Livet som lineær-TV-publikum på Stjernekamps hiphopkveld

Stjernekamps hiphopkveld – det nærmeste man kommer en religiøs opplevelse som publikum på norsk live-TV i 2017?

b
a

Du hørte dem stort sett hver eneste fredagskveld i barndommen. Fortsatt hører du dem kanskje ukentlig. Gjenkjent på den rungende latteren og den evinnelige klappinga, hostingen i skjorteermet, jubelbrølene og den medfølende responsen når noe går galt. Nei, jeg snakker ikke om Onkel Odd og Tante Hilde. Jeg snakker om TV-publikummerne. Det mystiske folket som applauderer på kommando og ler når det trengs. Hvem er de egentlig? Og hvordan er det å være en del av denne ubeskrevne flokken?

Jeg drar til Fornebu H3Arena for å finne ut av saken. ​

H3arena, altså. Fra utsiden ser det ut som et bygg snytt ut av Breaking Bad-universet, tilsynelatende velegnet til distribusjon av metamfetamin og/eller fritert kylling. Én ting er i hvert fall sikkert: Den grå industrielle fasaden til Fornebus H3-Arena skjuler en ellevill historie.

Det var nemlig her Ramsey fridde til Anne-Mona, og et sjokkert (men svært nysgjerrig) norsk TV-publikum ble vitne til ekte sex på TV for første gang. Det var her den første norske Big Brother-sesongen utspilte seg for 16 år siden, og det var også her (kanskje akkurat der Ramsey gikk ned på kne?) at Jørn Hoel rappet en Kanye West-låt med et tungt gullkjede om halsen i beste sendetid på NRK, 13 år senere.

Det er det sistnevnte fenomenet som har brakt meg til dette historiske bygget på Fornebu i kveld. Om én time starter nemlig den årlige TV-bautaen Stjernekamp: hip-hop-kveld, og jeg skal være publikummer. ​

LES OGSÅ: Vi besøkte The Well – verdens verste sted

– De aller fleste journalistene som dekker Stjernekamp, velger å gjøre det hjemmefra, forteller Helene Amlie, kommunikasjonsansvarlig i Stjernekamp. Det finnes altså en ekte jobb der du kan spise Sørlandschips hjemme foran TV-en, traumatisere Benedicte Adrian med nedsettende adjektiver og samtidig tjene nokså fett med penger, HVER lørdag.

Sjøl har jeg selvsagt ingenting jeg skulle sagt, men bare nevner det.

Sendestart nærmer seg og folk begynner å strømme til inngangen. H3Arena tar mellom 500 og 600 mennesker, og hver Stjernekamp-sending trekker visstnok fulle hus. En liten gruppe dansere på mellom 10 og 15 år kommer plutselig løpende bak meg, en fyr triller på en handlevogn full av kabler, mens artister, programledere, teknikere og andre bakmenn klapper hverandre på skulderen, ler og vitser sammen. Det er riktig så idyllisk bak teppet før showstart, og mer idyllisk skal det faktisk bli. Helt fremst i køen til inngangen sitter det nemlig en mann og en kvinne godt oppi pensjonsalder på hver sin klappstol. Mannen sitter avslappet med sixpencen i fanget mens kvinnen sitter og strikker på et skjerf. Ja, mye har skjedd her på Fornebu siden Ramsey og Rodney hang opp pornobilder på kjøleskapet. ​

Klokken er kvart over syv og endelig får folk slippe inn i studio. Samtidig blir en diger vogn med snacks trillet inn i salen. Her er popcorn, brus, baconcrisp og… Jo visst faen selger de øl!!! Herregud. Hvem skulle trodd? Jeg kjøper en 0,33 Ringnes og må umiddelbart vurdere hvorvidt jeg skal åpne denna bjørnungen med en gang, eller om jeg skal forsøke å spare den til Didrik Solli Tangens fremførelse av Coolios «Gangsta’s Paradise» om en drøy time. Akk, valgets kvaler.

Nei, den ryker nå!

Jeg tar med meg ølen opp i pressesonen og setter meg ned på plassen min. «Øl i pressesonen»! Hehe, tygg på den du voksenmedia! Eller… Hva er det jeg ser? Like ved siden av meg sitter Morten Hegseth fra VG og skjenker cava i stettglass sammen med tre andre kolleger! Jeg tar meg en resignert slurk av ølen og føler meg utklasset av det store mediehuset. Men så våkner jeg til live igjen!

For hva er det egentlig som skjer der oppe på scenen nå? Per Sandberg? Per Sandberg med en mikrofon i hånden, ikledd t-skjorte og en kort denimshorts!?

Falsk alarm! Det er ikke Per Sandberg, bare en publikumsoppvarmer som ligner. ​

– Da kan alle snu seg mot sidemannen og si «du er pen!», roper publikumsoppvarmeren som ligner på Per Sandberg.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Bård Hoksrud

Jeg snur meg klønete mot kvinnen til venstre for meg, og tenker straks at dette kunne vært et ganske artig anslag for en romantisk komedie. Publikumsoppvarmeren fortsetter: – Hold på ryggen til den du sitter ved siden av. Si til vedkommende: «Du har en fin korsrygg!» Det låter kanskje som en dement offisers siste ordre, men ungene ler og stemningen i salen er så og si upåklagelig.

