Optimisme-kurs: – Det er kvinner som er gode til å henge seg opp i ting. Det er vitenskapelig bevist!

Vi har vært på optimisme-kurs for arbeidsledige.

b
a

– Menn går til arbeidsgiverne sine med høy selvtillit og krever høy lønn. De er optimister. Kvinnene er mer tilbakeholdne. Derfor får de også lavere lønn. Og der må de komme litt mer i gang!

Ordene kommer fra Henrik Mathiasen, eller som han presenterer seg selv på hjemmesiden sin: Optimisten.

Han er foredragsholder og forfatter av bøkene Det handler om dig selv og Optimisten – kampen mod sortsynet. I tillegg tilbyr han kurs hvor man kan bli «sertifisert optimist». I dag er han invitert til å holde foredrag hos Akademikernes A-Kasse i København, en av de statsstøttede arbeidsløshetsforsikringene i Danmark. Invitasjonen til foredraget lover at de cirka seksti frammøtte arbeidsledige medlemmene kan se frem til å «gå rett hjem med verktøy til å trene din selvtillit, ditt selvverd og din optimisme».

Foredraget har vart i underkant av en halvtime og det er langt fra første gang det blir sagt at menn klarer seg bedre på arbeidsmarkedet fordi de har riktig innstilling. Det begynner å bli vanskelig å sitte på første rad og late som om jeg ikke er littegrann provosert. Jeg fokuserer i stedet på det vokstunge håret til optimisten foran meg og hvordan det faller i oppdelte striper nedover pannen hans. Hvor mye voks kan det være i håret?

Les også: Hva jeg lærte av en #SoMe-eksperts #SoMe-foredrag

Hittil har vi altså lært at det er kvinners egen skyld at de står dårligere på arbeidsmarkedet. Men hvis man skulle være i tvil: «Optimismen er ikke bare for menn. Kvinner kan også være med!» Og det burde de, for «arbeidsgivere ansetter folk som har selvtillit og selvverd. Arbeidsgivere vil ha optimister!»

Nøkkelen til suksess er din personlige innstilling og heldigvis er optimisme et mentalt verktøy som kan læres. For vi skal ut av arbeidsløsheten og lære å bli en som blir ansatt. Det er derfor vi er her i dag. Vi skal endre innstilling så vi forstår at situasjonen er vårt eget ansvar, og sånn kommer alt godt til å skje oss.

Smil, du har fått kreft!

Da den amerikanske forfatteren og politiske aktivisten Barbara Ehrenreich ble diagnostisert med brystkreft, fikk hun igjen og igjen den samme beskjeden: Stay positive! Men istedenfor å føle seg bedre, gjorde den unyanserte positiviteten henne sint for å ha blitt syk. Ehrenreich insisterte på å også beholde de dårlige følelsene knyttet til kreften, men det ble ikke tatt godt imot av leger og andre kreftpasienter, som mente at hun hadde bad attitude.

«Cancer was the best thing that ever happened to me»​​

Noen av de andre kreftpasientene insinuerte at det kanskje var hennes egen skyld at hun ikke ble frisk, fordi den negative holdningen drev sykdommen framover. Eller muligens var det faktisk selve negativiteten som hadde forårsaket kreften i utgangspunktet.

Det Ehrenreich observerte var ikke bare en kultur som brukte optimisme som et verktøy for å veie opp for de mørkeste følelsene i et sykdomsforløp, men også for å se kreften som noe desidert positivt. Sykkelrytteren Lance Armstrong skal for eksempel ha sagt at «cancer was the best thing that ever happened to me». En annen kreftoverlever skriver i sin bok The Gift of Cancer: A Call to Awakening, at «cancer is your ticket to your real life. Cancer is your passport to the life you were truly meant to live».

Og hvis ikke det var nok til å overbevise deg: «Cancer will lead you to God. Let me say that again. Cancer is your connection to the Divine.»

