Vi har hørt Mannegruppa Ottars podcast så du slipper å gjøre det selv

Ansvarsfraskrivelse og kjip humor, men tross alt kanskje et lite tegn på forbedring.

b
a

«Mannegruppa Ottar er punk. Er det høyre eller venstre? Who gives a shit!»

En grov røst med brei oslodialekt introduserer oss for den første podcastepisoden til facebookgruppen Mannegruppa Ottar. Stemmen tilhører Kay Erikssen, MMA-fighter (i ringen kalt Kobra Kay), rapper og grunnlegger av den noe kontroversielle ansamlingen 61.000 online menn. I 2016 fikk gruppen stor oppmerksomhet i media for posting av trusler og sjikanøse kommentarer. Deriblant om Sophie Elise, som valgte å ta saken videre til politiet.

Kay forsøker å være gruppens diplomatiske ansikt utad. Han unnskylder seg i media og prøver tilsynelatende så godt han kan å temme de verste medlemmene. Podcasten virker både som en forlengelse av den trygge klubbstemningen og som et forsøk på å forbedre miljøet.

«Denna episoden her sånn er sponsa av Drøbak Parkettsliperi – du riper, vi sliper. Også er’n sponsa av Staut Barber Shop i Tønsberg. Det kommer seg det skjegget mitt her nå, det er grown man shit, det er manne…, godt, tjukt og rødt, erre ikke det dem sier». Latteren hans er brummende og dyp.

Episodens gjest introduseres. Det er ingen ringere enn landets favorittscientolog Hans-Erik Dyvik Husby, også kjent under rockenavnet «Hank von Helvete», for de som er mer interessert i rock enn kjendiskokebøker. «Det måtte bli deg eller Rocco Hansen», sier Kay.

Les også: De verste markeringene og gratulasjonene på kvinnedagen 2018

Det går ikke lang tid før de begynner å reflektere over gruppen. «Alle følte seg veldig trygge på at dette var et lukka rom. Man har 18-årsgrense på en pub fordi folk blir litt fulle og sier ting de unge og sårbare ikke må høre», sier Hans-Erik, uten at det gjøres helt klart hvordan den allegorien har noe med saken å gjøre. Det er uansett tydelig at de er glade i gutteklubben sin og det frie ytringsrommet.

Vitsene sitter løst, som i alle andre podcasts med lave skuldre. De harselerer med medieoppstyret rundt gruppen, og skjønner tydeligvis ikke hvor vanskelig det er for utenforstående mennesker å se den «klare» forskjellen mellom medlemmer som liker groviser og de som driver med straffbar trakassering. I det ene øyeblikket gjør de narr av sensasjonelle overskrifter om gruppen, i det andre understreker de tydelig at de tar disse anklagene seriøst.

Grensen blir enda mer blurry av at de ikke klarer å lese sitt publikum. En sjokkvits om å lage «veganerburger» av kroppen til en veganer får liksom litt bismak når det er en garanti for at det finnes folk i gruppen som kunne formulert dette som en ekte trussel. Det ytres ironisk nok også at «veganere får alt for mye tyn ass!».

Ansvarsfraskrivelsen er også tydelig idet de begynner å snakke om gruppens deling av hevnpornobilder. «Jeg forsvarer ikke at vi sprer private bilder, men man kan ikke putte all skylda på en gruppe.» De forstår ikke at de kan kritiseres for å skape en plattform for straffbart innhold selv om de selv ikke aktivt oppfordrer til ulovlig aktivitet.

«For å være helt ærlig, det er ingen av gutta i gruppa som har noe av ansvaret for kvinneundertrykkelse, slavehandel, jødehat, de er vanlige arbeidere! Det er ingen av oss som er rasister, det er ingen av oss som er kvinnehatere», sier Hans-Erik.

Saklig.

Les også: Netflix´«Flint Town» er «Nattpatruljen» på TVNorge — bare tristere og med ordentlig kriminalitet

Samtidig som de støtt og stadig insisterer på at mediehysteriet rundt gruppen har ført til at de har blitt offer, skal det sies at de har evne til å kritisere seg selv. De har vokst litt opp, og er ikke redde for å sette grenser. Hans-Erik snakker om machokomplekset, omtaler gruppen som et ekkokammer, og sier han tror all kjeften har satt medlemmenes holdninger på prøve. «Her inne får en god del menn faktisk kjørt seg litt!»

Videre fantaserer de om menn som får seg fitte. «Det blir jo ikke mer mann enn Putin! Høhøhø.»

«Se på Ari Behn for eksempel, tenk på hvor mange damer han kan dra fordi han er så smooth! Ari er jo en av gutta, da». No homo!

«Skavlan er jo badass, da. Han har skjønt noe vi andre ikke har skjønt vet du. Hvis du forfekter at du er litt sånn mannsfeminist og intellektuell, da får du så mange damer vet du. Da får du klina!»

Tross alt er det litt søtt at Dyvik Husby fortsatt har det å kline med en dame på byen som et høythengende mål :)

De snakker så om helse, og det lange vennskapet mellom Hans-Erik og grunnleggerne av Mannegruppa. Referanser til ville fester og festivalturer kulminierer med at han setter ord på hvor mye vennskapet mellom dem har betydd. Ganske rørende :’)

Samtalen glir sømløst over til Hans-Eriks politiske ståsted der han leverer denne pluggen av et sitat:

«For meg er den ideologien som er minst ideologisk min egen ideologi. Jeg regner meg selv som en slags anarkist-liberalist. At vi har statlige mediebedrifter som skal fortelle oss hva vi skal tenke og at alle skal gi halvparten av alle pengene sine til en ansiktsløs stat som ingen vet hva bruker pengene til byr meg imot. Det blir et 1984-samfunn som skremmer meg noe jævlig. Da er det bedre at vi er en gjeng som er helt forskjellige og skåler, men er enige om at damer med fine rumper har fine rumper.»

Can’t argue with that!

Til slutt snakker de om fordelene og ulempene med ventilering, og i et par øyeblikk virker det nesten (med litt ønsketenking) som «toxic masculinity» ligger på tungene deres. Kay har ambisjoner om at gruppen skal forbedre seg på sensur av innhold som går over grensen, samt å hjelpe medlemmer som sliter med psykiske lidelser. Han vil at gruppen skal være et sted der man kan søke hjelp og henge ut med likesinnede. Hans-Erik snakker om den maskuline mannens manglende tro på psykisk helsevern, og mener de nå har muligheten til å skape et forum der man kan hjelpe på en ordentlig måte istedenfor at man må «ty til en halv flaske whiskey og netthets».

Kanskje vil dette bli en realitet dersom de setter tydeligere grenser og samtidig strekker ut en hånd. Kanskje podcasten er et steg i riktig retning, at den etterhvert kan fungere som en bro mellom medlemmer og kritikere? Vi får krysse fingrene.

Les også: Osloprisen 2017: – Hitler var en fucktard