Vi besøkte The Well – verdens verste sted

Spasenteret The Well er et hermetisk lukket ideologisk fengsel.

b
a

«Menneskekroppen består av 70 prosent vann og mange av kroppens livsviktige funksjoner er avhengig av dette vannet for å fungere».

«Faktaopplysningen» i den digitale brosjyren virker som en rar underdrivelse, men den er også ment som en elegant introduksjon til fasilitetene du får tilgang til om du unner deg en perfekt dag på The Well. «The Well Being» er det dyreste alternativet på velvære-menyen, og består altså hovedsakelig av vann. The Well Being er «perfekt for deg som vil nyte en hel dag med luksus inkludert». Oppholdet inkluderer gratis transport med The Well Bussen (sic); inngang til «Wellnessbadet»; lunsj, middag og et glass champagne; samt inngang til «Japansk badehus». I tillegg får man delta på et «sauna rituale» (sic!).

Den kan oppleves «alene – eller sammen med noen du er glad i». Jeg har valgt det første alternativet, og befinner meg på en gullfarget buss som kjører i retning Kolbotn.

Se også: BILDESERIE: Spa-senteret The Well er et hermetisk lukket ideologisk fengsel

Én annen gang i mitt liv har jeg vært på spa. Det var i et utdrikningslag, hvor det som skulle være et ellevilt Verdens Beste Jenter-opplegg innebar å tilbringe halvannen time på Aquarama, et turist-flaggskip av et heseblesende badeland ved bystranda i Kristiansand.

Utdrikningslaget var totalt mislykket. Tre fjerdedeler av de inviterte hadde avlyst i siste liten, og vi var bare fire stykker som møtte opp for å overraske bruden med champagnefrokost. Etter på ydmykende vis å ha gjennomført de planlagte aktivitetene – påkledning av bruden i tåpelige prinsesseklær og kurs i poledance (som på grunn av det lave antallet oppmøtte ble en altfor seriøs innføring i pole-faget), satt vi til slutt, fem jenter, og kokte i et boblebad som egentlig var ment for tyve personer. Vi hadde fått hvert vårt glass cava med jordbær, og prøvde forgjeves å holde samtalen i gang for å flytte fokus bort fra at dette var en av de tristeste dagene i vår venninnes liv. Da cava-glasset endelig var drukket opp, henvendte bruden seg til forloveren sin og spurte hvorfor hun ikke hadde avlyst utdrikningslaget.

«Før velvære av varmt vann som sildrer nedover huden.
– thewell.no

Ikke bare er jeg alene i den gullfargede The Well Bussen med kurs for en Perfekt dag, jeg er helt alene. Jeg er The Well Bussens eneste passasjer, og det er først idet «vi» svinger ut fra Oslo busstasjon klokken halv ti en regntung lørdag morgen, at det går opp for meg at jeg, selv med Aquarama-opplevelsen
i bagasjen, faktisk ikke aner hva The Well er.

Internering

I to uker har stedet og konseptet eksistert som en mer eller mindre abstrakt idé i hodet mitt. Jeg innser at jeg ikke egentlig har forholdt meg til at opplevelsen, som besøket jo utvilsomt vil være, også rent faktisk må oppleves. Uheldigvis er jeg denne dagen ikke i form til nye inntrykk. Jeg er fyllesyk, nervene er skjøre, og jeg vil helst bli i Oslo. Jeg får svakt hjertebank når jeg kommer på at jeg aldri egentlig kom til bunns i dette med hvorvidt man må være naken på The Well, eller om det er valgfritt. Det er ingen i bussen å spørre, og plutselig kjører den gjennom en bom inn i et inngjerdet kompleks og stopper foran en enorm, grå betongbygning. Der. Sprengt ut av fjellet, omgitt av duskregn, gjerder og overvåkningskameraer, ligger nytelsesparadiset.

Det minner mest om Trandum utlendingsinternat. The Well er til for å slappe av og kose seg så mye som overhodet mulig, men det føles liksom ikke helt frivillig.

Les også: Velkommen til Kolbotn: Hovedstad for black metal, dop, kvinnefotball og velvære

På en skjerm over resepsjonen står «trivselsreglene», hvor gjestene oppfordres til å «embrace the silence». På The Well er det nemlig totalforbud mot mobilbruk. Det er heller ikke tillatt med «sjenerende og usømmelig adferd»: «Enhver form for sexuell (sic!) aktivitet er strengt forbudt». Det gjøres også oppmerksom på at de har vakter som frekventerer anlegget anonymt blant badegjestene. Et hemmelig politi! Strenge regler er én ting, men panoptisk disiplinering – at man aldri vet når man blir observert – virker ekstremt. Betyr dette at The Well har hatt store problemer med atferdsregulering tidligere, eller er det bare en del av den maktstrukturelle pakken – en naturlig forlengelse av gjerdene og overvåkningskameraene?