I 2009 utga Ehrenreich boken Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America and the World, hvor hun knytter positivitetskulturen sammen med en amerikansk ideologisk overbevisning, som «encourages us to deny reality, submit cheerfully to misfortune and blame only ourselves for our fate». Ironisk nok hadde boken hennes ikke det pessimistiske navnet Smile or Die da den ble utgitt i USA, men bar i stedet en mer nøytral tittel: Bright-sided.

Les også: – Gud vil at du skal gi 5000, 10.000, 100.000!

Denne optimismeideologien uttrykker seg ikke bare i forbindelse med kreft og sykdom – Ehrenreich observerte den samme kulturen i relasjon til arbeidsmarkedet. Folk som hadde fått sparken etter finanskrisen og var på vei ut i fattigdom ble oppfordret til å se situasjonen som en ny mulighet. «Why has wealth eluded you so far? Practical problems like low wages, unemployment, and medical bills are mentioned only as potential «excuses». The real obstacle lies in your mind.»

På arbeidskontoret er det ikke vanskelig å legge merke til at et lignende budskap er i aksjon. Teknikker for å tenke positivt skal gi oss arbeidsledige et positivt tankesett og dermed en jobb.

– Det er kvinner som er gode til å henge seg opp i ting. Det er vitenskapelig bevist!

Jeg ser tilbake på vokshåret, som ikke beveger seg en millimeter mens optimisten går fram og tilbake og snakker veldig høyt. Optimister trenger kanskje ikke mikrofoner, tenker jeg. Men åpenbart mye hårvoks. Hvordan kan en som er så optimistisk innstilt til alt annet i livet, ha så lite tiltro til sitt naturlige hår?

Optimisten fortsetter. Det har seg sånn at ifølge statistikken er flere kvinner enn menn deprimerte, og dette betyr altså at det er kvinnene som ofte er pessimister.

En kvinne bakerst i lokalet rekker opp hånden. Hun forteller at hun studerer psykologi og der lærer de at mye av vår evne til å tro vi kan klare alt, og på den måten være optimister, stammer fra barndommen vår. Tror foredragsholderen at alle har mulighet til å bestemme seg for å ha en sånn innstilling?

Det hersker ingen tvil.

– Selvfølgelig kan de det!

Og det viktige er å nå til erkjennelsen av at du kan klare alt.

– Det er det som er så bra med selvverd. Det er du som bestemmer det!

De magiske ordene

Den tyske sosiologen Max Weber knyttet kapitalismens etiske kjerne til en protestantisk etikk som vektla hardt arbeid og framgang, særlig utpreget i de pietistiske grenene av protestantismen, som for eksempel kalvinismen. Kalvinismen hevder at mennesket som følge av syndefallet er syndens slaver og at Gud før fødselen har valgt hvem som skal frelses. Denne predestinasjonen gjorde livet hardt og ubarmhjertig, og stilte et enormt krav til den enkelte om å ha troen på at de ikke er utvalgt til fordømmelse, men frelse.

Ehrenreich skriver at hvis en av de beste tingene man kan si om positiv tenkning, er at den formulerer et alternativ til kalvinistenes tro på en forutbestemt skjebne, er en av de verste tingene at den bevarer noen av dens giftigere trekk: En streng fordømmelse som minner om den gamle religionens forhold til synd, og kravet om konstant indre selvransakelse.

Kalvinismen fra 1500-tallet og optimismen som forkynnes foran meg, er begge utpreget kontrollerende. «Kalvinisten overvåker sine tanker og følelser for tegn på latskap, synd og nytelse, mens the positive thinker alltid er på utkikk etter «negative tanker» ladet med angst og tvil», skriver Ehrenreich. På denne måten krever de begge to urokkelig lojalitet til troen på muligheten til framgang og suksess, som protestantismen videreførte til den moderne kapitalismen.

Optimisten forteller en historie om da han startet i en lederstilling uten noen erfaring. Løsningen var å gå til en annen coach som fortalte ham at han skulle si «de magiske ordene» til seg selv to minutter hver dag: «Jeg er», i dette tilfellet, «en god leder».

