Hva er GREIA med fransk hiphop?

PNL leder en an for en ny generasjon franske rappere som utfordrer det amerikanske hegemoniet. Men hvorfor er fransk hiphop så bra for tiden, egentlig?

b
a

Én fremadstormende musikalsk trend glimrer med sitt fravær på årets norske festivalscener: Fransk rap. Dette til tross for at det de siste par årene har blitt stadig vanskeligere å overse fransk hiphop, selv her på det forblåste pottitt-bjerget de voksne kaller «Norge». Med autotune, skarre-r og en salig blanding mellom apati og desperasjon har franske rappere lagt verden for sine føtter. Hva har gjort dette mulig?

Det kan ikke bare være fordi hjemmemarkedet for fransk musikk er enormt. Joda, 272 millioner mennesker har fransk enten som første- eller andrespråk. I tillegg kommer alle som har lært å bestille mat og drikke på restaurant i norske klasserom.  Men det er enda flere som snakker spansk, russisk eller mandarin, og rap på disse språkene har ikke slått an globalt helt enda iallefall. Markedet for franskspråklig rap regnes som verdens nest største, noe som i seg selv skulle tilsi uendelig antall talenter og kreativ overflod. Likevel har ikke fransk rap egentlig vært grenseoverskridende, verken billedlig eller bokstavelig talt. Dette har imidlertid endret seg.

LES OGSÅ: BEST AKKURAT NÅ-SPILLELISTA ER OPPDATERT!

For som den danske rapperen Lil Hawaii fra Pizzagang sier i et intervju med YLTV: «Fransk rap er en…TING.».

Men hva er det som har gjort at fransk rap har blitt «en ting»? Det er ikke størrelsen på hjemmemarkedet, for det er ikke de tusenvis av talentfulle franske rapperne som har æren for bølgen fransk hiphop flyter på for tiden, men to brødre som gjemmer seg bak tre bokstaver: PNL.

PNL

PNL består av N.O.S. og Ademo fra Paris-forstaden Corbeil-Essonnes. De lager seig, melodiøs, ekko- og reverb-basert tåkete trap-rap. Skjønt, rap?

«Jeg er ingen rapper, uten vocoder er jeg ingenting», innrømmer eldstebror Ademo på låta «Mowgli». Det er liten tvil om at skillet mellom sang og rap har blitt visket ut siden T-Pain erklærte at han var en Rapper Ternt Sanga midt på 2000-tallet. Men om ikke PNL driver med rap som vokalteknikk, driver de fortsatt uten tvil med hiphop. Som et speilbilde av de britiske Grime-MCene som har vist at rap ikke nødvendigvis trenger å være hiphop, viser PNL at hiphop ikke nødvendigvis trenger å være rap.

Duoen har gitt ut tre album siden 2015, der spesielt de to siste, «Le monde chico» og «Dans la légende» har blitt store suksesser. Duoen gir nesten aldri intervjuer, noe som bidrar til den aurauen av mystikk store stjerner helst skal omgis av. Musikkvideoene deres er også superstjerner verdige; ekstravagante, visuelt slående, skutt så forskjellige steder som i de franske forstedene, Namibia, Napoli og Island. Og ikke minst er de lange. Til den siste plata «Dans la légende» har de laget et epos som strekker seg over fire videoer. Den siste videoen, satt til låta «Jusqu’au dernier Gramme» – Helt til det siste grammet, er 29 minutter og 46 sekunder lang, og avslutter en historie om hvordan dop og kriminalitet fører med seg, vel…stort sett negative ting.

Gjennom både musikken sin og videoene kommuniserer PNL ghetto-ungdoms desperasjon i et Frankrike som sliter med integreringen. Desperasjonen i et Frankrike der Marine Le Pen fikk 33,9 % av stemmene  i presidentvalget. PNLs musikk er et resultat av en samfunnsutvikling som har ført til at minoritetsungdoms utsikt til fast, greit betalt arbeid som i tillegg er lovlig ser mindre ut enn på lenge. Men brødrenes autotune-brøl kan høres langt utenfor Frankrikes grenser. PNL er lydsporet til apatien som oppstår i møte med et system og et samfunn det tilsynelatende ikke går an å endre. Og de gjør det på en måte en hel generasjon europeisk ungdom uten fremtidstro kan kjenne seg igjen i – i en tid der høyrepopulisme, arbeidsløshet, EU-kriser, klimaendringer, krig i Syria, flyktninger, Trump, Erdogan, Listhaug og Putin preger virkelighetslivet

