Det er en skandale at venstresiden lar seg distrahere av «verdidebatten»

Står det så bra til på Nissebjerget at vi nå har rom til å bruke en hel valgkamp på å diskutere følelsen av Norge?

b
a

Vilde Imeland er journalist i NATT&DAG.

«Tillit», «verdier», «vaner», «kultur». Debatten i forkant av Stortingsvalget 2017 har degenerert til en diskusjon som fremfor noe gir inntrykk av et urovekkende overskudd.

Et overskudd ingen nasjon, på noe sted, til noen tid har sett maken til. Et overskudd som ikke kan skyldes annet enn at vi i Norge har dekket absolutt alle livsnødvendige behov, og dermed kan vie oss fullstendig til en problematikk som kun forholder seg til de øverste delene av Maslow’s behovspyramide – selvrealisering og anerkjennelse – nødvendighetene som oppstår når vi er mette, uthvilte og trygge.

Det står tilsynelatende så bra til på Nissebjerget at vi nå har rom til å bruke en hel valgkamp på å diskutere følelsen av Norge.

I debatten om hvorvidt vaffelspising og dusjing er reelt truede bestanddeler av kulturen vår, om det er metonymier for noe større, som en kultur i forfall, eller – eller – om norsk kultur i det hele tatt finnes – er det som om de øverste delene av Maslow’s pyramide har est ut i toppen, blitt til en omvendt pyramide, som så har gitt etter for sin egen topptyngde, og kollapset med et brak. I ruinene av det kollapsede byggverket står den politiske høyresiden og pælmer stein mot venstresiden, som har barrikadert seg i et krater.

Herfra prøver de desperat å beskytte seg mot det frekke angrepet.

trollpikken

PÅ TROLLPIKKEN: Hadia Tajik. Faksimile: VG.

Forsterkninger tilkalles. Hadia Tajik sendes opp på Trollpikken med sine beste runkemetaforer for å snakke om de egentlige norske verdiene som står for fall (fellesskolen, liten avstand mellom folk og makt). Gro Harlem Brundtland gjør et unntak fra sin selvpålagte regel om å ikke blande seg mer i norsk politikk, og spiller inn at det høyresiden driver med nå, det er historieforfalskning. Alle monner drar, og forsterkningene ser ut til å gjøre i hvert fall litt nytte. Problemet? Høyresida vinner uansett. Hele diskusjonen er på deres premisser.

Les også: 6 grunner til at Ketil Solvik-Olsen IKKE etterspør mer høyrehumor

Det er ikke sant at vi i Norge har det så bra at vi har råd til å kaste bort tiden vår på å diskutere kulturens finurligheter i forkant av noe så viktig som et stortingsvalg. Eller, det vil si: 
I den grad det er sant, er det bare fordi vi akkurat nå opplever et momentum der ting går bra, før det om få år braker løs med klimaendringer, eldrebølge, oljestopp og arbeidsledighet. Vi må allerede hanskes med økt bruk av midlertidige ansettelser og et arbeidsliv i full fart på vei inn i liberalismen.

Klimakrisen er et manifestert faktum, og sosial og økonomisk ulikhet er økende. Barn uten rike foreldre har ikke råd til å kjøpe seg et sted å bo. Vi må lage en plan for den svindyre eldrebølgen som kommer i 2020, og som kommer til å ramme vår generasjon hardt. Vi må finne ut hva vi skal gjøre med forskjeller i helsevesenet og i skolen, med flyktninger som trenger beskyttelse, med rusavhengige som dør av overdose på gata.

Hvorfor er det ikke disse problemene vi diskuterer?

Les også: Norsk våpenindustri med herlig fascistisk reklame for hopplandslaget

Høyresiden har lykkes med å distrahere offentligheten fra viktige politiske saker. De har klart å gjøre den sære lille grenen av et totalt uhåndgripelig spørsmål om «kultur» til hovedsak i valget. Det har de gjort ved å komme med utspill som er så unødvendige, splittende og anekdotiske, at de er umulige å bygge politikk rundt.

Strategien er vellykket og genial på flere måter, og den brukes av hele høyresiden, fra ytterste fremmedfrykt-FrP til innerste konservative Høyre.

