at alt skjedde sinnssykt fort, men hun hadde på død og liv flyttet all the way til Bartlett, på andre siden av Memphis, så nå må han gjøre en 45 minutter drive hver vei for å se barna.

Det er riktignok ingenting i forhold til de 16 timene og 1500 dollars det tar – best case – å fly til gamlelandet for å treffe familien, noe han måtte gjøre twice in the last year. Først for å besøke faren sin på sykehuset, så rett etter i begravelsen hans. After which han fant ut at han og søsknene var blitt screwed på arven og ikke får dritt før om mange år and by then er det probably all gone uansett.

Den sinte mannen har hatt et tøft år. Han har tusen ting å gjøre og 14 clients i dag og har ikke engang hatt fem minutter til å røyke en bowl.

Hvis ikke det var nok, har han nettopp sittet oppe der i trucken og fått en fucking speech av lillebroren sin, på økonomi, skatt, Syria, refugees, klima, crime, Black Lives Matter, human nature og definisjonen av ordet responsibility. Av lillebroren sin! Som har vært her for to uker og vet ikke dritt. Som tror han er smart, men vet ikke dritt om Memphis, om crime rates, om hvordan det er i USA nå. Som avbryter og avbryter og aldri shuts. the. fuck. up.

Den sinte mannen mumler noe i det han river opp bakdøra på en bygning og forsvinner inn, mens lillebroren hans blir stående med armene utslått i en påtatt diplomatisk gest.

Det er jeg som står der som en urimelig martyr. Den sinte mannen er broren min.

Les også: Maleriene til George W. Bush, bloody mary-katastrofen og jakten på det som er ekte

​Halvbroren min Adrian flyttet til USA med moren sin da han var 14, for 24 år siden. Han snakker en direkte imponerende blanding av norske ord, amerikanske fraser og engelsk syntaks, og er i stand til å bytte og tilpasse språklig byggekloss midt i en setning uten å stoppe opp, som perfekt Tetris.

Han kan også justere balansen mellom norsk og engelsk underveis i en samtale, nesten uten at man legger merke til det. Jo mer intens eller komplisert samtalen blir, jo mer lener han seg gradvis over mot engelsk, og plutselig sitter man og føler seg tåpelig hvis man fortsetter på norsk.

Dette blir fort problematisk i en krangel eller heftig diskusjon. Da blir man gjerne lokket helt over på engelsk, og oppdager at den flytende engelsken med den amerikanske aksenten man synes man behersker så godt, som flere ekte amerikanere har kommentert etter sent i samtalen å ha funnet ut at man ikke er innfødt, egentlig ikke flyter så godt som man trodde. (I Norge har vi amerikansk TV med subtitles, forklarer man med bisarr belevenhet som om man var programleder i verdens kjedeligste reiseprogram.)

Faktisk kan man ikke engelsk i det hele tatt, ikke som et språk utgjort av setninger utgjort av ord. Det man kan er et annet type språk utgjort av et begrenset utvalg ferdigpakkede fraser og uttrykk, som ikke uten videre lar seg bryte ned til brukbare bestanddeler. Man kan TV-engelsk.

Egentlig kan man bare si ting i den grad man har hørt noen formulere noe lignende før, og istedenfor å håndplukke egnede ord og improvisere rekkefølger som på norsk, spleiser man klønete sammen en vending man har hørt på Friends med en formulering man har stjålet fra en nylig thinkpiece. Konstruksjonene blir klossete og vulgære, man må ofre nyanser, høflighet og hele argumenter bare for å komme i havn med setninger. Man har tatt med Duplo til en Lego-fight.

Så jeg har nettopp sittet i den enorme bilen og vært urimelig med broren min, i et siste forsøk på å få ham til ikke å stemme på en fascist. Han fikk amerikansk statsborgerskap i 2015, det er valgdagen ved hans første valg, og jeg har grunn til å tro at han vurderer å stemme på Donald Trump.

