Duoen bak «DRIB»: – Hele vårt prosjekt handler om mediemanipulasjon

Amir Asgharnejad og Kristoffer Borgli er profesjonelle trollere. Men ikke si det til kulturjournalistene.

b
a

På et sted i Oslo der man kan smøre seg sine egne brødskiver (mot betaling), står regissør Kristoffer Borgli og komiker Amir Asgharnejad og gjør nettopp det. De har akkurat kommet hjem fra Austin der filmen deres, DRIB, hadde verdenspremiere på South By South West.

Det kan virke som de positive anmeldelsene fra utenlandsk media har gått til hodet på guttene, i hvert fall på Amir, som står og skjærer brødskiver antrukket i en mørk kimono. Rundt halsen har han en sånn greie man har foran øynene når man skal sove på fly. Under kimonoen skimtes en bikini. Han unnskylder seg med at han nettopp har stått opp og ikke rakk å kle på seg, altså at antrekket skal forestille en slags pysj.

Jeg tror han prøver å lure meg.

Amir elsker nemlig å lure folk. På avgangsutstillingen sin på Kunstakademiet i 2009 lagde han GHB og delte det ut til gjestene, som segnet om en etter en. Det var hvertfall det som stod i overskriftene dagen etter. I virkeligheten var ofrene venner som spilte med.

I 2012 lurte han «alle» til å tro at han ble trakassert av aserbajdsjanske myndigheter på flyplassen i Baku, etter å ha dekket Grand Prix-finalen som stuntreporter for NRK. Norge vurderte å boikotte hele finalen som følge av episoden, og saken ble tatt helt til Europarådet.

NRK-stuntet var et samarbeid med Kristoffer Borgli, som på samme tid var aktuell med mockumentary-kortfilmen Whateverest, som handlet om en fyr som levde et isolert liv bestående av å lage sitt eget dop og danse rundt til Todd Terjes «Inspector Norse». The Guardian gikk rett i fella og omtalte den forvokste Todd Terje-musikkvideoen som om den handlet om en faktisk person.

I 2014 dukket det opp et klipp på internett av Amir som ypper til bråk med en dørvakt og blir slått ned. Klippet fikk over én million views på under et døgn på nettstedet Worldstar Hip Hop. Det dukket opp flere klipp, og Amir avslørte i intervjuer, blant annet med BBC, at han prøvde å få bank, fordi han ville bli kjent.

Sannheten var at de som slo ned Amir var skuespillere, og klippene en del av Borglis «Internet Famous»-prosjekt, som gikk ut på å prøve å gjøre Amir til et internett-fenomen med vold som virkemiddel.

Her begynner historien om DRIB. Filmen handler om Amirs opplevelser i kjølvannet av viral-viraken, om hvordan han fikk tilbud om å være med i en reklamekampanje for et kjent energidrikkmerke, og tilbragte noen absurde dager i Los Angeles på deres regning.

For å unngå juridiske komplikasjoner med det ekte energidrikkmerket, har Borgli laget sitt eget energidrikkmerke, «DRIB».

«The film is stuck in legal hell» ifølge Dazed and Confused, «Energy drink company (…) prepared to sue the project into oblivion» ifølge IndieWire, «Kan bli saksøkt for millioner» ifølge Dagbladet og «må unngå søksmål i mangemillionersklassen» ifølge Dagsavisen.

Er noe av dette sant? Filmens premiss er «på én måte en sann historie,» ifølge Morgenbladets reportasje fra innspillingen, skrevet av en kompis av filmskaperen.

Spiller det noen rolle? Amir spiller uansett rollen som seg selv. Eller kanskje rettere (men ikke lettere) sagt: Amir spiller rollen som seg selv i rollen som seg selv i rollen som en fyr som vil bli banket opp for å bli internettkjendis.

Hva gir det dere å trolle seeren?

Borgli: – Det er ikke snakk om å ville trolle seeren, men med en sørgelig dramafilm fra arbeiderklassen eller et eller annet, får det deg til å føle at du opplever det hovedkarakteren opplever, du blir satt inn i et spesifikt miljø og en spesifikk kultur og en spesifikk skjebne du får oppleve, mens hele vårt prosjekt handler om mediemanipulasjon. Og i stedet for å bare snakke om det hadde vi lyst til å dramatisere det. Gi seeren en opplevelse av å bli kastet rundt og forvirret. Hvis jeg bare skulle snakket om det akademisk hadde jeg skrevet en tekst, men jeg har lyst til å lage film om det, og da er det viktig å ikke bare stå og teoretisere, men la hele prosjektet fungere med de virkemidlene.

