Netflix´«Flint Town» er «Nattpatruljen» på TVNorge — bare tristere og med ordentlig kriminalitet

Politi-dokumentarserien «Flint Town» er en medrivende og underholdende påminner om hvor frustrerende jævlig det kan være å bo i USA.

b
a

I dystopiske 80-tallsfilmer blir sentrum i de store byene ofte fremstilt som lovløse, forferdelige steder, forlengst forlatt av sivilisasjonen. Den økonomiske eliten har flyttet til forstedene, mens det i downtown bor sjuskete folk med fingerhansker, lange, hullete frakker, tre skjerf rundt halsen og et avslappet forhold til barbering, som fyller den ene halvparten av tiden sin med bålbrenning i oljetønner og den andre med kriminalitet.

I virkeligheten var det utkantstrøk som endte opp slik. Steder som Flint i Michigan. På 50- og 60-tallet hadde General Motors fabrikker i byen og økonomien gikk som det suste. Så kom globaliseringen, nedskjæringene, crack-epidemien og økonomisk nedgang. Og ja — Flint ligger i det såkalte «rustbeltet», området norske utenrikskorrespondenter ikke klarer å holde kjeft om når de skal forklare Trumps valgseier.

(Bilde: Netflix)

LES OGSÅ: Vi inviterer til gratis førpremiere på «The Death of Stalin»!

I dag lever 41 % av befolkningen i Flint under fattigdomsgrensen og byen har en av USAs høyeste kriminalitetsrater. Som om ikke det var nok har politikerne for å spare penger byttet vannkilde fra en innsjø til en elv, og samtidig har de fått endel blyforgiftende rør med på kjøpet. Gamle rør og bare rør!!!

I «Flint Town» følger vi politiet i denne tragiske amerikanske småbyen gjennom to år. Gjennom åtte episoder blir vi kjent med et fascinerende persongalleri. Vi møter blant annet en mor og en sønn som går gjennom rekruttskolen for å bli politibetjenter sammen (!), et kjærestepar som møtte hverandre i politet, samt en rekke svarte politifolk som kjenner en av seriens grunnleggende konflikter på kroppen — den voldelige konflikten mellom politiet og the black community. 

Ensidig er dokumentaren likevel ikke. Byens innbyggere kommer til orde i skarpt lyssatte intervjuer foran nøytral bakgrunn, men vi blir også med på innsiden av barber shops der debatten om politivold går livlig for seg.

LES OGSÅ: Anbefaling: «Search Party» er en veldig morsom serie, og du bør se den

Disse menneskelige portrettene gjør «Flint Town» til en usedvanlig sterk dokumentarserie. Vi får innblikk i de faktiske konsekvensene av den økte polariseringen i amerikansk politikk. Politiet stoler ikke på svarte mennesker, svarte mennesker stoler ikke på politiet — og alle har det helt jævlig. 

Så spørs det da, om den harde linjen til byens nye politimester innfører for å få bukt med kriminaliteten en gang for alle fører frem.

Noe av det mest fascinerende med serien er knyttet til formen. Dokumentarserier i dag er ikke som dokumentarserier fra noen år tilbake. Og det er trolig knyttet til en mer grunnleggende samfunnsmessig endring. For det skjedde noe merkelig i løpet av 90-tallet. Og vi snakker verken om posete klær, midtskill eller NRK2.

Hollywood begynte å lage filmer der skillet mellom sant, usant, virkelighet og fiksjon mildt sagt var utydelig. «Memento», «The Truman Show», «Requiem for a Dream», «Donnie Darko», «Fight Club» og «The Matrix». Filmer som fikk oss til å spørre hverandre, bare halvt på kødd: Er det bare jeg ikke skjønte en dritt, eller?

I dag fremstår mange av disse filmene som banale. Men de var likefullt uttrykk for en grunnleggende forvirring hos mennesket som ble mer og mer påtrengende utover 90-tallet. Hva er sant? Hva er virkelig? Hvor går grensen mellom det subjektive og det objektive?