Per kan åpenbart jobben sin! ​

Nå vil vi se artistene og programlederne her, sier jeg (riktignok inni meg, ettersom jeg ikke kjenner noen i lokalet), og før jeg vet ordet av det slår klokka fem på åtte og åpningsnummeret er i gang. Run DMC og Aerosmiths klassiske rock- og hip-hop-hybrid, Walk This Way, ljomer over anlegget. Artistene og dommerne entrer scenen. En middelaldrende far i hettegenser roper «Yeah!» så sønnen hans skjærer en grimase. VG setter cavaen på gulvet.

​Det er i hvert fall lite å utsette på trøkket i salen!

Allerede under kveldens første deltaker Alexander Wallmans (jeg vet heller ikke hvem det er) fremføring av Macklemores «Can’t Hold Us», går publikum regelrett bananas. Gulvet under føttene mine gynger. Det jubles så høyt at musikken praktisk talt drukner i publikumsstøy, og en liten unge et par rader foran meg, er åpenbart i ferd med å få et slags panikkanfall (eller så er det bare sånn ren og skjær glede ser ut, jeg vet ikke). «Yeah!», roper den middelaldrende faren med hettegenser for andre gang. ​

Det er tid for Gaute Ormåsen, og plutselig går det opp for meg hvilket nydelig TV-historisk-meta-øyeblikk jeg befinner meg i akkurat nå. Bare hør på dette: Mannen som tapte for Kurt Nilsen i den legendariske, første Idol-finalen i 2003, står fire meter unna meg i det samme lokalet som huset den første, norske Big Brother-sesongen for 16 år siden, og rapper en Eminem-låt direkte på Norges mest populære TV-program!! Fy flate, dette er jo helt sheriff!

LES OGSÅ: Guide: Har du valgt feil studie?

Jeg skrur på lommelykt-funksjonen på iPhonen, løfter den over hodet og veiver den horisontalt frem og tilbake i takt med musikken. Det gjør stort sett alle andre her også. Det er nemlig det vi har fått beskjed om. Mellom låtene får vi tydelige instrukser fra co-produsent og Stjernekamp-mastermind Vibeke Sørlie, om hva vi skal gjøre. Et koreografert felleskap kan også være et fint felleskap, tenker jeg lett filosofisk, før jeg oppdager at jeg har satt mobilen i flymodus og ikke på lommelykt-funksjonen.

Stemningen avtar ikke. Vibeke holder koken. Per Sandberg-lookaliken gestikulerer energisk og leder oss inn i hver bidige applaus, uten at det går på bekostning av behovet for å unne seg en aldri så liten bakesnus mellom slaga. Barna, som utgjør omtrent 25% av publikumsandelen, roper og hyler og løfter de hjemmelagde plakatene sine over hodet.

I Stjernekamp-universet blir gamle Idol-finalister og tidligere MGP-deltakere reinkarnert som ekte superstjerner. Jeg har for eksempel ikke sett så mye til Lisa Børud før (selv om hun har en ganske fyldig wikipedia-artikkel til å være født i 1996), men når hun i kveldens avslutningsnummer danser seg gjennom Jay Zs «99 Problems» til øredøvende applaus fra salen, så er jeg faktisk solgt.

Dette er jo bra på ekte!

​Kvelden går mot slutten, men først skal en deltaker ryke ut av konkurransen. Mange holder seg for øra. Selv prøver jeg å skjule en New Energy-sjokolade jeg begynte på rett før vi gikk på lufta igjen. «Ikke Makeda, ikke makeda» hvisker en liten gutt håpefullt til søsteren sin på raden bak meg. Men den gang ei: «Makeda», sier programleder Kåre Magnus Bergh til unison buing fra salen. 24 år gamle Makeda er ute av årets Stjernekamp og publikum reagerer med sjokk og vantro, før vi sømløst glir over i stående applaus og Makeda smiler tappert til de fremmøte.

Stjernekamp er over for i dag, og dommerne og deltakerne stiller seg til disposisjon for selfies og highfives nede ved scenen. For en kveld! ​

Akkurat slik reality-seriene produserer midlertidige kjendiser, fabrikkerer Stjernekamp midlertidige popidoler i perioden programmene pågår. Det skal nemlig ikke mer til enn to lørdagskvelder med litt TV-eksponering, for at en liten gruppe 12 år gamle gutter går sammen om å mekke en tidkrevende og fargerik plakat med Benedicte Adrians navn på.

LES OGSÅ: Tegneseriekollektivet N1b er på vei til verdensherredømme

Å være fan av noe er gøy og samlende, og det å være med på Stjernekamp-live, er sånn sett et konge tilbud for barnefamilier som ikke har et fotballag (eller politisk ståsted) å stå sammen om. Kanskje er TV-underholdning faktisk morsommere uten TV-en, spør jeg meg selv. Kulturen oppleves jo best når du er tett på den, som (jeg tror noen) folk sier. ​

Det er ingen tvil om at det var barnefamilier det var overvekt av her i kveld, og sånn sett kom jeg i hvert fall til bunns i hvem som drar på denne typen TV-innspillinger. Likevel, når jeg spør en liten gutt på vei ut av studio om det var gøy å være her i kveld, blir jeg på nytt tankefull.

– Hvem er du?, svarer han. ​​