Her er de nominerte til årets film!

Stem på din favoritt!

b
a

Prisen for årets film gis til årets beste, norske film som ifølge NATT&DAGs redaksjon har utmerket seg spesielt i den frodige skogen som er norsk film anno 2017. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon. De er alle vinnere!

Stem på Årets film her!

Du kan lese mer om de nominerte i alle kategorier i desemberutgaven av NATT&DAG, som kom ut 8. desember.

Prisutdelingen gjøres på Årets beste-festen på Sentrum Scene 3. februar. Hold av datoen!

De nominerte til Årets film er:

Når et menneske skjønner at noe er kult, men samtidig mistenker at her mangler man kompetanse og/eller nødvendige referanser for å forstå fullt ut hva man har med å gjøre, kan en vanlig forsvarsmekanisme være å avstå fra tolkning og analyse. Dette beskytter mot tap av «ansikt», som ville vært tilfelle sosial posisjon hvis man leverte en totalt feilslått analyse, og avslørte mangler i den kulturelle «verktøykassa». Få ting er nemlig så tabubelagt som det å ville være hipster, men samtidig føle at man ikke snakker hipsternes språk :(

​En heldig bivirkning av forsvarsmekanismen som er beskrevet over, er at den fører til mindre mansplaining i samfunnet. En annen bivirkning er at veldig få har turt å snakke om hva spillefilmdebuten til Kristoffer Borgli faktisk handler om.

Les også: Duoen bak «DRIB»: – Hele vårt prosjekt handler om mediemanipulasjon

​For hva er det egentlig DRIB prøver fortelle oss, med historien om Amir Asgharnejad (Amir Asgharnejad) som plutselig befinner seg i LA, hvor han skal fronte en energidrikk for et multimillion-reklameselskap, etter å ha blitt oppdaget gjennom en video på worldstarhiphop der han utsetter seg for blind vold i Oslo sentrum? Handler det faktisk om noe som hendte med Amir? Handler det om transgresjon? Om kynisme i reklamebransjen? Eller om alt på en gang?

​Gjennom salg av dyr merch og rykter om at Borgli og co. var eller kunne bli saksøkt av «et energidrikk-selskap», forsøkte filmen å skape forvirring rundt hva som var Ekte(tm) og hva som var Falskt(tm). En diskusjon mange velger å gi totalt faen i, og de som skjønte tidlig nok at det ikke er så farlig hva DRIB prøver å si, og at det som tross alt teller er om en film er lol, kunne konse på å nyte en av de ekstremt få filmene som har kommet ut av norsk filmbransje som holder internasjonalt nivå, uten å havne i identitetskrise.

​NATT&DAG kjenner ikke besøkstallene for DRIB utenfor Ring 2, men erfarer at Norge og til dels Oslo har et kinopublikum som ikke skjønner sitt eget beste.

​Til de som skjønte sitt eget beste, og som så DRIB mens den gikk på kino, og lollet av alle de nydelige scenene (som den hvor Amir og Adam Pearson sitter i en bil og skal på fest, men aldri kommer seg dit), ønsker vi å gratulere. Til de som så den, ristet på hodet, og som gikk i seg selv, kan vi bare si slapp av, ikke tenk så mye ;)​

To uker etter at norske kritikere var klare til å kåre Thelma til årets beste norske film, dukket Iram Haqs Hva vil folk si opp. Det thrillerinspirerte dramaet begeistret ikke bare kritikere, den fikk over 90.000 nordmenn til å forlate sin egen sofa for å ta en titt inn i stua til et dysfunksjonelt norsk-pakistansk hjem.

16 år gamle Nisha (Maria Mozhdah) tvangssendes til Pakistan etter at faren finner ut at datteren har levd det han mener er en i overkant liberal livstil. Filmen er basert på Iram Haqs egen erfaring med livet mellom pakistansk og norsk kultur, og siden premieren har hun reist landet rundt for å prate om æreskultur og sosial kontroll.

Med regissørens personlige historie og samtalene rundt er Hva vil folk si blitt mer enn bare en spillefilm. Den er et opplysningsprosjekt, et debattinnlegg i den opphetede integreringsdebatten. Det er ikke alltid lett å få folk til å bry seg om emner som ikke angår dem direkte, men fortalt gjennom et følsomt spenningsdrama som dette demonstrerer Haq hvor mektig filmmediet kan være.

Hva vil folk si er ikke nominert til årets beste film bare fordi «den er viktig». Den er også et ned-til-fingertuppene-striglet filmarbeid. Haq viser et godt øye for historieformidling og balanserer effektiv framdrift med evnen til å utforske og sanse. Dødpunktene finnes ikke, og det spilles kompromissløst på hele følelsesregisteret. 18 år gamle Maria Mozhdah gjør dessuten en strålende debut i rollen som Nisha.

Hva vil folk si får deg til å sitte på tuppen av kinosetet, svett og snørrete og framstår som en konfronterende øyeåpner, men funker vel så bra som rein underholdning. Den har kritisk brodd, men er verken endimensjonal eller dømmende, og limer seg fast til minnet og blir der. Da kan man våge seg til å påstå at denne filmen, den har alt.​

​​​​​​​Thelma​​​​​​​
Regi: Joachim Trier

Da det ble kjent at Joachim Trier og Eskil Vogt var i gang med arbeidet på sin fjerde spillefilm, og at det var snakk om en overnaturlig thriller, var forventningene mildt sagt til å føle og ta på. Med sine eksistensialistiske dramaer (Reprise, Oslo, 31. August og Louder Than Bombs) har Trier demonstrert at han har sjeldent god teft for å kombinere filmspråkets vokabular med engasjerende og gripende karakterdrevne fortellinger.

Trier og Vogt har ved en rekke tilfeller fortalt om sin kjærlighet for sjangerfilm, og i forbindelse med Thelma har blant annet navn som Brian de Palma og Dario Argento blitt løftet frem som inspirasjon. Med Thelma evner Trier å kombinere grøsser- og thrillerfilmens rike verktøykasse som elegante og engasjerende metaforer for løsrivelse og opprør, med et ektefølt og engasjerende karakterdrama.

Les også: TEST: Herregud, hva skal du mene om «Thelma»?

​Den intrikate fortellingen om den unge jenta Thelma (Eili Harboe), som forlater sine undertrykkende og kontrollerende foreldre og flytter fra bibelbeltet på Sørlandet til Oslo for å studere biologi, rommer mer enn en enkel fortelling om løsrivelse og opprør. Thelmas møte med storbyens fristelser, og påvirkningen dette har på henne, trigger noe i henne som raskt kommer ut av kontroll.



Det er slående hvor elegant Thelma kombinerer sjanger-
filmens muligheter, både for å underbygge det intrikate dramaet – på et ytre og indre plan, men også krydre fortellingen med visuelle godbiter. I så måte får symbolbruken en dobbel funksjon: Den eksisterer både som et speilbilde på Thelmas opplevelser, men også som et forlokkende visuelt element.

Det er også på sin plass å trekke frem filmmusikken til Ola Fløttum (Torgny og Soft System), klippe-arbeidet til Olivier Bugge Coutté, lyddesignet til Gisle Tveito, fotoarbeidet til Jakob Ihre, samt den svært imponerende rolleprestasjonen til Eili Harboe. Thelma henger solid sammen i alle ender og mye tyder på at det er en film som vil vokse seg større og rikere ved gjensyn. Thelma er både forførende og elegant som sjangerfilm, og på samme tid en utpreget auteur-film.​