Og så ble han faktisk en god leder.

Etter denne seierserklæringen følger en kunstpause. Optimisten har satt begge hendene på hoftene og skuer ut over oss med et skjevt, hoverende smil. En mann i 40-årene, som sitter til venstre for meg, rekker sakte opp hånden.

– Men hva gjør jeg hvis jeg i to minutter hver dag har sagt til meg selv at jeg er en god leder, men de jeg skal lede fortsetter å si til meg at de synes jeg er en dårlig leder?

– Eh…, lyder det fra optimisten. Noe tyder på at dette ikke var responsen han hadde regnet med.

– Jammen, da må du kanskje ta et kurs eller noe. MEN det aller viktigste er at du er overbevist om at du er en god leder!

Hva er mer selvkontrollerende enn å manisk skulle fortelle seg selv (i to minutter hver dag) hva man skal føle? Ehrenreich skriver at selvet, med sine negative tanker, har blitt en antagonist som skal overvinnes. «Positiv tenkning er ikke lenger bare en hjelp for de engstelige eller en kur for psykosomatiske problemer. Det har begynt å bli en plikt påtvunget alle amerikanere.»

Makt og positivitet

Tiden er kommet for en konkurranse på arbeidskontoret. Optimisten stiller spørsmålet:

– Hvem er den mektigste personen i verden?

Først er det helt stille. Er det et lurespørsmål? En kvinne prøver seg.

– Er det den som kan ta kontrollen over seg selv og situasjonen sin?

– Ja, på en måte er det det. Men det var ikke helt det svaret vi skulle fram til.

Folk nøler. En kvinne til høyre bak meg med langt hår rekker opp hånden.

– Asså, er det den amerikanske presidenten?

Det er det. Applaus fra publikum.

– Du har vunnet en bok! proklamerer optimisten. Vil du ha Optimisten eller Det handler om dig selv?

Eksempelet skal illustrere at optimistiske ledere er ettertraktede. Og det er de. Særlig innenfor politikk. For, forklarer foredragsholderen, når amerikanere skal velge president velger de optimisten ni av ti ganger. Det viser en undersøkelse som har sett på de amerikanske presidentene og presidentkandidatene gjennom tidene. Unntaket var i 1968, da pessimisten Nixon vant over optimisten Humphrey. Men generelt gjelder det altså at «vi vil ha optimistiske ledere som gjør noe!»

Den konservative filosofen Roger Scruton utga i 2010 boken The Uses of Pessimism and the Danger of False Hope, hvor han gjennomgår det han identifiserer som noen katastrofale myter optimismen har ført med seg. En av mytene omhandler nettopp den optimistiske lederskikkelsen. Faktisk skal vi passe oss for denne lederen, ifølge Scruton.

Den «skruppelløse optimisten» er den som ikke aksepterer noen begrensninger, og med viljen som verktøy vil forandre verden for enhver pris. Scruton henviser til flere slike ledere gjennom historien. Vi har blant annet de revolusjonære russerne, Adolf Hitler og islamistiske ekstremister. For tiden ville det være nærliggende å tilføye Donald Trump.

Trumps politikk er på mange måter stjerneeksemplet på en optimisme som har stengt virkeligheten ute. Forslagene hans henger ikke sammen og flere av dem er umulige å gjennomføre. Men viljen han utstråler til å fikse problemene og motet til å foreslå voldsomme tiltak for å gjøre Amerika great again, var kanskje det som sikret ham presidentposten.

Les også: Bjørn Stærk: Politikere bør være pessimister

Opphøyelsen av viljens grenseløshet kan altså få større konsekvenser enn å plassere et enormt ansvar på den enkelte. For Scruton er problemet med optimismen nettopp at den fokuserer på individet og leder oss til å tro at den beste fremgangsmåten i krisesituasjoner alltid er å tenke i «jeg-termer». Tvert imot mener Scruton at en jeg-løsning ikke nødvendigvis er den beste og at slik tenkning, ved ikke å se etter den beste løsningen for «oss», faktisk kan motarbeide løsninger og forverre problemer.

