«Thelma» drukner i klisjeer

Joachim Triers «Thelma» utforsker forholdet mellom indre begjær og ytre kontroll. Dessverre drukner filmen i sin klisjefylte symbolbruk.

b
a

Den kristne vestlandsjenta Thelma (Eili Harboe) flytter til Oslo for å studere biologi på Blindern. Kort tid etter studiestart møter hun Anja (Kaya Wilkins) og jentene utvikler raskt et vennskap med sterke følelser.

Når Thelma får det som tilsynelatende ser ut som et epileptisk anfall på lesesalen, tar det ikke lang tid før vi forstår at ting ikke er så enkle som de først ser ut til.

Først og fremst: Thelma er ikke en dårlig film.

Eskil Vogt og Joachim Trier har skrevet et nøkternt, realistisk og fengende manus. Filmen er i kjent Trier-stil full av vakre bilder, og Ola Fløttum bidrar med god filmmusikk som underbygger filmens stemning. Thelma løfter også frem nye skuespillertalenter som skinner gjennom hele filmen.

Les også: Er NRKs «Fårschpil» (1996) tidenes verste TV-program?

Thelmas største styrke er nettopp hovedrollenes skuespillerprestasjoner. Eili Harboe gjør en imponerende rolle som studenten Thelma som som dras mellom flere krefter.

Thelma er både søkende og avvisende, men også sårbar og kraftfull, og Harboe mestrer disse motsetningene godt. Dette gjør Thelma til en spennende karakter som det er vanskelig å fjerne blikket fra. 

Skuespiller-debutant Kaya Wilkins (kjent som artisten Okay Kaya) viser seg også som en dyktig skuespiller i rollen som Anja. Der Thelma er ensom, usikker og keitete, er Anja populær, varm og mystisk.

Les også: Kaya Wilkins: – Det er så mye blanke ark og fargestifter at jeg dæver

Også Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen er troverdige i sine roller som Thelmas religiøse og over gjennomsnittet kontrollerende foreldre.

Dessverre fremstår Triers ønske om å etablere seg i en ny sjanger tidvis både påtatt og påtrengende.

Symbolene vann, slanger og kråker gjentas til det kjedsommelige, og ender opp med å nærmest undergrave hele filmens tematikk. Det samme gjelder spillet på kontrastene mellom naturvitenskap og religion, samt religionens renhet og kontroll i møte med storbyens fristelser. 

Trier viderefører sin regi-stil fra tidligere filmer i Thelma; han har bare lagt til en dimensjon av svulstig symbolikk. Når de spenningsskapende symbolene i tillegg er som tatt rett ut av læreboka, føles overgangen fra sosialdrama til den overnaturlige romantiske thrilleren kun delvis vellykket.

Filmen kunne med fordel avsluttet i to eller tre scener tidligere, og når avslutningen i tillegg er så full av klisjeer som den er, er det umulig å ikke gå ut av kinosalen med en følelse av at Thelma vil litt for mye på en gang.

Thelma har premiere 15. september.