Louis CKs «I Love You, Daddy» er en pretensiøs Woody Allen-kopi som etter #metoo-avsløringene er mer interessant enn underholdende

Louis CKs nyeste film ble slukt i #metoo-dragsuget og ble tatt av plakaten bare en uke før premieren. Vi går ikke glipp av så mye.

b
a

Forrige uke ble Louis CKs «I Love You, Daddy» lekket til fildelingsnettstedet The Pirate Bay. Etter at produksjonsselskapet The Orchard trakk seg fra alle publiseringsavtaler, skal CK ha forsøkt å kjøpe tilbake rettighetene, men nå er uansett filmen lagt ut på det store internett.

Louise CK spiller Glen, en vellykket serieskaper som er veldig rik, men også veldig tafatt. Han tilbringer store deler av filmen i uinteressante diskusjoner med sinte kvinner. Glen tvinnes også rundt lillefingeren av sin tenåringsdatter China (Chloe Grace Moretz), som er i ferd med å innlede et forhold til den aldrende filmskaperen Leslie Goodwin (John Malkovich). I tillegg er det et uengasjerende sideplott (alt ved Glen er egentlig uengasjerende) om at Glen skal lage en ny serie, hvor han vil caste den berømte skuespilleren Grace (Rose Byrne), som av uforklarlige grunner har en greie for Glen.

I mangel av en solid handling til å drive filmen framover tværes i stedet drepende kjedelige dialoger ut i det uendelige. Dette er bare ett av mange triks som skal lure deg til å tro at du ser på en Woody Allen-film.

Det er ytterst sjelden at jeg anklager noe som helst for å være pretensiøst, men her er det vanskelig å komme utenom. Filmen ser ikke ut til å ha noen anelse om hvorfor den må være i svart/hvitt eller hvorfor soundtracket må bestå av tunge dramatiske strykere, utover at det er sånne ting som «seriøse» filmer gjør. Når CKs forbilde Woody Allen bruker opera i Match Point, for å ta et eksempel, matcher stykkene handlingen og spenningen i filmen, i tillegg til at det er en tematisk kobling hvor opera symboliserer en viss livsstil som hovedpersonen streber etter. Her blir musikken bare staffasje.

Selvsagt er det noen scener i filmen som blir ekstra uheldige, men også mer interessante med avsløringene omkring Louis CKs trakasserende oppførsel.

Når Glen får beskjed over telefon om at han har mulighet til å caste Grace i den nye serien sin, begynner kompisen hans (Charlie Day fra It’s Always Sunny) umiddelbart å simulere iherdig runking på sofaen. Selv oppfører Glen seg som en upåklagelig gentleman når han møter skuespilleren. Jeg tror ikke vi skal sørge for tungt over å ha mistet denne scenen til metoo-kampanjens ubønnhørlige frammarsj. Men det er interessant (på en hobbypsykologisk måte) hvordan CK overfører sine egne synder på den vulgære kompisfiguren.

Samtidig er det merkelig at CK overlater vulgariteten og humoren som han er kjent for til en annen skuespiller, mens han saboterer for seg selv ved å innta en livløs og flat rolle.

Hvis du klarer å komme deg helt til slutten, får du også servert replikken «Everybody’s a pervert. I’m a pervert, we’re all perverts. Who cares?» fra Chinas venninne Zasha. I tillegg til å være ekstremt uheldig med tanke på det-du-vet, er det også en påminnelse om at de fleste figurene i filmen mangler noen egen identitet. Stort sett er det varianter av Louis CKs stemme vi hører, uansett hvem som snakker. Når Leslie holder sin lille tale om at kvinner forventer en stadig eskalering i romantiske forhold, høres han ut som en standupkomiker, ikke en 68 år gammel regissør.



Sterke støttespillere redder i det minste noen deler av filmen. Malkovich og Moretz har en fin energi sammen, og forholdet mellom dem er hjertet i filmen, uansett hvor creepy det er. Da er det synd at det ikke blir gitt mer tid.

Og her er det mye annet som burde blitt borte i klippen – filmen er nesten to timer lang, og man kunne sikkert spart inn en halvtime bare på å klippe vekk all stammingen og stotringen til Louis CK. Eller kanskje CK kunne dratt en Ridley Scott og bare spilt inn scenene sine på nytt med en annen skuespiller.

Woody Allen, for eksempel.