Her er de nominerte til Årets litteratur!

Stem på din favoritt!

b
a

Prisen for årets litteratur gis rett og slett til en dritbra bok som alle bør lese. Ifølge NATT&DAGs redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets litterære flora. De er alle vinnere!

Stem på Årets litteratur her!

Du kan lese mer om de nominerte i alle kategorier i desemberutgaven av NATT&DAG, som kom ut 8. desember.

Prisutdelingen gjøres på Årets beste-festen på Sentrum Scene 3. februar. Hold av datoen!

De nominerte til Årets litteratur er:

Bjørnar Bergem​

Gauphosta

Det manglet strengt tatt ikke skildringer av livet på bygda i den norske samtidslitteraturen. Så hva, tenker du kanskje, er det som gjør akkurat denne så spesiell? Hvorfor skal du lese enda en sånn en, du som allerede har lest Lars Mytting, Jonny Halberg og Helga Flatland? Burde ikke du heller bruke tiden din på å lese urbane romaner med hippe referanser i moderne språkdrakt? Sånn som de andre nominerte på denne siden?

Det går sikkert an å leve et fint liv på den måten. Ha månedskort på trikken, få døtre med anoreksi og omtale seg som «festrøyker» i voksen alder. Og hvis du likevel skulle føle deg fristet til å lese Gauphosta av Bjørnar Bergem, kan du jo godt prøve å lese den som en uvanlig mørk og uhyggelig skildring av nettopp livet der ute på landet. Det går sikkert an. Du får til dette.

Men du kommer ikke mange sider inn i denne romanen før du skjønner at denne debutanten har puttet noe annet og fremmed i den litterære cocktailen din. Dette er en grotesk og poetisk debutroman, der et knippe bensinsniffende, skogsonanerende, moralsk fordervede ungdommer kommer til orde på kav østerdalsdialekt for å tvære åpent uhyggelige avgrunner i både morsmålet og menneskesinnet. Går det bra med dem til slutt? Nei, men det går da strengt tatt ikke så bra med deg heller.

Gauphosta er både snikende avskyelig og rabiat morsom, og vitner om ankomsten til et finstemt, fandenivoldsk og lett forstyrrende fortellertalent. Så vi foreslår at du tar en titt på denne og vi, hvis du da har plass, i den travle og viktige hverdagen din, til en bok som du ikke har sett på Instagram ved siden av I Love Dick.

Lotta Elstad

Jeg nekter å tenke

De eldre generasjonene etterlater seg smuler, robotene tar jobbene våre og verden raser sammen rundt oss. Det er ikke bare selvopptatthet når unge i dag er pessimistiske. Fremtiden ser jo ikke lys ut.

Hedda mister frilansjobben og kjæresten hun egentlig aldri hadde. Og når hun blir gravid får hun beskjed av den nedlatende, unge legen om å «tenke på det» i tre dager før hun kan bli kvitt problemet. Før dette har hun egentlig bestemt seg for å dra til Syden, men etter en sjokkartet og nydelig beskrevet nødlanding for å ta hånd om en nøtteallergiker ombord på billigflyet, tar flyskrekken og impulsiviteten overhånd – returen til Oslo går langs bakken gjennom et kriserammet Europa. I Berlin møter hun en ekstremt teit hippie-omstreifer med bobil via Tinder. Senere lar hun ham føre henne rundt i Oslo og i den såkalte delingsøkonomien på jakt etter raske penger. Det er ikke moral, men tvert imot friheten til å gjøre hva faen hun vil som ser ut til å hindre Hedda i å ta beslutninger.

Boka er noen ganger irriterende tidsriktig, og inneholder setninger som «Jeg vil at du skal komme i senga mi like ofte som i nyhetsfeeden min». Det er aldri noen tvil om at Hedda er smart og kul og har intellektuelle og popkulturelle referanser i orden. Men først og fremst er Heddas hyperaktive følelsesutbrudd vittige og selvbevisste.

Elstad har stålkontroll på alle små detaljer, kommentarer, berøringer og ting. Alt skal gjennom jeg-personens intense, blaserte og selvkritiske blikk, og den energiske og morsomme ordstrømmen lykkes bedre i å gjenspeile følelsen av detta livet enn noe annet på ganske lenge. Som tiden vi lever i er Hedda patetisk, og vet det selv. Og det gjør du og, din patetiske hipster.

Zeshan Shakar​

Tante Ulrikkes vei​

Mo og Jamal vokser opp på Stovner og deltar i et forskningsprosjekt som skal kartlegge «hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn i Groruddalen». Dette er det første av mange ironiske nikk til det du kanskje forventer, og hvem vet, kanskje til og med ønsker deg, av en bok med eksotisk forfatternavn og VG-blurben «Sterkt og viktig om oppvekst på Stovner» på forsiden. Men Tante Ulrikkes vei er mye bedre enn disse forventningene og ønskene, og bør frigjøres fra dem.

Hele romanen er fortalt i korrespondansen de to har med forskeren. Mo er skoleflink og glad i å skrive, og sender stadig mer litterære beretninger. Jamal har valgt å spille inn sine på bånd, og vi leser transkripsjonen på sjeldent realistisk og upinlig kebabnorsk. Vekslingen mellom disse to ulike stemmene er stødig håndtert, energisk og morsom.

Det blir ikke mindre lol da bydelen blir utsatt for et klassisk bydelsløft. «Groruddalspakka» sørger for at lekeplasser utbedres, fasader sminkes og statsministeren kommer på besøk. Den sørger også for å finansiere Mos Blindern-studier med et særskilt studiestipend, og dermed blir han den eneste «respondenten» hvis liv blir betydelig påvirket av satsingen. Kronjuvelen er imidlertid et mye synligere (og dyrere, antar man) tiltak, og teases med reklamebransjete lanseringsstrategi flere måneder i forveien: Her kommer snart det helt store. Når dagen for avdukingsseremonien endelig kommer, viser det seg å dreie seg om verdens største lampe (bekreftet av representanter fra Guinness rekordbok umiddelbart etter tenning). Et monument til bydelssatsingen! Spredt applaus. Jamal beskriver den som en grå og oransje sopp. Noen måneder senere har lampen sluttet å lyse, men fått en mer håndgripelig funksjon: Som samlingspunkt for nabolagets weed-røykende fjortiser. Under den svære, utente lampen er det nemlig så mørkt at bauers ikke ser dem selv om de kjører rett forbi.

Vi er ikke de første som insisterer på at Zeshan Shakars debutroman er bra greier. For eksempel ble den nylig anbefalt i Dagbladets julegaveguide, som en av bøkene i den direkte perverse kategorien av gaver til «EN SOM VIL LESE DET ALLE SNAKKER OM». «Denne personen liker å eie lunsjpraten (og flagge sin kulturelle kapital)» presiserte Dagbladets bokredaksjon, og må ha hatt i tankene en livsfarlig, ravende psykopat da de fastslo at «vedkommende må lese» Tante Ulrikkes vei. Vi synes du bør lese den selv om du ikke er psykopat.​

 

SaveSave