SE OGSÅ: Emile The Duke på sin første festival

Ungdomsgenerasjonens bekymringer ligner i hele Europa, om de ikke er like alvorlige i Norge som i Paris’ og Marseilles forsteder. Det er alle mot alle, både på det norske stadig mer deregulerte arbeidsmarkedet og i den franske ghettoen. Dealing, delingsøkonomi, dritt.

Koblingen mellom norsk arbeidsliv og PNLs musikk er faktisk ikke så søkt som den umiddelbart høres ut. Under demonstrasjonene mot arbeidslivsreformene i Frankrike i 2015 ble tittelen på en av PNLs låter et mye brukt slagord blant de unge demonstrantene: Le monde ou rien. Verden eller ingenting.

Men gutta i PNL engasjerer seg ikke politisk. PNL sin løsning på problemene er tidstypisk: Ikke politisk aktivisme, men introvert selvmedlidenhet som grenser over i rus- og teknologiindusert apati.

PNLs suksess har banet vei for flere franskspråklige artister. Selv om PNLs sound er så genialt særegent at ikke engang barndomskompisene i DTF klarer å emulere det perfekt.

Men noe har franske rappere til felles: Lydbildet er distinkt europeisk. Mindre opptatt av mumling og kanskje enda mer opptatt av melodiøsitet og leking med autotune-effekter enn sine amerikanske kolleger har europeiske rappere de siste årene skilt seg fra de amerikanske. Riktignok er det i 2017 fortsatt umulig å lage rap uten å la seg påvirke av det som skjer i USA – det er liten tvil om at også PNL trekker veksler på den amerikanske mainstreamen, spesielt rappere som Future, Lil Durk, Travi$ $cott og Playboi Carti.

Likevel høres de ikke ut som noe som kunne ha vært amerikansk. De ligner mer på danske Sivas og norske Larsiveli og Makko Makeba enn Lil Yachty og Young Thug. 

Den frigjørende mumlerappen

At fransk rap har økt såpass i popularitet kan nok tilskrives den generelle utviklingen i hiphopen. Du må enten ha bodd under en gigantisk stein eller viet all din våkne tid til kommentarfeltdebatter om islam de siste årene for ikke å ha lagt merke til at det har skjedd noe med hiphop de siste årene. Selve lyrikken er ikke like viktig som tidligere, og man leker mer med formen. Sjangeren har ikke degenerert, slik surmaga golden era-fans i alle aldre mener, men utviklet seg.

Sånn ca. i fjor nådde utviklingen sitt naturlige nullpunkt med mumlerap-trenden, med artister som Desiigner, Lil Yachty og norske Snow Boyz i spissen. Hva mumlerapperne faktisk rapper om er som regel uklart. I YouTube-kommentarfeltene er jeg tilsynelatende ikke den eneste som synes engelsk har begynt å nærme seg en slags gresk dialekt. I det siste har pendelen svingt tilbake mot tydeligere diksjon, men mumlerappen har nok likevel endret måten mange hører på og forholder seg til hiphop.

SE OGSÅ: NATT&DAG spør: Snow Boyz

Når man uansett ikke skjønner hva de amerikanske rapperne sier kan man like gjerne høre på de franske. I PNL sin musikk er det sounden og de følelsene musikken vekker i lytteren som står sentralt, ikke tekstenes innhold. Låtene er så sterkt krydret med både franske og arabiske slanguttrykk at den jevne franskmann uansett ikke skjønner alt. Og han nørden i klassen din på videregående som fikk 6 i fransk og tilbrakte somrene på språkreise i Montpellier? Han forstår ingenting. Gjør det noe? Nei. 