Er du norsk films Audun Mortensen?

B: – Hahaha.

Amir: – Oooooohhh shit, stopp tapen!

B: – Neste spørsmål, hehehe.​

Se også: VIDEO: Amerikanske fans skjærer DRIB inn i huden

Kommer du til å ende opp som spinndoktor for et politisk parti?

A: – Jeg kunne tenke meg å jobbe som spinninginstruktør i fremtiden.​

B: – For Erna Solberg.

A: – Hun trenger en ny kropp!

B: – Jeg har en stor interesse for markedsføring som jeg ikke klarer å bli kvitt. Har lest masse bøker og dypdykket inn i teorier rundt markedsføring, men jeg vet ikke om jeg har lyst til å jobbe med det. Det er ikke en ambisjon, heller en midlertidig lidenskap.

Men du koser deg med medieoppslagene om dagen? Dagbladet som skriver at dere kan bli saksøkt for millioner og sånn?

B: – Jaja, det er selvfølgelig gøy, og ikke helt tilfeldig heller. Jeg synes jo Lars von Trier er veldig flink på de tingene der: Skape historier som går utover filmen hvor han selv ofte gjerne er i senter av det som skjer rundt filmen, og hvordan den blir markedsført og tar på seg nye karakterer per filmprosjekt. Det samme med Orson Welles, som også var en troller.

A: – Det som heter trolling nå het kødding før. Folk har glemt det. Kunst vil jo ofte få betrakteren til å lure ihvertfall. Om du skal lure betrakteren eller om betrakteren skal lure, jeg tror det er et ganske godt begrep for kunst hvertfall.

Risikerer man at det blir mye snakk om form og ikke innhold når man går for en sånn lanseringsstrategi?

B: – Nei, det har jeg ikke tenkt på. Ofte er et filmprosjekt kun en film. Hvis jeg hadde hatt en helt annen historie, så hadde jeg nok ikke valgt å gjøre disse tingene. Men med tematikken i filmen så var det veldig naturlig å la det bli gjort i andre kanaler enn kun filmen i seg selv. Å benytte seg av alle taktikkene de snakker om i filmen. Det er et prosjekt som føles som det er litt større enn bare et filmprosjekt. Det er et prosjekt hvor jeg har hatt kunstnerisk interesse i alle de andre delene – markedsføring, manipulasjon, hvordan merkevarer blir skapt, hvordan man får forhold til en logo, alle de tingene har vært en del av den kunstneriske interessen. Og derfor også blitt en del av prosjektet.​

Kunne historien i filmen stått på egne ben, uten alle disse lagene som omgir den?

B: – Ja, det kunne den, hvis man hadde hatt lyst. Det handler bare om at jeg hadde større interesser i de andre tingene, at jeg hadde lyst til å se hvordan det er å være på den andre siden av bordet, være sjefen av et merke.​

Kan du forklare filmen med én setning?

B: – En satire på den moderne medieverden, kanskje? Litt mer spesifikt – en norsk performancekunstner klarer å lure til seg berømmelse, som ender med å ikke gå så bra.

A: – Filmen har sikkert den effekten for min egen fremtidsberømmelse også. Det kommer jo ikke til å gå så veldig bra for meg. Jeg tror faktisk at i Norge kommer jeg til å fremstå enda mer «ikke-karismatisk».

Hva mener du med det?

A: – Jeg har en følelse av at Norge er mer selvpiskende med filmer som kommer herfra enn begeistringen over filmer fra andre land.

B: – Gode gamle janteloven!

A: – Men det er jo en veldig amerikansk film.

B: – Da vi bodde sammen i LA printa vi ut janteloven og hang den på veggen. Og hver morgen var det sånn FUCK YOU, JANTELOVEN! FUCK DEG!

A: – Jeg pleide å piske meg selv med janteloven hver natt.

Med arket, liksom?

A: – Ja, små papirkutt her og der. Veldig vondt, men det hjelper.

Reklamemannen i DRIB, som spilles av Bret Gelman, sier han egentlig ikke er reklamemann, men praktiserer akselerasjonisme, en teori som går ut på at kapitalisme ikke er et bærekraftig system, at den må kollapse på et tidspunkt, og at man ved å bidra til dette systemet fremskynder den uunngåelige kollapsen.​

Du er jo en del av reklamebransjen selv. Er du også akselerasjonist?

