Er det ikke plass til ordentlig karaoke i Oslo?

Legendariske Bør & Børsen er det siste i en lang rekke EKTE karaokesteder som har blitt tvunget til å legge ned.

b
a

Hva i all verden gjør vi nå.

Det var det første Kim Fjeldsaa Hochlin (42) fra Lørenskog tenkte da han fikk vite at Bør & Børsen – stedet han har sunget karaoke på de siste ti åra – skulle stenge. Han har, så langt det har vært mulig, tatt bussen inn til Oslo for å synge karaoke hver eneste lørdag. Noen avtale i forkant har aldri vært nødvendig, for han vet at det sitter kjentfolk på Bør & Børsen. Det gjør alltid det.

Men etter at stedet stengte i desember finnes det ikke lenger noe naturlig samlingspunkt for det han omtaler som «karaokegjengen» – medlemmene er spredt for alle vinder.

– Vi forsøker jo å holde kontakten over nettet og på telefon og sånn, men det er jo ikke helt det samme, det er jo ikke det. Vi er jo vant til å ha ett sted vi alle drar til, og på Bør er det en kombinasjon av øl til 61 kroner, betjeninga som vi alle har et godt forhold til og så er det jo rett og slett selve stedet.

Les også: Syng karaoke (naken) i mørket

Trondheimsveien for fall

Gentrifiseringsprosessen har for lengst slynget seg fra Thorvald Meyers gate og Vardøen, til Tøyen og det beryktede Tøyenløftet. Men det er som om byplanleggerne har hoppet bukk over Trondheimsveien i midten, for her har alt gått sin vante gang. Det er et fullkomment fravær av ubegripelig identitetsløse kaféer med selvhøytidelig interiørdesign, noe som gjør at stedene med karakter, som Ocean, Lucky Eddie og, inntil nylig, Bør & Børsen, har fått fortsette å eksistere.

Men nå kan det virke som om Trondheimsveien presses fra begge kanter. Innehaveren på Bør & Børsen, Roy Wennevold, forteller om en leie som har økt gradvis de siste par årene, men som eksploderte fra nyttår.

– Da vi begynte for ti år siden var leia 55.000. Nå var leia oppe i nesten 80.000 per måned, og gårdeier varslet en økning til 120.000 fra nyttår. Vi gikk med underskudd på 80, så det ville vært helt umulig for oss, sier Wennevold.

Ifølge gårdeier Zefan Kara (journ. anm.: «Karaoke» er for øvrig japansk, og satt sammen av ordene «Kara» som betyr tomrom og «oke» som betyr orkester. Så det er jo litt artig at gårdeieren heter Kara til etternavn!) har leien til Bør & Børsen ligget under markedsverdi lenge, og da kontrakten deres gikk ut i desember var det naturlig å justere den. Han føler dessuten et ansvar for bymiljøet.

– Om ti år tror jeg nok at Trondheimsveien kan være det nye Grünerløkka, men da er det viktig at vi som utleiere er smarte når vi velger leietakere.

Dere øker leia for bymiljøet?
– Du kan si det sånn. Det er en vinn-vinn situasjon. Dersom området er attraktivt, så vil eiendomsverdien øke i fremtiden også.

Det er en tyrkisk restaurant som tar over lokalet i Trondheimsveien 13, og ifølge Kara har de allerede revet ned det som har vært Bør & Børsen.

– Vi må sørge for å modernisere oss, ellers fortsetter Trondheimsveien å være en sliten gate. Bare se på for eksempel Heimatt, de har et oppdatert tilbud og tiltrekker seg unge folk.

Heimatt er en såkalt «pop up-kafé» som Ikea og Tine har åpnet i nabolokalene til Bør & Børsen for å vise frem «sine to ekspertområder mat og møbler». Den serverer açai-bowls og skal etter planen bare være åpen til påske.

– Hos oss kan du loffe ned i pysjbuksa klokka to om du skulle ønske det, sier direktør for innovasjon i Tine, Hege Homlong, i en pressemelding publisert på «kafeens» Facebook-side.

Lokalene huset tidligere et enkeltstående rammeverksted. Da månedsleia på 25.000 plutselig steg til 75.000 var det umulig å fortsette for den nå førtidspensjonerte eieren. For Ikea og Tine var det imidlertid ikke noe problem.

– Vi har valgt å ansette seniorer som vil ha tid til ikke bare å servere kaffe og frokost, men også til å slå av en prat. Vi håper at dette vil skape møter mellom gamle og unge, som igjen gir et trygt og koselig miljø. Akkurat som det er å komme hjem, sier innovasjonsdirektøren i pressemeldingen.

Les også: Kebaben tvinges ut av sentrum: – Vi mister kunder, må si opp ansatte og kaste mat

Kulturinstitusjon

Tilbake til karaoken. Nedleggelsen av Bør & Børsen føyer seg inn i rekken av avsluttede leiekontrakter for de rendyrkede, og av samme grunn høyt verdsatte, karaokebarene i Oslo. Etter at Bør & Børsen stengte dørene, annonserte også Andy’s Pub at de ville slutte med karaoke. Zinatra, The Star, To kokker og Trompeten har for lengst gitt opp eller blitt kastet ut. Oslo sentrums karaoketilbud begrenser seg nå i realiteten til tre barer: London, Ivars Kro og Sport 33, der Sport 33 er den eneste som tilbyr karaoke i helgene. Ja, også finnes det steder som Syng og dens avlegger Syng mer, der konseptet er private rom til 590 kroner timen, dyr øl og basic bitches som synger ironiske Britney-sanger på bursdagsfest.

En annen som fortviler over Oslos karaoke-død er Kristoffer Kumar (31). Han er videoregissør av yrke og arrangør av «Kumars karaokekøpp» på kveldstid – et arrangement som har funnet sted i kjelleren på Bør og Børsen det siste året.

