Her er de nominerte til årets album!

Stem på din favoritt!

b
a

Prisen for årets beste album gis til årets beste, norske musikkutgivelse ifølge NATT&DAGs redaksjon og lesere. Vi plukker, dere velger. Stem på den du liker best her:

Stem på årets musikk!

Du kan lese mer om de nominerte i alle kategorier i den nyeste utgaven av NATT&DAG, som er ute nå.

Prisutdelingen skjer på Årets beste-festen på Sentrum Scene 3. februar. Hold av datoen!

De nominerte til Årets musikk er:

CEZINANDO
Noen ganger og andre

Cezinando har i løpet av 2017 opparbeidet seg en unik posisjon i det norske musikklandskapet: Han er noe så sjeldent som en artist som treffer både de hylende småjentene, storesøsknene deres og deler av foreldresegmentet. Noe så sjeldent som en norsk rapper det er god, gammeldags popstjerne-hysteri rundt om dagen: Det er autografkøer, tatoveringer av tekstlinjer, det er den verdensomspennende SKAM-ordenen og limbo med både Lindmo og Skavlan. Selv kommer han fra Cezinando-kaoset med integriteten i behold. Fordi det som ligger til grunn for den enorme suksessen er den udiskutabelt kvalitetsbefengte musikken hans.

Cezinando: – Jeg vil jo bli størst

Etter to monsterhits på vårparten var det bygget opp vanvittige forventninger til Noen ganger og andre. Resultatet ble et banebrytende album i norsk rap-sammenheng. I en tid der amerikansk rap blir stadig mindre rappete, og stadig mer emo, traff Cezinando tidsånden perfekt. Der han på gjestevers med andre rappere fremstår selvsikker og leken, er tonen på hans tredje album utleverende og sårbar, med tekster som skildrer oppveksten med moren, ensomhet, usikkerhet og ungdomskjærlighet. Det funker nesten aller best når han beveger seg så langt unna det klassiske rapformatet som mulig, som på «Tommelen på vekta», som rett og slett ikke kan karakteriseres som noe annet enn en nydelig pianoballade.

Anmeldelse: – Cezinando er en overskridende artist full av mot

Cezinando forener gamle og unge hiphop-hoder, han frelser nye, han er respektert av undergrunnen og den eldre generasjonen (er det egentlig noen som IKKE liker ham?). Noen ganger og andre kommer helt sikkert til å ende opp på absolutt alle Årets beste-lister i alle redaksjoner i landet, og vi skal ikke leke noe kulere enn at vi sier oss enig.​

BROEN
I <3 Art

Broen ble nominert av NATT&DAG til Trondheimsprisen allerede i 2014 for beste live act. Et par år etter fikk de sitt mainstream-gjennombrudd med låta «Iris», og siden har den jazza indiepop-kvintetten med tuba som bass (litt rart!) holdt det gående med jevnlig storslåtte live-opptredner på store festivaler og scener.

Deres bunnsolide andrealbum I <3 Art, oppfølgeren til det herlig sjangerforvirrede Yoga fra 2015, byr på nok en sprakende klangfest. En sterk estetisk rød tråd gjør albumopplevelsen tilgjengelig, uten å ofre noe av den kreative lekenheten som jo er det hele det musikalske prosjektet deres dreier seg om. Broen er prakteksempelet på hvordan teknisk og teoretisk forståelse for musikk kan påvirke poplåter uten å føre dem dypt inn i et perfeksjonert flinkis-land.

NATT&DAG spør: Broen

Det visuelle uttrykket, rett ut av en Strykejernet-vernissage med klær fra enten Fretex eller Paleet (vi ser ærlig talt ikke forskjell lenger?) og albumcover med simplistisk 3D-design, bidrar ytterligere til å plassere dem stødig i tidsånden™, der lengselen etter noe positivt og fargerikt er sterk.​

Broen er visjonære, smarte og mestere i å tenke utenfor boksen. Musikken stimulerer samtidig som det gjør deg lett til sinns. Etter et forsmedelig 2016, er I <3 Art sånn vi håpet 2017 ville bli.​

CHARLOTTE DOS SANTOS
Cleo

På bare knappe måneder har Charlotte Dos Santos hevdet seg som en av Norges mest spennende artister. En gjennomlytting av debutalbumet Cleo (EP, ifølge artisten selv) er nok til å krone Dos Santos til bjergets ubestridte souldronning. Med sin drømmende vokal og musikalske lekenhet, virker hun på mange måter allerede for stor for det langstrakte land.

Det finnes ikke et svakt øyeblikk i lydkatalogen som utgjør konseptalbumet Cleo. Det atmosfæriske lydbildet domineres i like stor grad av jazzrytmer og perkusjon, som sampler og synthsekvenser. Dos Santos forener sømløst et tredjepersonsnarrativ, bossa nova og middelaldersang med en uanstrengt selvsikkerhet. Sjangerbevisstheten ofres for en triumferende formbevissthet, og her ligger Dos Santos’ sjeldne evne: Å omforme det kompliserte og brokete til det enkle og fengende, og like fullt være så i vater med sitt eget uttrykk.

Men det hersker ingen tvil om at den følsomme stemmen troner øverst i hennes eklektiske prosjekt. Dos Santos veksler mellom å synge om kjærlighetskvaler og hverdagslige, feministiske tragedier av typen «the way you taste in the morning makes me shiver». Flere av lydsporene utviser en sensualitet som ikke har sett norsk offentlighet siden avkledningsscenen i Døden på Oslo S, best demonstrert i hennes vokalversjon av Freddie Hubbards «Red Clay».

Cleo er ikke mindre enn en helstøpt produksjon som fyller et uforutsett savn i norsk musikkscene, og som like fullt er av internasjonalt kaliber.​

Stem her!

 

årets beste album