«Norske Byggeklosser» hører hjemme på 70-tallet

Pål Bang Hansen ville med den originale norske byggeklossen «parodiere Norge». Hva den nye «Norske Byggeklosser» skal parodiere er ikke godt å si.
b
a

Etter en filletantes død arver et ungt par (Ine Jansen og Anders Baasmo Christiansen) ei gammal rønne som trenger oppussing. Før de vet ordet av det har de rotet seg inn i noen skikkelige forviklinger i det som skal bli sitt livs oppussingsmareritt… Om det blir humor av det, spør du? Nei.

Les også: Her er 5 ting du ikke visste om «Norske byggeklosser»

Idéen «være ekstremt folkelig og jovvial på en ukomfortabelt insisterende måte» er en sentral ingrediens i samtlige av filmens situasjoner, noe som plasserer Norske Byggeklosser trygt i fotsporene til den beslektede Oslolosen og Klypa fra vest. Dette er ikke nødvendigvis være verdens verste form for humor, men sammen med et dørgende kjedelig manus blir seansen påfallende jævlig.

I tillegg er karakterene håpløst underutviklet og ikke spesielt morsomme.

Et eksempel på hvor slapp humoren i filmen er, er scenen der det intetanende paret får besøk av den korrupte byråkraten. Han sprader rundt i huset og sjekker for brudd på forskrifter, er aggressiv og avbryter. Punchlinen er at han roper og tramper.

Disse karakterene føles mer som talkshow-avbrytere fra 80-tallet enn scener fra en ekte film, kanskje fordi vitsene er nedprioritert i håp om at den helsprø situasjonen liksom skal være nok.

Les også: «Utøya 22. juli»: – Pinlig dårlig omgang med subtile virkemidler og klisjeer

Filmen er full av arbeidere som er sinte og polakker som sitter på do og sier «yez, I fix». Noen ganger minner filmen mest om en character reel fra en desperat youtube-komiker. Atle Antonsen spiller totalt 11 karakterer, men ingen føles fullstendige. Stereotypiene fra virkeligheten er enten ugjenkjennelige eller bare halvhjertet gjennomført. De mer eksentriske typene har til gjengjeld ingen dybde, og ender bare opp som et skall av daffe catchphrases som tilfører plump CGI-slapstick i miksen.

Kanskje regissør Arild Fröhlich og Atle Antonsen har sett originalfilmen feil, og overvurdert Wesenlunds tidløshet? Istedenfor å la filmen være et tidsbilde av norsk humor anno 1972 har de puttet konseptet i en tidsmaskin og håpet at det fortsatt holder. Det gjør det ikke.

Norske Byggeklosser er på kino nå.