Er Nils Bech på Operaen, «Sitcom Live» eller NMG/G-huset på Slottsfjell årets beste live?

Stem på din favoritt!

b
a

Prisen for årets live gis til et arrangement som har stått frem i mylderet av arrangementer, og som har bidratt til å gjøre byens kulturliv mer spennende. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon. De er alle vinnere!

Her kan du stemme på den du liker best:

Stem på Årets live her!

Du kan lese mer om de nominerte i alle kategorier i desemberutgaven av NATT&DAG, som er ute nå.

Prisutdelingen gjøres på Årets beste-festen på Sentrum Scene 3. februar. Hold av datoen!

De nominerte til Årets live er:

SITCOM LIVE
Det Andre Teateret

Å spørre hvorfor Sitcom Live er morsomt, er som å spørre hvorfor Sivert Høyem finnes. Det finnes ikke bare ett svar. Sitcom Live settes opp månedlig på Det Andre Teateret, og er skapt av Amir «Amadeus» Asgharnejad, Francisco Briceno, Odin Eiriksson og Jim Swann, kjente fjes i den yngre delen av humor-Oslo, og har faste bidragsytere i blant annet Steffen Lund, Sindre Blicher Larsen og Magnus Rye.

Sitcom Live er et episodisk sceneshow sentrert rundt karakterene Amir, Jim, Francisco og Odin, fire «håpløse» menn med en gjennomsnittsalder på omtrent 30. Showet har den ytre formen til en situasjonskomedie, og låner en del av klisjeene til sjangeren (da gjerne de dårligste), men flertallet av handlingselementene og enkeltvitsene sikter i motsatt retning; de er svevende, sære, skitne, ekle, og så godt som totalt uforutsigbare. Det meste levert med erfaren off-beat timing. Sivert Høyem, på sin side, er en norsk musiker med låter som «Into the sea», «Moonlanding» og «Jeg hørte du trengte en venn».

Det enkleste svaret, hvis man absolutt vil spørre seg hvorfor Sitcom Live er morsomt, er at det har noe for hele familien: For sønnen som liker overdrevent grove vitser, for sønnen som liker underspilt og overspilt skuespill, for sønnen som liker intensjonelt dårlige vitser, for sønnen som liker det eksperimentelle og absurde, for sønnen som liker det nye, for sønnen som misliker det gamle, men liker å se det bli gjort narr av. Kanskje finnes det egentlig ikke noe godt svar på hvorfor Sitcom Live er så morsomt, men morsomt, det er det.​

DA NMG/G-HUSET ERSTATTET GUCCI MANE
Hovedscenen, Slottsfjell

At Gucci Mane, som hadde lokket både østkantskids, vestkantskids, bergensrappere, voksne og bransjefolk til Tønsberg og samlet dem til vors på den tradisjonsrike takfesten på Quality hotell, og som på tross av den på hotelltaket forfjamset vimsende bookingansvarliges forvirrede vitneforklaringer og bransje-insiderens repeterende og stadig mer skråsikre forsikringer da han med jevne mellomrom dukket opp ved bassengkanten, fortsatt ikke hadde vist seg («han ser ut til å være som sunket i jorden…», trakk den bookingansvarlige på skuldrene med en lei grimase), skyldtes at flyet som skulle fly ham tilbake til Europa etter en svipptur på nattklubb i Los Angeles, i henhold til den også ellers kun tilnærmelsesvise kjøreplanen for hans første europaturné, var blitt kansellert.

Noe måtte improviseres, slik at de vorsende festivalgjengerne, som med en blanding av ikke ubetydelig apati og nølende resignasjon fant seg i Guccis fravær, likevel skulle få strekke hendene i været i rytmisk hyllest av den groveste trap-musikk, som var så populært sommeren 2017.​

En lykke da, at store deler av NMG/G-huset befant seg på det samme taket. Telefoner ble tatt, bonger vekslet inn og så var avtalen gjort. Etter kvelden før å ha dominert den senere nedbrente lagerbygningen som Kastellnatts siste ordentlige høydepunkt, tok norsk hiphops eneste institusjon nå hovedscenen i besittelse.

Kamelen stagedivet, Sushi & Kobe var millimetre unna å skli rett av scenen i overtent presentasjon og da HELE gjengen og vel så det avsluttet sammen på scenen, noen tagget på en LED-skjerm til hundre tusen, festivalledelsen truet med å holde tilbake hele honoraret med mindre noen sladret og dette utviklet seg til fysisk beef backstage som bare to desorienterte politimenn og en cypher med spredning kunne temme, var det som om en essensiell, navnløs mekanisme, som i sin egen udefinerbarhet knirkefritt har, som man sier, fått jorden til å dreie om sin egen akse, men som plutselig hadde stanset uten videre forklaring, igjen falt på plass. NMG/G-huset reddet kvelden, festivalen, norsk hiphop og, kanskje, selve verden. Men det var nære på der en stund.

NILS BECH I OPERAEN
Den Norske Opera og Ballett

Det har alltid virket jålete når popartister og rockeband spiller konserter i opera- eller klassiske konserthus. Man kler seg ut som Den Høye Kunsten, som om popmusikken trenger det i våre dager, og resultatet blir nesten alltid malplassert. Låter med synth og trommemaskiner spilles med symfoniorkester, og i stedet for at begge delene styrker hverandre, har det motsatt effekt. En popkonsert trenger ikke dette, den kan være perfekt helt på egen hånd, på et hvilket som helst sted.

Men Nils Bech er jo annerledes enn alle andre. I Bechs tilfelle er det de vanlige konsertstedene som har føltes feil, og for små, både i faktisk størrelse og i storslagenhet. Det har alltid føltes som om det vi hører når Bech synger vil noe mer, vil høyere og lenger ut.

Og det var nøyaktig det vi fikk i Operaen. Scenografi! Kulisser på vaiere! Tekstbasert koreografi, som om låtene faktisk var arier fra operaer! Pause i midten! Det var som om bitene i Bechs univers falt på plass, i en forestilling der kostymer, kulisser og koreografi var vel så viktig for helhetsopplevelsen som selve musikken. Det har vært tilløp til dette før også, og vi har overvært utallige strålende Bech-konserter, men det er først nå det føles som at vi har sett Nils Bech gi alt han har på en scene. I Operaen var Nils Bech hjemme.

Og det beste er at det gikk andre veien også. Først med Nils Bech fikk vi se hvilke muligheter som finnes for reelt berikende, utradisjonell benyttelse av operarommet. Bech føltes større enn vanlig og Operaen – da han bommet på en høy tone under «O helga natt», beklaget seg og prøvde igjen – føltes mindre, menneskeligere, mer engasjerende og relevant. Forslag: La Nils Bech i Operaen bli førjulstradisjon på linje med Sissel i Spektrum og overtenning på julebord.

Stem her!