Les også: Framtidig populærkultur inspirert av Trump-regimet (2017-2025)

Faktisk er dette grunnen til at jeg er der i det hele tatt. Ikke for å overtale ham om ikke å gjøre det, men for å skrive om at han er en sånn som kunne gjort det, har grunner til å gjøre det, vurderer å faktisk gjøre det. Planen var å tilbringe tiden fram mot valgdagen med familien hans, «for å se og beskrive hvordan disse historiske dagene fortoner seg for en ganske vanlig, splittet familie, og forsøke å forstå hvordan min egen bror, egentlig en helt vanlig norsk fyr, kan gjøre det uforståelige», som det sto i prosjektbeskrivelsen jeg sendte til Fritt Ord for å få dekket flybilletten.

Jeg så for meg å være en slags flue på veggen i hverdagen deres. Transkribere noen politiske diskusjoner mellom broren min og kona, som var hundre prosent Bernie. Kanskje få med noen søte scener med barna. Skildre det politiske gjennom det privates linse, eller noe sånt.

Jeg tenkte at det skulle være noe nyttig og menneskeliggjørende med et innblikk i hvordan livet gikk videre – med henting i barnehagen og laging av middag – mens verden sto stille.

Et par ting skjedde som gjorde at denne planen gikk i vasken. For det første: To dager før jeg landet i Memphis, ble broren min forlatt av kone og barn. Istedenfor å bevitne mekanismene i en ganske vanlig familie, fikk jeg se hvordan det fortonet seg å plutselig være alene.

Jeg kan i hvert fall gjette meg til det, for det ble aldri tid til å snakke ordentlig verken om det eller om den døde faren vår, vår eneste felles forelder, som ingen av oss hadde et helt enkelt forhold til. Programmet var tettpakket med aktiviteter. Vi gikk i jernvarehandler, kjørte gocart, skjøt med våpen, mekket på biler, mekket på motorsykler, gjorde utallige ærender og satt timer på timer på den splitter nye sofaen og spilte FIFA på en splitter ny (og enorm) TV. Med en sånn timeplan er det vel også til å forstå at det ikke ble noe særlig rom for å diskutere den prekære politiske situasjonen i landet.

Da FBI-direktør James Comey lagde skandale 11 dager før valget ved å informere om nye e-poster som kunne være relevante for den nedlagte etterforskningen av Hillary Clintons bruk av privat mailserver, var vi allerede godt ute i skogen i Mississippi for å kjøre motocross, bo i campingvogn og unngå å snakke om følelser.

Vi hadde forbigående uenigheter, for eksempel om Obamacare, trygd, Trump og Clinton, men gitt situasjonen og den nevnte språkbarrieren, presset jeg sjelden på etter det uslåelige argumentet om at jeg lever i et annet samfunn med en helt annen virkelighet.

Les også: Oscar-filmene er ni formuleringer av det samme spørsmålet: Hva er en amerikaner?

​Memphis ligner på Oslo i antall innbyggere. Men der Oslos beboere stort sett lever i fred og vanvittig velstand, deler omtrent samme antall mennesker i Memphis på cirka 170 dokumenterte, kriminelle gjenger, og de har slitt med å komme seg etter finanskrisen. I 2016 opplevde disse menneskene 228 drap, som var ny rekord. Flesteparten av dem i skyteepisoder, noe som forekommer i Memphis og de omkringliggende områdene hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen.

Voldskriminaliteten er konsentrert i de fattigste strøkene, som stort sett bebos av byens svarte majoritet. Memphis er byen der Martin Luther King ble drept og et viktig historisk sentrum for både slavehandelen og fri, svart sørstatskultur. En by med en helt spesiell anspenthet rundt rase, den dag i dag.

Her, som i resten av landet, har Black Lives Matter-bevegelsen vært en omstridt og mye omtalt sak. Også i denne saken er broren min og jeg litt uenige.