Optimismen er sånn sett kompromissløs i sitt vesen og ser alltid etter en enkel, kollektiv «jeg»-persons løsning på kompliserte spørsmål. For Trump er løsningen på komplekse problemer knyttet til globalisering, krig i Midtøsten og terrorisme, et enkelt forslag om å stenge grensen for muslimer og bygge en mur mot sør: Problem solved!

Dårlige kår for optimismen

Optimisten innrømmer at det har vært noen harde år for optimismen. Det er vanskelig å være positiv når verden peker i en annen retning. Særlig finanskrisen har vært vanskelig å forholde seg optimistisk til.

– Men det er viktig å tro på at alt kommer til å ordne seg.

Men hvorfor er det egentlig viktig å tro på det? Mange økonomer har uttalt at vi er nødt til å forberede oss på at vi kanskje ikke kommer opp på samme velstandsnivå som vi hadde før krisene de siste åtte-ni årene.

Ved å ikke anerkjenne dette og «tro på at det kommer til å ordne seg», kan det faktisk være at vi ender med å skade den økonomiske situasjonen enda mer. Den profilerte økonomen Robert Reich uttalte en gang at «amerikansk optimisme henger sammen med økonomien vår, noe som er en av grunnene til at vi er en nasjon av innovatører og eksperimenter.» Men, fortsatte professoren, «optimisme forklarer også hvorfor vi bruker så mye og sparer så lite. Viljen vår til å sette oss dypt i gjeld og fortsette å bruke penger er intimt knyttet til optimismen vår.»

Les også: Framtidig populærkultur inspirert av Trump-regimet (2017-2025)

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer sto på 1800-tallet i spissen for å introdusere pessimismen som livssyn, med tesen om at livet hovedsakelig er lidelse. Schopenhauers filosofi springer ut fra en kritikk av en annen tysk filosof, Leibniz, som påstod at vi lever i den beste av alle mulige verdener, for ellers ville ikke Gud ha valgt den. Schopenhauer kritiserte denne optimismen for å være hensynsløs, fordi den bortforklarte lidelsen i livet ved å dikte opp en høyere mening.

Bortforklaringen av de reelle forholdene er samtidig en rettferdiggjørelse av tingenes tilstand. For optimisten er ikke en kritisk tenker, men en positiv tenker. Som Ehrenreich understreker, er optimisme en luksus som er mest tilgjengelig for «de som er velstående, som tilpasser seg sosiale normer, som undertrykker dømmekraften til fordel for tro og som ikke er utpreget plaget av sosial urettferdighet».

Og på mange måter er vi i samme situasjon som Schopenhauer kritiserer, hvis vi hele tiden forventer at alt kommer til å ordne seg. Scruton kaller denne tanken for the best case fallacy og mener at den har katastrofale følger for måten vi tenker politikk på. Den stammer fra den hegelianske tanken om «ånden» som beveger seg gjennom historien, så det beste mulige utfallet til slutt manifesterer seg. Alltid og nødvendigvis. I relasjon til finanskrisen ble det verst tenkelige utfallet enten oversett eller fortrengt av de som var ansvarlige for nettopp å ta den i betraktning.

Det Scruton legger opp til er at vi skal bruke pessimismen som en form for kritisk verktøy som skal sette grenser når optimismen løper løpsk. Grensene skal minne oss om menneskets mangelfullhet og samfunnets skrøpelighet. Ehrenreich siterer også en kirurg, som i relasjon til jobben sin uttalte: «The key, it seems to me, is actually negative thinking: looking for, and sometimes expecting, failure.»

På arbeidskontoret har vi kommet til avslutningen på Powerpoint-presentasjonen. Et bilde av foredragsholderen lyser mot publikum. Han er ikledd en Tommy Hilfiger piqueskjorte i en mildt sagt optimistisk størrelse. Over bildet står det: «Erklært optimist!».

En annen versjon av denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i det danske magasinet ATLAS. ​​