Disse spørsmålene trengte seg på samtidig som politikken var i ferd med å miste sitt purpose og why. Den grunnleggende motsetningen mellom kommunisme og kapitalisme forsvant. De sosialdemokratiske partiene gikk til høyre. Fellesskap krever at noen holdes utenfor, men etter Sovjetunionens fall var det ikke lenger et klart skille mellom «oss» og «dem». Med mindre man valgte å bli høyreradikal nasjonalist. Heldigvis ble de fleste av i stedet forskremte individer. Og vi spurte hverandre:  Er det bare jeg som ikke skjønner en dritt?

Det er ikke tilfeldig at en annen form for film/TV vokste frem omtrent samtidig: Reality-TV. Reality-TV gjorde virkelighet til underholdning. I flere år hadde man ikke forstått en dritt av verken filmer eller politikk. Da var det deilig å sette seg foran idiotboksen med en neve KIMS French Fries og innta en god dose virkelighet.

Flints borgermester idet han gjør slår på de råtne rørene som gjør at byens vannforsyning blir blyforgiftet. Woops!  (Skjermbilde: Netflix)

Samme tendens kom til syne i litteraturen. Før understreket og kanskje til og med forverret, litteraturen det kaotiske og surrealistiske ved livet. Nå skulle den være ekte. Håndgripelig. Virkelig.

Senere kom podcastene og TV-seriene om True Crime. VG og NRK la om dekningen sin av krimsaker. Korthugde setninger. Saftige bakgrunnshistorier. Det skulle være spennende. Det skulle være EKTE. 

I 2018 virker det som at vi har nådd neste steg av utviklingen. Sosiale problemer har blitt underholdning. «Flint Town» er et eksempel. Så vellykket er det faktisk, at man noen ganger glemmer at det er en dokumentar man sitter og ser på. Netflix vet at det er hard konkurranse på streaming-markedet. Seeren skal bli hektet. Og det blir man!

En slik tilnærming er selvsagt ikke uten historiske forløpere — den realistiske litteraturen er en nærliggende assosiasjon. Og denne dramaserie-aktige spenningsoppbygningen gjør «Flint Town» veldig severdig. Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved om en «objektiv» tilnærming til sosiale problemer er helt uproblematisk i en dokumentar. Noen ganger føles det mest fetisjiserende.

LES OGSÅ: «Utøya 22. juli»: – Pinlig dårlig omgang med subtile virkemidler og klisjeer

Bortsett fra korte nyhetsklipp, kontekstualiseres det lite, verken med fortellerstemme, ekspertintervjuer eller politisk vinkling. Noen ganger heller serien mot å være fattigdoms-porno. Jeg tar meg flere ganger i å tenke: «USA er jævlig ass! Digg å være hvit i Norge!»

Aktørenes egen analyse av problemene i Flint er ofte håpløst korttenkte. I politietaten har de fleste tro på en «tøffere linje». Befolkningen mener at politiet selv er opphav til problemene. Bernie Sanders er innom, men det virker som om reell samfunnsmessig endring er utenkelig for de fleste. Slikt sett passer det upolitiske og observerende formatet virkelighetsoppfatningen til folk i Flint: Sosiale problemer er bare noe som skjer!

(Bilde: Netflix)

I stor grad er det nettopp mangelen på dømmende, belærende eller politisk tone som gjør «Flint Town» så bra. Serien tilby verken forslag til løsninger eller påtrengende sosiale og politiske perspektiver. Derimot får vi et innblikk i aktørenes egen opplevelse av hvordan livet arter seg i en fattig og glemt amerikansk småby der det nyliberale spøkelset har vært på besøk.

Oppløftende er det ikke, men det er EKTE.

«Flint Town» er «Nattpatruljen» på TVNorge — bare tristere og med ordentlig kriminalitet. Med andre ord bør du sjekke det ut NÅ!