Vazelina Bilopphøggers sier eller gjør ikke noe annerledes – enten det er i Kirkenes eller i Oslo

– Vi prøver å alltid ha selvironi, og passe på at de største tullingene står på scenen, sier Eldar Vågan, som sammen med Vazelina Bilopphøggers åpner Øyafestivalens siste dag. Detta skal du itte fleipe med!

b
a

– Vi spiller inn reklame for Martini og Jan Thomas-ansiktskremer. ​

Vi prøver å ta bilder av Eldar Vågan. Han prøver å sjarmere to damer med barnevogn.

Låtskriveren og gitaristen i Vazelina Bilopphøggers har tatt motorsykkelen (som han ikke vil bli avbildet på) inn til Oslo for å treffe oss. Ikke helt fra Toten, som man skulle tro fra Vazelina-mytologien og den brede, urørte dialekten, men fra Bærum, av alle steder.

​Er ikke Bærum litt langt fra Toten-universet vi kjenner fra Vazelina-tekstene?
– Det er noen raringer i Bærum også, altså. Det er ikke noe særlig forskjell på Bærum og Toten lenger, selv om det er mange som vil at det skal være det. Det er klart at det er noen som har veldig mye mer pe-eng i Bærum, men folk som har mye penger er ganske like uansett hvor de er. Det er nok folk som kan finne på å kappe hus i to på Toten også.

Det har etter hvert blitt tradisjon at åpningskonserten siste dag gis til norske band og artister som DeLillos, Knutsen og Ludvigsen og Bigbang. Likevel har det tatt mange år å få bilopphøggerne til å stille opp på Norges største festival. Ifølge Eldar Vågan har de ikke kunnet ta seg fri fra sitt faste sommershow, som de har spilt hver sommer i 30 år.

– Vi kan ikke ta fri en lørdag, vet du, det er inntekta våres. Vi må ha mat, vi, som ælle andre. Det er sesongtungt arbe vi har, da må vi legge oss i sæla.

Men ikke i år?
– Nei, og det er litt rart, vi er vant til å øve hele vinteren, og så er det premiere rundt Sankthans. Men det er greit å slippe den øvinga nå. Og vi har alltid gjort hele produksjonen selv, designa program og solgt billetter og alt. Det er det deilig å slippe.

Vazelina sier eller gjør ikke noe annerledes enten det er i Kirkenes eller Oslo, sier Eldar. En gang spilte de «på en fest for en rik fyr på en privat øy i Oslofjorden og på utefest på Mysen» samme dag. Da spilte og sa de akkurat det samme. Det slo an begge steder.

I det siste har det altså blitt mer festivalspilling, for et yngre publikum. Eldar er ikke helt sikker på hvorfor det er blitt akkurat sånn akkurat nå.

– Det det som er typisk er at det er veldig unge folk som booker oss, stort sett under 25 år. Det begynte med at de fra Trollrock på Beitostølen har vært etter oss, og da har vi sagt hver gang at vi ikke kan, fordi vi speller sommershow. Men så ble vi enige om at vi jo kan ta fri en torsdag fra én oppsetning. Og når det ble annonsert, ville alle de andre festivalene også ha oss, da. Så nå skal vi spille et vidt spekter av festivaler, som ingen har maken til, tror jeg. Vi skal spille på Trollrock, Øya, heavy metal-festival, bygdeungdomslagsårstreff på Jørstadmoen, jazzfestivalen på Notodden, rootsfestivalen i Brønnøysund, midnattsolfestivalen i Kirkenes, et par turer til Kristiansand … Det eneste vi ikke skal spille på er noe kristent eller satan-greier. Så vi mangler ytterkantene da.

Eldar Vågan tar lange pauser når han snakker. Idet man tror han er ferdig, og man gjør seg klar for neste spørsmål, er han plutselig i gang igjen.

– Men vi har spilt på kristne arrangementer før. Vi har jo ikke noe kristent repertoar, men vi har spilt på både dét og på politiske arrangementer også, men vi har vært litt forsiktige med å flagge politiske standpunkter. Kanskje det er feigt, men vi har valgt å ikke gjøre det. Men vi har spilt på Youngstorget 1. mai vi, altså. Ta imot dagens taler, sa Viggo (Sandvik, VB-vokalist frem til 2006, red. anm) og gliste, og bak ham stod Einar Gerhardsen og Tor Aspengren (legendarisk fagforeningsleder, red. anm.), vet du, og de gliste ikke. Detta skal du itte fleipe med! For den generasjonen der, som nesten har sultet ihjæl, da er det ikke noe å kødde med.

Apropos politikk: Hva tenker en Bærums-bosatt bilopphøgger fra Toten om politiske spørsmål som det å bygge ny E18?
– Nei altså, veier må vi jo ha. Men jeg synes det er unødvendig at de alltid skal kline alle disse veiene sammen på samme sted. Man kunne kanskje lagt dem litt utenom der hvor folk bor, oppi skauen. Men så skal dem ta vare på skauen da, og da blir det ikke så lett. Men når vi ikke skal ta det i bruk blir boligprisene presset noe veldig opp.

Hva gjør dere når dere ikke er på turné eller spiller sommershow? Driver Høggern fortsatt høggeriet?
– Nei, det solgte han i fjor. Så nå er han pensjonist. Men han er innom høggeriet en gang om dagen likevel. Røyker og kjører litt lastebil.

Er du noe på høggeriet selv?
– Ja, jeg har da vøri der et par turer i år, av helt praktiske årsaker, som var at jeg måtte ha noen deler. Jeg har et prosjekt på gang med en del gamle biler som jeg skal omregistrere til såkalt verneverdige klassikere.

Apropos klassikere: Du har sagt at du kan høre på Kygo, selv om du ikke er så glad i «maskinmusikk». Hva tenker du om selskapet dere er i på Øya-festivalen?
– Det har jeg ikke tenkt over. Det er jo mange som opptrer med playback med ellektronisk akkompagnement, men de andre som spiller på Øya, det kan jeg ikke mene noe om. Det er helt sikkert bra siden det er Øya-festivalen, humrer Eldar.

– Med oss får du det du ser, ikke noe hokus pokus. På engelsk har de noe som heter å «over do it», å overspille. Harald Heide Steen hadde et uttrykk for det her, som var fotsveis. Det var en gang han skulle spille inn en reklame sammen med Øivind Blunck uten manus, så han var avhengig om å hisse opp seg selv litt for å komme i rette stemningen og være morsom. Og det var han jo helt uslåelig på. Så skulle de ramse opp masse fisketyper som de fant på, men så begynte det å bli dårligere og dårligere, og da han fant på fotsveis, da var det ikke moro lenger. Så da ble fotsveis et slags uttrykk da, for å bli høy på seg selv og dra det for langt.

Tror du det å unngå å få fotsveis har vært oppskrift på suksess for Vazelina?
– Vi har vært veldig nøye gjennom alle år med hvordan vi tar bildene våre og at vi har lagd et univers hvor alt skal stemme hele tiden. Samtidig kødder vi jo med alt, vi vet du. Vi prøver å alltid ha selvironi, og passe på at de største tullingene står på scenen. Sånn har det alltid vært.