Nils Bech hører hjemme i Operaen

Hele Norges gullstrupe er nominert til Årets Live for sin pop-baserte scenografi i Operaen.

b
a

Prisen for årets live gis til et arrangement som har stått frem i mylderet av arrangementer, og som har bidratt til å gjøre byens kulturliv mer spennende. Det gjelder alle årets tre nominerte, som er valgt ut av NATT&DAGs redaksjon. De er alle vinnere!

Her kan du stemme på den du liker best:

Stem på Årets live her!

Du kan lese mer om de nominerte i alle kategorier i desemberutgaven av NATT&DAG, som er ute nå.

Prisutdelingen gjøres på Årets beste-festen på Sentrum Scene 3. februar. Hold av datoen!

De nominerte til Årets live er:

  • SITCOM LIVE
  • NMG/G-HUSET ERSTATTET GUCCI MANE
  • NILS BECH I OPERAEN

Årets beste cover

NILS BECH I OPERAEN
Den Norske Opera og Ballett

Det har alltid virket jålete når popartister og rockeband spiller konserter i opera- eller klassiske konserthus. Man kler seg ut som Den Høye Kunsten, som om popmusikken trenger det i våre dager, og resultatet blir nesten alltid malplassert. Låter med synth og trommemaskiner spilles med symfoniorkester, og i stedet for at begge delene styrker hverandre, har det motsatt effekt. En popkonsert trenger ikke dette, den kan være perfekt helt på egen hånd, på et hvilket som helst sted.

Men Nils Bech er jo annerledes enn alle andre. I Bechs tilfelle er det de vanlige konsertstedene som har føltes feil, og for små, både i faktisk størrelse og i storslagenhet. Det har alltid føltes som om det vi hører når Bech synger vil noe mer, vil høyere og lenger ut.

Les også: Broen er mestere i å tenke utenfor boksen

Og det var nøyaktig det vi fikk i Operaen. Scenografi! Kulisser på vaiere! Tekstbasert koreografi, som om låtene faktisk var arier fra operaer! Pause i midten! Det var som om bitene i Bechs univers falt på plass, i en forestilling der kostymer, kulisser og koreografi var vel så viktig for helhetsopplevelsen som selve musikken. Det har vært tilløp til dette før også, og vi har overvært utallige strålende Bech-konserter, men det er først nå det føles som at vi har sett Nils Bech gi alt han har på en scene. I Operaen var Nils Bech hjemme.

Og det beste er at det gikk andre veien også. Først med Nils Bech fikk vi se hvilke muligheter som finnes for reelt berikende, utradisjonell benyttelse av operarommet. Bech føltes større enn vanlig og Operaen – da han bommet på en høy tone under «O helga natt», beklaget seg og prøvde igjen – føltes mindre, menneskeligere, mer engasjerende og relevant. Forslag: La Nils Bech i Operaen bli førjulstradisjon på linje med Sissel i Spektrum og overtenning på julebord.