Det begynte i jula 2016, da kulturminister Linda Hofstad Helleland skrev et patosfylt innlegg på Facebook om å være stolt av det norske. «Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen», mens hun samtidig langet ut mot skoler som ikke ville la barna synge «deilig er jorden».

I januar 2017 kom kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen med et forslag om en norsk kulturkanon, en idé som gikk ut på å gi litt ekstra og fortjent oppmerksomhet til norske kulturfenomener gjennom tidene. Røe Isaksens forslag ble nedstemt på landsmøtet til Høyre, men han kunne til gjengjeld høste «provokasjoner», «engasjement» og «spennende debatter» om hva «det norske» er.

Nå i sommer var det igjen kulturminister Linda Hofstad Helleland som satt på verandaen til Ola Borten Moe og dyttet i seg søtbakst, mens hun smilende meldte at norske verdier er under angrep.

Det er prisverdig av Hadia Tajik å klatre helt opp på Trollpikken for å ironisere over kultur- og verdidebatten. Det er rørende å se hvor mange som tar til motmæle mot den tåpelige retorikken til Linda Hofstad Helleland og Sylvi Listhaug. Men når venstresiden velger å bruke all sin energi på å svare på høyresidens utfordringer, går det på bekostning av deres egen agendasettende virksomhet.

Les også: Vi besøkte The Well – verdens verste sted

Kanskje er motmæle-strategien et symptom på at venstresiden mangler sin egen, helhetlige agenda. De lykkes ikke med å skape provoserende utspill som genererer den samme typen debatt som den høyresiden nå tjener stort på, rett og slett fordi de ikke klarer å tenke i overskrifter.

norske verdier

NORSKE VERDIER: Sp-nestleder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hofstad Helleland (H). Faksimilie: VG.no

Denne mangelsykdommen, eller fantasiløsheten, eller dette villredet ser ut til å ramme hele venstresiden. Ikke bare politikerne, men også tenketankene har tatt innover seg at provoserende utspill betyr oppmerksomhet, taletid og muligheter, nesten uansett hva budskapet som ligger i bunn innebærer. Minervas debatter engasjerer, men helt uten å egentlig handle så mye om partipolitikk. Fokuset ligger heller på viktige, prinsipielle spørsmål som innskrenking av ytringsfrihet og moralfilosofi.

LES OGSÅ: NATT&DAGs guide til fascisme i Norge!

Til sammenligning blir tankesmier som Agenda og Manifest til et forutsigbart sted der man kan henvende seg for å lese uproblematiske analyser av og for venstresida. De eneste vellykkede «tankesmiene» som finnes på venstresiden er Facebook-kontoene til Bjørnar Moxnes og Mimir Kristjansson. De vinner på en forakt for eliter og velferdsprofitører, ved å nøre opp under et genuint raseri overfor nyttemaksimerende kapitalister som driver parasittvirksomhet på offentlige institusjoner.

Er ikke denne venstrepopulismen en vei å gå for venstresiden i Norge?

Der venstresiden burde presentert et solid og aggressivt alternativ til dagens blå regjering, trekker Gahr Støre, Arbeiderpartiet og den etablerte demokratiske venstresiden seg stadig nærmere sentrum av norsk politikk. Beskjeden til de genuine venstresidevelgerne blir hva? At det ikke finnes noe alternativ til en pragmatisk og sentrumsorientert venstreside? Hvorfor skal vi da vinne valget? Hva annet er det egentlig vi vil ha enn en liten twist på helsereformen og noen reverserte kommunesammenslåinger?

Det er en skandale at høyresiden har lykkes med å distrahere venstresiden fra å komme til orde med de viktige sakene. Det er ikke så ille i Norge i dag, verken når det kommer til økonomi, arbeidsledighet eller eldreomsorg. Men alle kreftene som har virket i USA og Storbritannia, med bruk av midlertidige stillinger og liberalisme, og en urovekkende nasjonalisme, som Brexit, «America first» og Trumps forsøk på «muslim ban» kommer etter alle solemerker til å få sterkere innslag i Norge også.

Press og usikkerhet herjer med yngre generasjoner allerede. Hvorfor klarer ikke venstresiden å lage populistiske skremmebilder av dette? Ja, sånn som høyresiden gjør med sine vage trusler mot norsk kultur?​

LES OGSÅ: La oss ikke prate om norske verdier