Så er det endelig her: Det dårlige Taylor Swift-albumet

På Taylor Swifts «Reputation» har noe gått alvorlig galt, og resultatet holder simpelthen ikke mål.

b
a

Først, mens hun praktisk talt fortsatt var et barn, lagde hun et nusselig country-album. Så lagde hun fire perfekte popalbum på rad.

Men som en elv som har gått over alle bredder, har Taylor Swift blitt for stor for seg selv og for verden. Og dette er det uunngåelig dårlige albumet, en nødvendighet for at Swift igjen skal kunne lage bra musikk i fremtiden. Det er nesten en lettelse.

Men før jeg sier noe mer må jeg bare innrømme én ting: Jeg er ikke til å stole på. Jeg hørte Taylor Swift synge, og jeg har ikke vært den samme siden. Eller, det var ikke egentlig det at jeg hørte henne synge, men at jeg hørte en sang og hørte alt som var henne. Hun tok over verdenen min. På et tidspunkt i livet da jeg sårt trengte noe uten å vite hva, dukket hun bare opp, ut av intet, og gjorde livet lett med sangene sine, sanger der livet var enkelt og refrengene store. Hun traff meg, med alt hun har. Det var sjeldent, og jeg husker det så alt for godt.

Verdens beste jente: Alene på Taylor Swift-konsert som 25 år gammel mann

Jeg skriver dette for å understreke at jeg ville vært den første til å unnskyldte Swift når hun bommet. Men Reputations, hva faen er det her for noe egentlig?

Det virker nesten som om Taylor, mens hun har forhandlet fram en masse sponsoravtaler for albumet, rett og slett har glemt å skrive sanger. At det er noe hun har gjort i siste liten, kvelden før fristen, og levert inn noe både hun og læreren vet at ikke holder mål.

En ikke kjempeviktig, men likevel ganske irriterende ting: Albumet er gjennomsponset. Butikkjeden Target selger et magasin med bilder, sangtekster og annet «eksklusivt innhold». UPS er albumets offisielle distribusjonssponsor, og kjører verden rundt med store busser med bilde av Swift på. Mobiloperatøren AT&T sponser en serie med klipp fra innspillingen av albumet og musikkvideoene, og i samarbeid med Ticketmaster har Swift bygget et slags pyramidspill der fansens sjanser for å få tak i konsertbilletter øker etter hvor mye merch de kjøper i forkant av billettsalget.

Og gjemt bak alt dette er altså et album, med sanger.

Merkelig nok er dette kanskje Swifts jevneste album. Det er kortere mellom bunn til topp (hvis vi ser bort fra den under alle omstendigheter grusomme førstesingelen «Look what you made me do») enn på noen av   tidligere album. Men at det er jevnt hjelper ikke så mye når det er jevnt over dårlig.

Taylor Swift har alltid klart å lage stor kunst av bitterhet og smålighet, men på Reputation, hvor småligheten er mer fremtredende enn noen gang før, virker den i stedet bare påtatt. Jeg får følelsen av at hun har slitt med å finne på noe å skrive låter om.

De som mente at singer-songwriteren Taylor Swift var borte på 1989, har endelig fått rett. Det har alltid hørtes ut som om Swift har gjort akkurat det hun ville, det gjorde det på 1989 også, da hun sluttet å late som hun var countryartist. På Reputation høres det for første gang ut som hun er fanget av sin egen status som Verdens Største Popstjerne. 

Men dette er ikke egentlig det største problemet her. Det største problemet er at sangene er dårlige. Og de er dårlige fordi de virker uinspirerte. Tingen med sangene til Swift har alltid vært at de formidler sterke følelser. Intense, dramatiske, bitre og patetiske følelser. Det er nesten ingenting av noe av dette her. Selv kjærlighetslåtene virker umotiverte.

Det er uvant, men også forståelig, å være vitne til at noen som så godt og så lenge har klart å beskrive det å være i sine følelsers vold, ser ut til å ha mistet det. Kanskje hun trenger en pause. Jeg nekter å tro at hun har mistet det for godt, men hun har det i hvert fall ikke her.

Det mest troverdige i tekstene er hvor besatt Swift er av hvordan hun selv fremstår, og dette er ikke noe bra materiale for gode poplåter. Når dette i tillegg utgjør hele konseptet for albumet, fremstår også de halvgode kjærlighetslåtene malplasserte.

Det er to gode sanger på dette albumet, og det er de to som høres mest ut som de kunne vært på 1989.

Taylor Swift later til å være veldig opptatt av å ha gjort noe galt (to av låtene heter «Look what you made me do» og bokstavelig talt «I did something bad»), og det er all grunn til å anta at det gale hun har gjort er å lage dette albumet. Det er en sang med Future og Ed Sheeran her, som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. På «Gorgeous» prøver hun å komme unna med å rime «gorgeous» med «furious», noe som burde ha gjort poptrollmann Max Martin, som visstnok er besatt av det han selv kaller «melodisk matematikk», rasende.

Albumet er et nederlag for Taylor Swift, men det er vel så mye et nederlag for Martin, som det har vært mistenkelig stille rundt i over et år. Jeg trodde han sparte kreftene sine til nettopp dette albumet. Men også han skuffer. Han har aldri skuffet meg før, og nå vet jeg ikke lenger hva som er opp og hva som er ned. Hvem kan jeg stole på, hvis ikke jeg kan stole på Max Martin?

Det er låter her jeg aldri vil høre igjen. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få fra fra et menneske som tidligere har vist så gjennomgående sterke evner innen det håndverksmessige ved låtskriving.

«1989» er forandring som ikke fryder

Der Swifts tekster før i tiden hørtes ut som plottet i tenåringsserier, er det som på 1989 klassiske hollywood-filmer som later til å være hovedinspirasjonen, med beskrivelser av fluktbiler, old fashioned-drinker og forestillingen om mannen og kvinnen alene mot verden. Det var kleint og litt søtt på 1989, nå er det bare oppbrukt og kjedelig.

Det Taylor Swift tidligere har vært verdens beste på, mangler på Reputation: Store følelser og store refrenger. Selv ikke på albumets beste låt «Call it what you want» er det noe jævla refreng. Det skal hverken være mulig eller lovlig for Taylor Swift og Max Martin å komme sammen og skrive så få og dårlige refrenger som dette.

Her har noe gått alvorlig galt, og resultatet holder simpelthen ikke mål.

Ingen er perfekte, ikke engang Taylor Swift. Det har hun nå bevist. Men forhåpentligvis vil det fra asken til dette brennende vraket atter komme noe bra. Hun vil lære av sine feil og skjønne at hun må skjerpe seg. Etter dette kan det nesten bare gå oppover.

Eller?

LES OGSÅ: Et norsk blikk på mansplainingen av «1989»

Taylor Swift