B: – Hehe. Ehh, nei, ikke i den forstand at den egentlige planen med alt det her er å knuse kapitalismen.

A:Æ æ det, da. Så det var greit du fikk med meg på laget.

B: – Ja, Amir er akselerasjonist, han er veldig glad i å mate monsteret til det sprekker.

I filmen møter man desillusjonerte karakterer som har solgt sjelen sin til reklamebransjen. Er dere redd for å ende opp sånn selv?

B: – Ja. Av det jeg har sett fra reklamebransjen, eller andre bransjer der man har havnet i et kreativt felt, men endt opp der pengene finnes, er at det veldig mye rasjonalisering. Det er det kortfilmen Whateverest handler om. Hvordan rasjonaliserer du at du endte opp med å bli den personen du ikke ønsket å bli? Det ser jeg veldig mye av i reklamebransjen. Ikke alle, men mange er bevisste på at det ikke var der interessen begynte, men det var der de endte opp. Det reflekteres i filmen ved at alle driver å unnskylder seg på et eller annet vis, at de egentlig driver med ditt og datt. Alle har et eller annet sideprosjekt, eller en god grunn for å være i den bransjen.

Det er jo egentlig skumlere med reklamefolk som ikke har det.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i NATT&DAG 2/2017, utgitt 31. mars.

B: – Ja, ikke sant.

A: – Jeg har mest lyst til å ikke havne i den konflikten gangstere har i ghettoen i USA, der de ikke vil tyste. Så de blir en suckup og havner i fengsel fordi de ikke vil tyste. Han har ikke jeg lyst til å bli. Det kan jo hende jeg må overleve en dag, da må jeg sikkert selge meg selv til reklamebransjen i stedet for å havne i gjeldsfengselet.

B: – Altså å miste kred, miste ansikt fordi du tyster, altså gå til reklamebransjen?

A: – Ja, det er det jeg mener. Folk er veldig opptatt av kred og å selge seg selv, men til slutt handler jo alt om å overleve. Jeg har jo gjort alt for å prøve å bli kjent hele tiden. Men det går jo ikke! «Ja, jeg blir med på det! TV? Ja, okey! Naken? Jaja!»

B: – Det finnes alle disse imperiene som bestemmer hva som skal «fly» og ikke. Hvis noe skal ha suksess og være en del av mainstreamen, er det nødt til å bli tammere eller forvandlet på et eller annet vis, for at det skal funke i forhold til det de tror er det mainstreamen tåler. Og det er jo problemet i DRIB, at noen ser noe kult og edgy som funker på nettet, så de huker tak i det, men så skal det vris og tilpasses innenfor selskapets rammer. Og folk ender med å tilpasse seg og bli med på den forvandlingen, så gode ideer ender opp med å bli forvandlet til et nytt produkt som er vanvittig mye tammere enn den opprinnelige greia. Heldigvis finnes det noen som står imot og klarer å ikke bli forlokket av løftet om «hvis du gjør som vi sier så får du suksess».

B: – Amir holder på å bli det nye fjeset for en energidrikk, men klarer å gi litt faen i det, han ser at det ikke er det han egentlig vil. På samme måte som Sam Hyde og det showet han fikk på Adult Swim (World Peace, journ. anm. Se også NATT&DAG 1/2017). Han og hans crew har hatt vanvittig mye pågangsmot, stått for sin egen greie, hatt masse integritet, vært helt originale, og så får de plutselig en mulighet til å bli kjøpt opp og dyttet ut i mainstreamen, men er helt kompromissløse, så i stedet for å tilpasse seg og bli mer mainstream-vennlig, går han heller motsatt vei og bruker den nye famen til å gå enda hardere i motsatt retning. Det er ikke sikkert man er enig i alt det han står for, men han er et ytterpunkt som flytter senteret i en eller annen retning som er riktig.

A: – Det er noe gøy med folk eller situasjoner eller konsepter i samfunnet som går inn for å bli mislikt. Det er gøy å bli forhatt. Jeg merker at jeg er mer interessert i det for tiden. Å bare være irriterende.

Hva synes dere selv er morsomst i denne komedien, som det jo er?