Fyren i resepsjonen gir meg et elektronisk chip-armbånd, og forklarer at armbåndet, i tillegg til å være en elektronisk nøkkel til garderobeskapet, også fungerer som et kredittkort hvis jeg ønsker noe ekstra i løpet av oppholdet. Han gir meg en stygg badedrakt som jeg må betale hundre kroner for. Dette betyr i det minste at nakenhet må være noe i nærheten av frivillig.

The Well opererer med streng uniformering av badegjestene. I tillegg til The Well-badetøyet, får man utdelt The Well-badekåpe, The Well-sandaler og to The Well-håndklær. Etter å ha dusjet og tatt på meg badedrakten, som ikke overraskende er utrolig stram i skrittet, og som dessverre bare dekker halve tatoveringen jeg tok da jeg var nitten år og hadde backpacket i Latin-Amerika («Pajaro Salvaje» = «Vill fugl» = «Wild Bird» = min yndlingssang da jeg var 19), blir jeg sittende i garderoben for å summe meg litt.

Les også: Topp 5 Kolbotn-tips fra Fenriz i Darkthrone

Garderobeområdet er enormt, men delt inn i mindre enheter, og i min seksjon dukker det plutselig opp – som om fortiden forsøker å innhente meg – et utdrikningslag. Ti jenter, med brud som har tiara på hodet, hvitt slør og rosa tights, begynner å skifte til badetøy. Overraskende nok er de veldig stille – så stille at jeg ikke bare begynner å lure på om de har vært rammet av de samme frafallsproblemene som utdrikningslaget jeg var i for noen år siden, men om de rett og slett kan ha hatt en stor krangel.

Jentene har ikke kranglet, men er døve, skjønner jeg når jeg til slutt løfter hodet opp fra mobilen og ser dem snakke intenst sammen på tegnspråk, mens de forsvinner inn i selve anlegget. Jeg reiser meg og går etter dem, iført badedrakt, badekåpe, og med to håndklær over skulderen.

​Den beste av alle mulige verdener

The Well har 11 bassenger, kulper og jacuzzier, 15 saunaer og dampbad, 100 ulike dusjer og 3 restauranter og barer. I første etasje finner man, i tillegg til et stort basseng som utgjør mesteparten av rommet, en rekke innendørs solsenger og «Wellness Bar». Her er også «Loft Sauna», «Fossefall Grotte» og «Nordlys Laconium». I andre etasje ligger «Hamam», en tyrkisk badstue hvis dør er dekorert med terrakotta. Her finner man også en «Bibliotek Lounge» og en «Nomade Lounge». I tredje etasje ligger, foruten den japanske saunaen, et utebasseng, en «Skog Sauna», «Safari Lounge» og restaurant. I restauranten er det påbudt med badekåpe.

«Ta deg tid og nyt opplevelsene, vektløsheten og velværen bassengvannet gir deg. Vannets eget trykk, forsterket av jetstrålenes påvirkning av hud og vev, virker som lymfedrenasje.

– thewell.no

Etter å ha vandret gjennom alle etasjene fire ganger har jeg skjønt at man på The Well, med unntak av badstuene, ikke må være naken, men at mange (særlig menn over 45) likevel velger å være det. Foruten par i tredveårene, store jentegjenger og mindre guttegjenger, er det i det hele tatt ganske mange enslige menn som er på The Well denne lørdagen. Mange av dem ligger antakeligvis inni de mørke badstuene, men flere oppholder seg også i det store bassenget, hvor de ligger og vaker i det grunne vannet.

Les også: Bonfils (16) er Oslos neste politisjef

Av de få samtalene jeg har overhørt mens jeg har gått gjennom etasjene er to kvinner som snakker om at en venninne av dem ikke har vært den samme siden «det med nettbutikken». Jeg prøver å skjønne mer av hva samtalen dreier seg om – og hvem disse damene er – gründere, hjemmeværende, akademikere, sosionomer eller The Well-vakter i sivil, men kommer ingen vei. Det er for få sosiale markører, både i det de sier og i hvordan de ser ut i de rosa badekåpene. Mens jeg står i andre etasje og kikker ned på et av boblebadene som omgir det enorme bassenget i første etasje, får jeg øye på en gutt og en jente på rundt 20 år. De sitter helt alene i boblebadet, med nesten en halv meters avstand til hverandre. Gutten har den ene hånden i skrittet til jenta og fingrer henne rolig, mens de begge ser rett ut i rommet. Det å være vitne til noe så menneskelig som forbudt erotikk i et boblebad er nesten litt oppløftende. Jeg blir stående og se på paret, helt til de blir avbrutt av at en naken, solbrun fyr på rundt 55 år – selve inkarnasjonen av The Well, kommer krypende opp i boblebadet.

