Forlaget trekker Audun Mortensens Samleren etter plagiat-debatt

Flamme forlag beklager til etterkommerne av originalverkets forfatter og overfører alle inntekter fra salget.

b
a

I februar i fjor avslørte Audun Mortensen i et intervju med NATT&DAG at hans da siste bok Samleren var en resirkulert artsy-krimroman fra 1970-tallet. Dette førte til en debatt om hvorvidt boka var å anse som plagiat. Advokatfullmektig Hedda Baumann Heier mente den var det, mens Mortensen selv mente utgivelsen måtte forstås som et selvstendig verk. Flere debatterte også utgivelsen i sosiale medier. 

I dag ble det i en uttalelse på hjemmesiden deres kjent at Flamme forlag trekker boka fra videre salg, og at inntektene fra utgivelsen går til etterkommerne av Charles Willeford, forfatteren av originalverket The Burnt Orange Heresy.

«Flamme var av den oppfatning at Samleren konseptuelt var tilstrekkelig fjernet fra The Burnt Orange Heresy til at det ikke var nødvendig med slikt samtykke fra Willefords bo. Flamme erkjenner nå at prosjektet burde vært diskutert med Willefords bo, og at bruken skulle ha vært klarert,» står det i uttalelsen. 

Etter det vi kjenner til, skal Willefords etterkommere ha samarbeidet med et norsk advokatfirma for å følge opp saken med Flamme forlag.

Les også: BREAKING NEWS;) Audun Mortensens siste bok var ny kopi

Audun Mortensen har tidligere gjort seg bemerket med konseptuelle utgivelser hvor han blant annet med boken Roman gjenga Vladimir Nabokovs Lolita (i Odd Bang-Hansens norske oversettelse) baklengs og med endrede navn.

I mottagelsen av Samleren var det likevel få som luktet lunta. NRK hadde «enorm tillit til Mortensen som insider på kunstscenen» og Morgenbladet mente han var «hjemme i eget språk». Det var bare Klassekampens anmelder Maria Horvei som var inne på noe da hun sammenlignet boka med Roman og skrev at «Samleren er mindre av ein readymade (sjølv om kjensla av å bli servert ein kopi stundom melder seg)». 

 

Foruten å ha oversatt The Burnt Orange Heresy til norsk, har Mortensen plassert den i en norsk kontekst og endret fortellerens synsvinkel fra første- til tredjeperson. Mortensen oppga til NATT&DAG i fjor at han hadde oversatt verket i Google Translate.

– Etter oversettelse via Google Translate retusjerte jeg minst mulig, men tilstrekkelig for at boka kunne «fungere» som en romanaktig roman, sier forfatteren selv.

Les også: Audun Mortensen om Samleren: – Den samme estetiske opplevelsen? Virkelig?

Samlerens redaktør og daværende forlagssjef i Flamme forlag Bendik Wold var ikke klar over at boken var resirkulert etter første møte med forfatteren.

– Audun sendte ikke med en leseranvisning første gang jeg fikk manuset, men jeg mistenkte straks at han ikke hadde diktet opp hele plottet selv, på bakgrunn av det øvrige forfatterskapet hans. Alle de foregående verkene til Audun låner og refererer i ulik grad til andre verk, sa han til NATT&DAG. 

– Vi må huske at dagens originalitetsdiskurs er et ganske nytt fenomen. Fram til 1750-tallet var imitasjon et klart formulert ideal i kunsten; kunstnerisk praksis handlet om kopiering, oversettelse og små forbedringer av foreliggende materiale. Hensikten med dette verket var blant annet å skape litterær debatt, og vise at en roman kan være noe mer enn en plottdrevet fortelling hvor forfatterens jobb er å «finne på».

Det er ikke klart hvor store inntektene er som nå blir overført til Charles Willefords bo.