B: – Det er gøy å se på det strevet det er å få Amir til å fungere som skuespiller i reklamebransjen. Det oppstår mye komikk i krasjet mellom de forskjellige intensjonene som finnes i de forskjellige rommene. Ingen vet helt hvor kontrollen ligger og hvor mye man blir fucka med.

A: – En av de tingene som er gøy og som jeg er glad for at ble med i filmen, er de øyeblikkene der jeg faktisk ler. Mye av de tingene vi synes var funny skjedde på ekte.

Jeg lo mest når du oversetter speedbump til fartsdump og Gelmans karakter nekter å tro det er sant.

A: – Det eneste inderlige øyeblikket meg og Bret Gelman hadde. Det er min største tristhet i livet, at jeg og han ikke kom overens. Sikkert mest fra min side, han bryr seg sikkert ikke.

Hva skjedde?

A: – Jeg var jo litt sånn «Wow, jeg sitter her med han fyren her», mens alle andre hadde et ganske chill forhold til hverandre. Det var første middagen og jeg ble så gira og skulle være funny.

Starstruck?

A: – Starstruck ja. Men jeg blir jo ikke starstruck, så det tar du ikke med i intervjuet. Men jeg fortalte en harmløs vits. Hun dama, Annie (Hamilton, journ. anm.), spurte meg hva jeg synes om karakteren hennes. Så sa jeg at jeg hadde lest manus og «dratt den» til karakteren hennes. Jeg sa det på kødd, hvem er det som sitter og leser manus og runker til en karakter? Men det gikk ikke hjem hos Bret, for han hadde sagt det til Kris etterpå.

B: – Det var den ene vitsen, den andre var at vi spilte inn rett etter Paris-angrepene, og noe av det første du sa var at du egentlig skulle vært med på angrepene, men prioriterte filmen i stedet. Ingen latter i det hele tatt.

A: – Det er en ganske bra vits!

B: – Ja, bra den.

A: – «That’s not funny, man». Jeg var den eneste han ikke ville kjøre hjem den kvelden. Han kjørte alle andre. Og jeg bodde rett ved siden av Kris!

Var Amir i det hele tatt i LA i 2014? Og spiller det egentlig noen rolle?

B: – Ellers hadde vi ikke laget filmen?

Dere kunne jo bare sagt at det skjedde.

A: – Da burde vi hatt god fantasi!

B: – Altså, filmen inviterer jo til å stille spørsmål om hvor mye som er kreativ frihet og hva som er fakta. Og det gir ikke filmen noe svar på. Vi sitter jo og diskuterer scener og Amir sier «det skjedde ikke» og jeg sier «nei, men nå er det en film», så det er helt klart en invitasjon til å sitte å vurdere hvor mye som er fakta og hvor mye som er fiksjon. Jeg tror nok det blir sånn at med alt fra Knausgård til A Million Little Pieces, ting som er sånn semi-selvbiografisk er det alltid masse spørsmål om hva som er ekte og ikke ekte, spørsmål forfattere hater å få.

Men dere vil jo få de spørsmålene.

B: – Ikke sant. Filmskapere og forfattere irriterer seg over de spørsmålene, men jeg synes det er en veldig forståelig ting å spørre om fordi måten du fordøyer en historie på avhenger av det. Jeg inviterer til det spørsmålet, men jeg vil ikke svare på det. Hehe.

A: – Alt er jo selvbiografisk av ting som blir skrevet. Er det ikke det? Du har jo til og med sett tidsmaskinfilmen min (Time Machine EM/VM, journ. anm.)?

Skjedde det? At du laget en tidsmaskin?

A: Nei, men det er jo ganske selvbiografisk. Jeg er en fyr forut for min tid, hater kona mi…

Er du gift nå?

A: – Ja, jeg er gift.

​Er du det?

A: – Ja

Nei?

A: – Jo.

Når ble du det?

A: – To år siden.

B: – Hæ, hva da?

Visste ikke du heller?

B: – Nei…

A: – I’m poison!

Hvor er gifteringen?

A: – Jeg bruker ikke ring. Min far brukte ikke ring, jeg bruker ikke ring. Ikke bruk ring!

DRIB har norsk premiere 12. mai.

Journalisten som gjorde dette intervjuet kjenner både Amir Asgharnejad og Kristoffer Borgli fra før. Faktisk leier han for tiden leiligheten til sistnevnte på Rodeløkka. ​