Jeg går videre, svett og allerede litt utmattet, både av inntrykk og av innetemperaturen, som er på 30 grader. I mangel på alternativer synker jeg ned på en innendørs solseng.

(Intimitets)tyranni

Jeg våkner to timer senere og innser at jeg har gått glipp av lunsjen. Paret på solsengen ved siden av meg har antageligvis blitt byttet ut med et annet par, men det er vanskelig å si. Jeg sleper meg bort til Wellness Bar, og spør kvinnen i baren om å få litt vann. Hun gir meg en The Well-flaske, og ber om å få låne armen min. Jeg skjønner ikke hva hun vil, før hun styrer armbåndet mitt ned mot en chip-avleser, som lyser rødt. «Takk, Vilde», sier hun og smiler.

Les også: Neste generasjons Follo-metal hedrer kebab-sjappa med egen sang

Jeg har nå vært på The Well i over tre timer uten å prøve en eneste badstue eller et basseng. Jeg føler meg lammet, og skjønner ikke om det skyldes angst fremkalt av massiv selvbevissthet, den høye temperaturen, eller det generelle ubehaget ved å være på et sted som bare ikke gir mening. Hvordan kan det for eksempel ha seg at vi i et moderne samfunn, med fasiliteter som innlagt vann, dusj og badekar i våre egne hjem, fremdeles føler behov for å dra til et sted hvor vi må dele noe så intimt som intens avslapping ved siden av totalt fremmede mennesker? Og hvorfor har akkurat spa oppnådd en slags stjernestatus som den ultimate avslapning?

Jeg lurer også på om det faktisk er som det ser ut, at menneskene som er her, på tvers av klasse, utdanningsnivå, yrke, alder og stil, synes det er helt uproblematisk å måtte innordne seg en så strømlinjeformet disiplin som kreves på The Well. Hva er egentlig Rimi-Hagens tanker bak dette stedet uansett? Hvordan kan det ha seg at han, etter å ha prakket på nordmenn helseskadelige Grandiosas i flere tiår, nå vil internere hele befolkningen på et overpriset sanatorium, som en slags pervertert «vugge til grav»-tankegang? Er det ingen andre som synes dette er litt uhyggelig?

Skog Sauna

Ifølge infoskjermen ved siden av det store bassenget er det straks tid for Sauna Rituale i Skog Sauna. Jeg husker at Sauna Rituale er blant opplevelsene som er inkludert i pakken min, The Well Being, og bestemmer meg for å kjøre på. Jeg kan ikke dra fra The Well uten å ha opplevd noe.

Les også: Finnes den perfekte kroppen på Kolbotn?

Skog Sauna befinner seg ved enden av bassenget ved det inngjerdede uteområdet, og ser ut som en liten redskapsbod. Idet jeg nærmer meg, ser jeg to menn som tar av seg badebuksene før de går inn, og kommer på regelen med at det ikke er lov med badetøy i badstuene. Jeg er på nippet til å snu, men minner meg selv på at her handler det om å oppleve mest mulig. Mens jeg forsøker å lirke av meg badedrakten under badekåpen – jeg er ikke naken før jeg må – kommer en kvinne trillende på en liten vogn full av det som ser ut som store snøballer, og forsvinner inn i saunaen. «Rituelle objekter», tenker jeg og bestemmer meg for å hoppe i det. Jeg åpner døren til saunaen, og befinner meg i en trang gang. Hele den ene veggen i gangen er av glass, og innenfor glasset sitter det rundt tjue menn.

Alle er nakne. Alle sitter vendt mot meg. Jeg stivner der jeg står, ansikt til ansikt med alle disse penisbefengte vesenene, som for alt jeg vet bryr seg alt fra ingenting til veldig mye, om å se meg naken. Døren til saunaen åpnes igjen. Jeg snur meg, og blir nesten klemt inntil veggen av trykket fra ytterligere fem menn som entrer den trange lille gangen. Ok, dette skjer ikke. Jeg nekter. Jeg stikker.

Tre kvarter senere sitter jeg igjen på gullbussen, denne gangen kjørende i riktig retning, og med litt flere passasjerer – blant annet det døve utdrikningslaget. Det siste jeg gjorde på The Well, før jeg takket for meg og leverte inn chip-armbåndet, var å ta en lang, varm dusj. Og mens vannet «sildret» over kroppen min, tisset jeg ned i sluket på The Well.​

Les også: Koreografert katastrofe: En kjendiskveld på Wallmans Salonger