Anmeldelse: – Cezinando er en overskridende artist full av mot

På Cezinandos «Noen ganger og andre» har det upolerte blitt erstattet med storslått popsensibilitet – og det funker veldig bra.

b
a

«Kom og hold meg fast, jeg gråter», synger Cezinando, drukna i autotune, på det første sporet på sitt nye album. Sammen med produsent Ole Torjus (tidligere kjent fra Rytmeklubben), har rapperen levert et solid og polert produkt om en ung persons kvaler.

Det er mye synth, 808s, strykere og blåsere som akkompagnerer mye følelser. Selv om jeg setter stor pris på håndverket, både fra produsent og vokalist, kan det noen ganger boble over emosjonelt. Uansett bobler det også over med talent, mot, og vilje til å innovere. Det er en emosjonell klubbkid med mye på hjertet som har laget denne musikken.

Det er personlig og utleverende. Selvfølgelig tror jeg på Cezinando når han synger og rapper om sin far, barndommen, om det livet han har nå, som artist, kjendis, og ungdom. Den introspektive inderligheten når ut til publikum, og det er ingen tvil om at han er en utrolig talentfull tekstforfatter (noe han allerede har blitt berømmet for med Spellemann).

Les også: Det store Cezinando-intervjuet

Også som vokalist framstår Cezinando som uredd, selv om han noen ganger forsvinner litt bak produksjonspatoset. På «Tommelen på vekta» og «Heia meg» får han mer plass og vokalen fremstår mer naken. Det er forfriskende. Disse sporene er platas beste. Spesielt på «Heia meg» tar Cezinando det litt ned idet han dropper strykerne og blåserekka, og produksjon og tekst balanseres godt.

Les også: Joddski dro til USA for å skrive om hvordan hiphopen kom til Norge

Alt i alt føles produksjonene for så vidt eksperimentelle. De gir både et helhetlig og originalt uttrykk, selv om det tidvis bikker over i P3-land fordi det er så gjennomprodusert. Som lytter setter jeg pris på alle detaljer som finnes i både tekst, rim, og produksjon, men det kan til tider føles overlesset og fattig på spontanitet. Det upolerte har blitt erstattet med storslått popsensibilitet som følger en slags «innovativ pop anno 2017»-oppskrift. Fortsetter Cezinando slik regner jeg med det blir stadionkonsert på Telenor Arena til jula i 2018.

Noen ganger og andre står i kontrast til spontaniteten hos gjestevers-Cezinando. Jeg tar meg selv i å savne den morsomme rapstilen han ofte har på kompisenes hiphoplåter (vi ble velsignet med ett nytt vers forrige uken, på bonussporet «Bonus: Struttar Som En Struts» på Store P’s nye album Rommet).

På spor som «2 Blå (remix)», «Sånn som meg», eller «Ikke spør» er han innom sin fraværende far, ensomhet, festing, piller, hasjklumper og Monclerjakker – tema han også dveler ved på plata. Men motsetning til på Noen ganger og andre, så føles gjesteversene spontane, nonsjalante og morsomme, samtidig som de ikke taper i åpenhjertighet eller nærhet. Cezinando’s forsøk på «pop med integritet» lykkes i mye, men humor og glimt i øye føles tapt i den inderlige og utleverende sausen.

Den yngre generasjonen artister bryr seg mindre om sjangerregler. I en tid hvor Swae Lee synger falsett mer enn han rapper, og amerikanske hiphopere driver med landeveissykling, samarbeider med Markus og Martinus, lager hardcore punk-shows og slipper gitarbaserte singer-songwriter-album føles det urimelig å anta at hip-hop kun består av et få antall definerende bestanddeler, slik vi har lært av NRK-serien «Takin Ova» at det en gang var.

Noen ganger og andre fremstår sjangerløst, laget av en overskridende artist full av mot. Jeg er overbevist om at albumet vil gi Cezinando en fortjent plass øverst på Topp 20-lista, i tillegg til topplassering når norske musikkritikere skal kåre årets beste utgivelser.

Cez har lyttet til sine egne følelser, på godt og vondt.

Les også: 3 filmer du bør se etter å ha sett NRKs hiphop-dokumentar «Takin Ova»