Globalisering og USAs svekkede stilling som supermakt (hot take)

I tillegg er det fristende å forklare den nye bølgen fransk rap med alle samfunnsfagslærere sitt favorittbegrep: Globalisering. Gjennom internett, frihandel, turisme, flyktningestrømmer og gud vet hva, er verden mer sammenvevd enn noen gang tidligere. Globaliseringen fører oss nærmere hverandre. Man kan tenke seg at denne økte kulturelle forståelsen kan gjøre populærmusikken til en “greie fra hele kloden” – i stedet for en slags amerikansk eksportvare.

Kanskje er det likevel snarere mangelen på forståelse som nå gjør rapmusikken virkelig global. I stedet for at man rapper på engelsk, rapper man på sitt eget språk. Fra Paris til Seoul, fra Island til Horten. Slik får musikken et særegent og umiddelbart uttrykk, som er så inderlig at det overskrider språkets begrensninger. Selv om man ikke skjønner et kvekk forstår man likevel låtene.  Det er en sårhet gjemt langt bak autotune-effektene et sted som alle kan kjenne seg igjen i.

Kanskje har den endrede internasjonale politiske situasjonen fått utslag også i hiphopen, slik den har fått det i den kollektive bevistheten: På samme måte som USA ikke lenger er den frie verdens ledestjerne under Donald Trump, er Nord-Amerikas tid som eneste premissleverandør for hiphopen forbi. Og kanskje er det nettopp Frankrike som representerer den nyvunne europeiske selvtilliten, med President Macrons harde håndtrykk og PNLs drømmende skarring som antitesen til det amerikanske?

LES OGSÅ: Framtidig populærkultur inspirert av Trump-regimet

I våre dager gjør både franskspråklige, britiske og sørkoreanske rappere internasjonal suksess. Kanskje kan også norske artister bli store i utlandet selv om de synger på norsk – spesielt artister som lager musikk som appellerer til ryggraden, blodet og hjertet fremfor hodet.

Men det hjelper nok å snakke verdens vakreste språk, fransk.

 

I kjølvannet av PNL har verden begynt å få øynene opp også for andre franske rappere. Her er noen av våre favoritter:

Medine 

Ikke alle franske rappere er like nihilistiske som autotune-brødrene i PNL. Medine er en veteran i det franske gamet, og rapper om fattige, innvandrere, muslimer og andre nederst på samfunnets rangstige. Tidligere i år slapp han albumet «Prose élite», med et cover der ansiktet hans smelter inn i ansiktet til 1800-tallsforfatteren Victor Hugo (!). Subversivt så det holder.

Medine er kanskje en backpack-rapper, men det musikalske uttrykket til Medine er langt fra det avbalanserte og jazzbaserte lydbildet inspirert av A Tribe Called Quest. Istedet lager han rap som høres ut som hard gaterap. Bli’kke feil det vøtt.

 

$-Crew

$-Crew fra Paris har laget det som kanskje er verdens fineste låt akkurat nå, «J’aurais pas dû». Det er også verdt å sjekke ut $-Crew medlem Nekfeu sitt soloprosjekt.

 

MHD 

Noe av den feteste hiphopen som lages for tiden har forlatt trap-soundet til fordel for et mer afrobeat-aktig lydbilde, som i French Montana og Swae Lee sin monsterhit Unforgetable. Det er ikke helt usannsynlig at de har latt seg inspirere av franske rappere. MHD er en av de fremste innen «Afro-trap»-bølgen. Framgangsmåten er enkel: Spille inn vokal over en vanlig trap-beat, bytte så ut med en afrobeat-instrumental. Resultatet? Rått.

I juli slapp MHD Del 9 i sitt AFRO TRAP-prosjekt, men vår favoritt hittil er Part 7. (La Puissance).

Dosseh

At fransk rap står godt på egne ben er det ingen tvil om, men det blir sjeldent feil å ha med et gjestevers fra Young Thug!

Apropos Young Thug, her er rapperen som blir omtalt som Frankrikes svar på Young Thug. Ja, han heter JUL.

Sianna 

Sianna er en av de hotteste akkurat nå. Hun var tidligere medlem av rapgruppa CRACK HOUSE. Passe hardcore. EP-en «Diamond noir» som hun slapp tidligere i år er absolutt verdt å sjekke ut!

 

Sjekk ut spillelisten med den råeste franske hiphopen: