«Utøya 22. juli»: – Pinlig dårlig omgang med subtile virkemidler og klisjeer

Erik Poppes film «Utøya 22. juli» er ingen god film, mener NATT&DAGs anmelder. Men det er kanskje ikke det vi trenger.

b
a

I de seks og et halvt årene som har gått siden Anders Behring Breivik begikk norgeshistoriens aller verste terrorhandling, har det aldri hersket noen tvil om at en regissør skulle feste den grusomme fortellingen til et lerret, men snarere når og hvordan.

Utfordringen synes åpenbar: hvordan kan man filmatisere massedrap av ungdommer på en forsvarlig og filmatisk interessant måte?

Før resten av verden får carte blanche, er det den norske regissøren Erik Poppe som først begir seg ut på den kompliserte – og prestisjetunge – oppgaven å skulle filmatisere hva som skjedde på Utøya 22. juli. Passende nok hadde Utøya 22. juli verdenspremiere i Berlin i Tyskland, et land som er eksperter på nasjonale traumer. Visningen i Berlin er følgelig en god lakmustest for å se om filmen kan overbevise et publikum som i over sytti år har blitt eksponert for popkultur som skviser dramatisk historie inn i et par klokketimer.

Les også: Stories from Norway er leken og eksperimentell

Filmen åpner med reelle overvåkningsvideoer fra regjeringskvartalet idet bomben går av. Tonen Poppe setter er at vi på ingen måte befinner oss i en friksjonsfri fantasi i et filmstudio, det vi nå skal se har hendt på ekte.

I neste øyeblikk hviler kameraet på en skog med oppslåtte telt i bakgrunnen. Så ankommer vår hovedperson Kaja (mesterlig spilt av Andrea Berntzen). Hun henvender seg direkte til publikum og sier «dere kommer aldri til å forstå», før vi blir dratt tilbake i filmen og forstår at attenåringen egentlig prater med moren på telefonen. I likhet med den kritikerroste filmen Son Of Saul (2015), en klaustrofobisk fortelling sett fra en jødes perspektiv i Auschwitz i 1944, er kameraet «hektet» på Kaja, slik at vi alltid følger henne hvor enn hun går.

Kaja er summen av en politisk engasjert ungdom, en sjablong på alle som var på leieren: Hun er snusfornuftig (iført Gore-tex-bukser og fjellsko), omsorgsfull, godt likt og moderlig overfor søsteren Emilie (Elli Rhiannon Müller Osbourne). 

Manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen må krediteres for hvordan spesielt første halvdel av filmen tegner et troverdig bilde av menneskelig psyke. Når karakterene opplever lammende frykt, reagerer noen av dem med sinne og aggresjon – en følelse som ofte er tilstedeværende i redsel, men som sjelden løftes frem i følelsesregisteret på film.

Les også: Dokuserien «First Team: Juventus» er bra — hvis du liker å ikke føle noen ting

Men selv om Poppes terrorepos er et forsøksvis monument for Utøya-pårørende, er det isolert sett ikke filmkunst som kan konkurrere i verdensklasse.

Poppe har betegnet oppgaven av å lage denne filmen som et «etisk dilemma», men et slikt forbehold virker konstruert – ingen har tvunget han til å lage en film. Ikke minst: Seglet på det store etiske dilemmaet forbundet med denne filmen brytes i det sekundet man bestemmer seg for å lage den – ikke når man skal fylle filmen med innhold.

Det oppleves mer som at Poppe, en nordmann som har vært veldig tett på Utøya-tragedien, først og fremst ønsker å sette «gullstandarden» for det som uten tvil kommer til å bli et antall filmer om terrorhandlingen, fortalt av folk som ikke har samme eierskap til fortellingen som ham.

Les også: Det eneste modige med «Kongens nei» er at hovedrollen snakker dansk

Det forekommer meg også som en liksom-ydmyk manøver. Det å basere film på tragedier er ikke noe nytt – heller ikke for Poppe – selv om store terrorhandlinger virker som et skremmende emne for regissører å nærme seg. Det finnes for eksempel få gode filmer om 11. September, selv om United 93 (2006) (regissert av Paul Greengrass, som lager den kommende Netflix-filmatiseringen av Utøya-terroren) er et unntak.

Poppe har også redusert Anders Behring Breivik til en skygge vi ser omrisset av tre ganger i løpet av filmen. At han ikke ønsker å sensasjonalisere Breivik er rimelig, men uten ham er dette en film som handler om barn som blir slaktet av noe abstrakt.

Poppe sa selv på pressekonferansen etter filmvisningen at Utøya 22. Juli er oppgjør med hva fascismen potensielt kan forvolde, men fascismen er ikke tilstede i denne filmen. Man sitter igjen med at politisk ekstremisme er en skygge som går rundt på en øy og skyter folk. Jeg kan ikke tenke meg et troll som det er viktigere å få ut i solen og avkle, enn Anders Behring Breivik. At Poppe velger å åpne filmen med postulatet at «vi aldri vil forstå», blir paradoksalt når han selv ikke viser noen vilje til å forsøke å forstå hvordan dette kunne skje.

Å velge å fortelle ofrenes historie er greit nok, men at vi skal skånes for å se drapsmannens ansikt er ufattelig når Poppe samtidig synes det er greit å vise frem døde barn.

Så er det Poppes pinlig dårlige omgang med subtile virkemidler og klisjeer. I en scene hvor Kaja har søkt tilflukt på stranden med karakteren Magnus (Aleksander Holmen), fantaserer de om hva de ville gjort om de var hjemme, i trygghet. «Tatt et varmt bad», sier Kaja, hvorpå kameraet panner ut i sjøen på et lik. I en annen scene, hvor en jente nettopp har blødd ihjel i armene til Kaja («jeg er så kald»), zoomer kameraet først anstrengt inn på en vibrerende telefon hvor displayet viser «Mamma» i det jenten trekker siste åndedrag, for å så rette linsen på en mygg (trolig CGI) som lander på armen til Kaja for å suge blod.

Disse idiotiske tropene virker malplasserte i det som er et iherdig forsøk på realisme (understreket av filmfotograf Martin Otterbecks håndholdte kamera), hvor overtydelige poetiske tilsnitt kjører filmen på avveie inn i et påtatt og urealistisk landskap. Som når Kaja synger Cyndi Laupers True Colors til Magnus i vannkanten: I en film om meningsløse drap, blir lettbent ferniss en vanskelig kunst – som Poppe ikke behersker.

Les også: – At tollerne varsler politiet når de oppdager test-kits er veldig uheldig

Mot slutten av filmen høres lyden av helikoptre. En karakter lufter håpet om at hjelpen endelig har kommet, men blir avspist med en nesten lakonisk kommentar om at «det bare er pressen». Et krast og berettiget stikk fra Poppe om at NRK hadde et helikopter på plass over Utøya før politiet, noe som, ifølge overlevende, lokket dem ut fra gjemmesteder og gjorde dem sårbare. Som underliggende energi er den implisitte kritikken av beredskapen en av filmens formildende kvaliteter. De 72 minuttene føles uakseptabelt lange, og det var de.  

Sammen med det tildels buende publikummet i Berlin blir jeg etterlatt med en følelse av at Poppe kanskje har tatt utgangspunkt i at handlingen i seg selv er så sterk at man vanskelig kan lage en dårlig film – iallfall én det er vrient å kritisere – og hvilt seg på antakelsen om at all objektivitet går opp i røyk i møte med visualiseringen av vitnesbyrd fra overlevende. Alternativt har han blitt paralysert av oppgaven om å formidle fortellingene fra ungdommene på Utøya, alle forstemmende, hjerteskjærende, voldelige og groteske, selv om han har lykkes i å formidle umuligheten av å forstå hvordan det var for dem som var der. Det er selvfølgelig en grusom opplevelse å se Utøya 22. juli. Kanskje det er viktig at det er det. Men det er ingen god film. 

 

Utøya 22. juli har premiere 9. mars.