Hanekes «Happy End» er borgerskapssatire sett gjennom Snapchats distanserte øye

Michael Haneke ringer inn romjulen med moralsk kollaps. 

b
a

Happy End innledes med en voyeuristisk iakttagelse av en kvinnes kveldsstell, etterfulgt av en hamsters siste åndedrag etter å ha spist antidepressiva – alt skutt i avlangt Snapchat-format.

Prologen er forvekslende lik studentarbeid fra en av Oslos mange kunstskoler, men innleier ikke mindre enn Hanekes hånlige tilstandsrapport fra det franske borgerskap.

Etter suksessen med Amour (2012) vender Haneke tilbake til et blekere terreng, med la bourgeoisie som sitt sedvanlige studieobjekt. I Happy End følger vi den bemidlede familien Laurent i den franske havnebyen Calais. Her lever tre generasjoner under samme høye tak, med flyktningkrisen ventende utenfor dørstokken.

Les også: Louis CKs «I Love You, Daddy» er en pretensiøs Woody Allen-kopi som etter #metoo-avsløringene er mer interessant enn underholdende

Filmen er fortrinnsvis et karakterdrama, men munner ut i en satirisk kommentar om flyktningenes møte med en handlingslammet elite som lukker ørene for alt annet enn barokkmusikk.

Haneke har hentet inn et stjernelag til hans mangefasetterte rollegalleri. Familien Laurent består av den livstrette patriarken Georges (Jean-Louis Trintigant), hvis største ambisjon er å dø, den kaldblodige datteren Anne (Isabelle Huppert), som forgjeves forsøker å holde sin sønn Pierre (Franz Rogowski) nykter, og kirurgen Thomas (Mathieu Kassovitz) med kone, barn og et begjær som forløses i obskøne Facebook-samtaler.

Filmen begynner idet Thomas’ 13 år gamle datter fra et tidligere ekteskap, ikke så uskyldige Eve (Fantine Harduin), flytter inn i herskapshuset. Med unntak av den galgenhumoristiske Georges, stjeler den yngre garden all oppmerksomhet. Drikkfeldige Pierre, med hamsunsk hareskår, vitner i likhet med Eve om at det hanekeske barn er et raffinert produkt av sine kyniske aner.

Og med så mye ondskap i blodet, er det ikke rart at de to er skyldige i både dødsfall og en helsprø karaoke-scene.

Les også: Folket v. Tim Heidecker – Saken om The Electric Sun 20

Skuespillerprestasjonene bærer filmen til siste slutt, men karakterrikdommen er så mektig at skjebnene ikke blir tilstrekkelig utforsket. Og til tross for skjelettene i skapene, maner ikke Haneke frem det intensiverende ubehaget han har gjort til sitt varemerke. Man tar seg i å vente på at relasjonsspenningene skal kulminere i et klimaks, som tidvis kan skimtes i horisont, men som aldri blir etablert. I stedet haster det kjølige kameraet mellom lovende, men uforløste scener.

Sosiale medier fungerer, forbausende nok, bra som prisme for å studere familiens undertrykte lengsler og voksende virkelighetsdistanse. Statiske bilder av skjermer blir filmens autentiske og lidenskapelige plattform, og Haneke demonstrerer hvordan ens digitale gjerning er langt mer avslørende enn hva et kikkehull noen gang kunne blottstilt. Når det er sagt, så er de fragmentariske IPhone-, TV- og PC-utklippene med på å dyrke en springende form, som ikke alltid kommer filmen til gode. Det resulterer i et narrativt plan som er for oppstykket til å kunne forenes til et vellykket portrett av kollaps.

Les også: Her er de nominerte til årets film!

Happy End er unektelig noe av det bedre å se i nissemørket, men stort mer kan det ikke sies om det halvhjertede forsøket. Filmen vil neppe kunne løfte Hanekes ellers mesterlige filmkatalog, og står igjen som Hanekes modernisering av kjernetemaer han tidligere har dissekert med en skarpere skalpell.

Happy End har premiere 25. desember.