– Jeg har identitetskriser hele tiden, sier Charlotte Dos Santos.
Det er vanskelig å tro på henne. Det er noe med måten hun sier det på, på samme måte som det er noe med måten hun synger på. Det er ingen usikkerhet, ingen sjenanse.
Vi ringer Charlotte på ettermiddagen, norsk tid. Hun er hjemme i New York og har nettopp stått opp. Hun har glemt at vi skulle ringe. Vi skjønner fort at det ikke gjør noe. Hun virker ikke nervøs, selv om hun sier at hun er nervøs. Hun virker ikke noe annet enn kul og chill.
Dos Santos har ikke gitt ut all verdens musikk (én solosingel og noen låter med Mutual Intentions er det som i skrivende stund finnes på Spotify), men det skorter ikke på hype. Da Boiler Room, den toneangivende streamingplattformen for live musikk, fikk øynene opp for det norske labelet Mutual Intentions, var det i hovedsak grunnet Santos. Hennes første ordentlige singel ble lansert av The Fader.
Det er ikke så mange av Charlotte Dos Santos’ like i Norge, som ikke bare synger tilbakelent soul som høres både klassisk og moderne (for ikke å si neo) ut på samme tid, men som heller ikke er fremmed for å nærme seg mer mainstream pop og r&b.
Det var kanskje bare et spørsmål om tid før hun vokste ut av Mutual Intentions. Som en Lauryn Hill fra Fugees. Eller Lil Wayne fra Hot Boyz. Eller Quavo fra Migos (som også kommer til Øya – lov å håpe på samarbeid?). I vinter ga Dos Santos ut singelen «Red Clay», og nå jobbes det med Cleo, en EP som med sine TI spor vel strekker EP-begrepet litt langt?!
Er det for å unngå presset og forventningene som knyttes til «debutalbumet» at hun feiger ut og kaller det en EP?
– Ja, svarer hun kontant.
– Pluss man har mye lavere forventninger selv, det er jo bare en EP, liksom. Så hvis det drukner eller folk ikke liker det, så er det ikke så sårt da! Den EP-en var bare noe jeg gjorde for å komme i gang, liksom.
Der den tidligere musikken hennes i større grad har vært samplebasert og jazzete, er det mer soul og live band over «Red Clay».
– Folk skjønner ikke helt hvem jeg er, eller hva jeg gjør. «Red Clay» produserte jeg selv, og den høres veldig annerledes ut enn for eksempel «Watching You», som er samplebasert. Det er mye forskjellig typer sjangere. Men det er ikke noe jeg er redd for. Da er det bare flere ting folk kan like.
Folk skjønner kanskje ikke helt hvem hun er, men det gjør hun selv. Det er en afro-cubansk låt her, en halv-prog-aktig låt der, og alt faller henne like naturlig. Albumet hun også jobber med er derimot mer helhetlig.
– Jeg begynte å skrive de etter å ha bodd et halv år i Spania. Den heter Neve azul, som betyr blå snø på portugisisk. Den er en slags hyllest til mitt afro-brasilianske opphav. Da er det mye samba-grooves og sånt.
Da musikkvideoen til «Red Clay» ble lansert, sa Santos at hun med videoen ønsker å frigjøre kvinnekroppen fra det seksualiserte blikket – destroy the male gaze. I videoen beveger en toppløs Santos seg rundt foran en projektor som viser en larve i ferd med å klekke. Santos er ikke fremmed for å blande identitetspolitikk med musikken og estetikken.
– Jeg er veldig opptatt av at når man er en public figure så må man være forsiktig med hva man gjør og hva man står for. Da vi tok det valget om å ta en prosjektor på en naken overkropp så ville jeg at det skulle være en tanke bak. Jeg prøver så godt jeg kan å være et godt forbilde, og det er det den EP-en egentlig handler om. Den er dedikert til andre, unge women of color i Norge. Jeg synes det er viktig å bruke stemmen sin, og det er naturlig for meg å gjøre det.
– Jeg tenker også veldig visuelt når jeg lager musikk. Og hvis jeg skal lage en musikkvideo er jeg veldig sikker på hva jeg vil. Jeg liker å være veldig hands on og med i prosessen, hvis ikke føler jeg at jeg mister kontrollen over det jeg selv har laget.
Kanskje det er frykten for å miste kontrollen som gjør at hun ser seg nødt til å skrive, spille, produsere – kort sagt gjøre alt – selv.
– Jeg er en micro manager, hvis det er det du sikter til. Dessverre. Neida. Det er bra og ikke bra. Hvis jeg blir for gæren så sier folk ofte ifra, nå må du bare chille littegrann. Men det handler også om at jeg har en visjon, og gjerne vil at ting skal bli perfekt.
Da hun lanserte «Red Clay» sa hun til The Fader at hun skrev låta «in frustration over vapid people who lack identity and need others to give them a purpose». Men hva er hennes eget purpose?
– Da jeg sa det var det egentlig til en helt spesifikk person, men jeg kan jo ikke si hvem det er. Det er så mange som henger seg på det andre gjør, og jeg har vært veldig fokusert på musikken og å få det til, og tenkt mye på hva det er man er her for. Selv om dette karrierevalget er sykt stressende og forutsigbart, så er det noe jeg må gjøre. Jeg kan ikke ikke gjøre det. Så jeg føler vel at det er musikken som identifiserer meg, eller som er meg.
Charlotte Dos Santos spiller på Hagen-scenen 16:50 i dag.