Cirka en kilometer, og over noen togspor, fra den stort sett hvite forstadsgaten broren min bor i, starter nabolaget Orange Mound. Det ble bygget over en tidligere slaveplantasje og var det første boligområdet i sørstatene hvor det var tillatt for svarte å bo fritt. Det er også kjent som et av USAs verste områder for kriminalitet, og raget øverst i hele landet på drapsstatistikken på 90-tallet.

Broren min nevner stadig dette nabolaget, som om det utgjør en trussel i seg selv. Han har gang på gang vist meg hvilke svinger jeg ikke må finne på å kjøre, og hvor på soverommet hans, utilgjengelig for barna, jeg finner den lille kofferten med pistol og ammunisjon.

(Jeg lastet ned en lokal nyhetsapp da jeg var i Memphis, og får fortsatt pushvarsler om væpnede ran, voldtekter eller skytinger flere ganger om dagen, for eksempel mens jeg står på bussen eller er i butikken. Det siste pushvarselet jeg fikk kom for 42 minutter siden og åpner med ordene «Kidnap, rape and murder…». Noen ganger prøver jeg å late som om nyhetene er fra Oslo og kjenne etter hvordan det ville vært.)

«Da resultatet er uunngåelig blir jeg bevisst på meg selv som en fysisk tilstedeværelse i historien. Av ren forfengelighet går jeg over gata og kjøper en pakke sigg.»

Innimellom sier han også ting jeg skulle ønske at han ikke sa. Ikke direkte hatefulle ting, men ting som kunne trengt mer kontekst enn han bryr seg med å gi. En kveld er vi på bar med en av bestekompisene hans Terry, en svart tidligere historielærer som nå jobber i en klesbutikk for pengenes skyld. Terry er lidenskapelig opptatt av rasisme og strukturell vold, og poster woke videoer og memes på Facebook flere ganger om dagen, med kommentarer som «Indeed.» og «#facts». Men da jeg nevner Black Lives Matter virker ingen av dem veldig engasjerte i saken. Vi avbrytes av en UFC-kamp på storskjerm.

​Etter en annen diskusjon vi har, sender broren min meg en video av alt-right-ikonet Milo Yiannopoulos mens han er på jobb. Men da jeg tar det opp senere på dagen, virker det ikke som om han vet helt hvem det er. Først og fremst virker han ikke spesielt interessert.

Les også: «Tenk som en milliardær»: Donald Trumps guide til alt

Derfor er det sikkert ekstra urettferdig da jeg på valgdagen i den enorme bilen setter alle kluter til for å få ham til å velge status quo over kaos. Senere skal jeg forstå at motstanden han gir meg, som dytter meg over i et språklig landskap jeg ikke mestrer, som igjen gjør at jeg blir ufin og unødvendig insisterende, er mest for min skyld, for å underholde meg.

Om ettermiddagen drar vi til valglokalet, en barneskole-kantine som nesten er tom for folk. Registreringsmaskinene står på noen pulter i et hjørne og er koblet sammen med et rot av skjøteledninger og oransje nettverkskabler. En av maskinene fungerer ikke, og to valgfunksjonærer løfter den hit og dit og drar i forskjellige ledninger.

Bak en annen maskin sitter en annen funksjonær, en kvinne i 80- eller 90-årene, og sover. Broren min registreres, trykker på en knapp og får et klistremerke. Bak ham står det skrevet med lilla bokstaver: «Please be POLITE». Etterpå forteller han at han stemte på Hillary, men jeg vet ikke om det også bare er for min skyld.

På kvelden er det valgvake for Demokratene på en bar, men broren min har migrene og blir hjemme. Da resultatet er uunngåelig blir jeg bevisst på meg selv som en fysisk tilstedeværelse i historien. Av ren forfengelighet går jeg over gata og kjøper en pakke sigg.

Seierstalen ser jeg hjemme på den nye sofaen til broren min. Han har lagt seg, men våkner halvveis i talen til Trump for å gå på do. You’re fucked, sier jeg i det jeg håper er en megetsigende tone. Ja, svarer han, men jeg skjønner at han snakker om hodepinen.