– Bør & Børsen var jo ikke bare en bar, det var en kulturinstitusjon, en perle som gjorde helgene hundre ganger morsommere. Akkurat nå så er det ikke noe alternativ for oss som har lyst til å synge karaoke i Oslo, med mindre man betaler for et rom på Syng.

Hva er vel bedre enn et chambre separee der man kan «drite seg ut» i trygge omgivelser?
– Noe av det kule med karaoken er jo nettopp å befinne seg i et helt annerledes miljø med mange varierte mennesker. Det får man jo ikke på Syng, da kunne man like gjerne vært hjemme og sunget SingStar, sier han.

Kumars fascinasjon for karaoke startet på et julebord for fem år siden – med god mat, godt lag og et debattklima som lå til rette for å drøfte kontroversielle refleksjoner. Som for eksempel hvorvidt Ole Ivars henger LITT etter melodien i megahiten «Jag trodde änglarna fanns». Kumar og vennegjengen lot seg ikke enes, og løsningen ble noe så radikalt som å kontakte 1881. Via orakelet kom de i kontakt med eieren av The Star, den legendariske karaokebaren i Lille Grensen som ble landskjent da daværende arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) ble kastet ut etter en krangel om syngekøen for tre år siden. Veien videre var innlysende: Hver og en skulle få demonstrere den versjonen av låta som de mente var riktig på karaokebaren.

– Konklusjonen ble at Ole Ivars faktisk henger litt etter, forteller Kumar, og det bør han nesten vite, for i fjor kvalifiserte han seg til NM i karaoke, åpen klasse, på Ivars Kro etter å ha sunget nettopp «Jag trodde änglarna fanns».

Les også: Politiet hater hiphop: Er norsk utelivspolitikk rasistisk?

Ironisk karaoke?

August 2017. NATT&DAG er på Arendalsuka – et konsept som best kan oppsummeres med følgende to ord: Politikk og fyll, med vekt på «fyll». Siden makteliten, lobbyister, journalister, bygdepamper og andre mennesker i generelt dårlig forfatning fløt fritt mellom utestedet Madame Reiersen og et annet sted med Unge Høyre-ledere og lounge, søkte vi tilflukt i karaokebaren som kneiset femti meter borti gata (ja, til og med ARENDAL har en velfungerende karaokebar. Noen må faktisk gå. Inn i seg sjæl!). Med oss hadde vi lurt to av de svært få tålelige menneskene som var å oppdrive: MDG-rådgiver Eivind Trædal og nyhetssjef i Klassekampen Mímír Kristjánsson.

Etter noen runder med øl, vodka og overambisiøse, ideologiske diskusjoner ble det bortimot konsensus om å benytte seg av karaoketilbudet på stedet. Bortimot. For Kristjánsson hadde fått det for seg at NATT&DAGs politiske redaksjon var så gjennomsyret av ironi at selv det å synge karaoke måtte være en vits på karaokens bekostning. Da Trædal forenet seg med N&D-reporter Erlend Mørch i en duett av Jeff Buckleys versjon av «Hallelujah», ble det for mye for den inderlige nyhetssjefen. Han stormet ut i protest.

Les også: Valgkamp Summarum: Full overtenning på Arendalsuka

Hadde Mímír Kristjánsson et poeng? Synger unge hipstere i dag karaoke stort sett ironisk? Har de reappropriert karaokekulturen fra gode mennesker som Kim Hochlin, og har dette i så fall deler av skylden for at steder som Syng og Syng mer erstatter de mer genuine karaokestedene? Er det vi, og hippe konsepter som Kumars karaokekøpp, som har skylden for gentrifiseringen av karaoke?

– Nja, jeg vil vel ikke si det, sier Kristoffer Kumar.

– Men det var noe jeg hadde ironisk distanse til før jeg prøvde det, og så fant jeg ut hvor gøy det var å synge, og nå er det noe av det morsomste jeg veit å drive med. Det er kanskje derfor klubbkonseptet er så vellykka også, fordi det er en blanding av harry karaoke og de nyeste trap-låtene.

Kumar anser ikke stengingen av Bør & Børsen for å bety karaokekøppens endelikt, men det å finne et like velegnet sted kan komme til å kreve en del anstrengelse, tror han.

For ham er det heller ikke et alternativ å forflytte Karaokekøppen til Sport 33, for de mangler noe helt vesentlig: et dansegulv.

– Jeg tror man skal lete lenge etter å finne et mer komplett lokale enn Bør & Børsen. Det hadde alt: dansegulv, sittegrupper, kjøkken og opplegg for karaoke. I tillegg var det et mangfold av alle typer folk, du hadde han som jobba på bingoen ved siden av, håndverkere, kulturfolk, musikere…

– Ja, en gang så møtte jeg faktisk en fyr som sigga utenfor Bør, han var helt sykt oppildna fordi han nettopp hadde sett Lissie synge karaoke inne. Dagen etter sang hun på Operataket. Det er det som er så kult med karaoke, det er en felles ting folk samler seg rundt, helt uavhengig av hvem de er.

Lonesome tonight

Og blant dem er altså Kim Hochlin, som lurer på hva i all verden de skal gjøre nå.

Kim forteller om et karaokemiljø i sorg: det er helt forjævlig synd at Bør & Børsen har stengt dørene. Dette stedet har gitt dem, ham, så mye. Et miljø, en selvsikkerhet og en mulighet til å dyrke sin fremste hobby: å synge karaoke.

Kim sang i kor som ung, men det var først en gang på nittitallet, da han var støttekontakt for en mann som elsket karaoke, at han oppdaget dens velgjørende kraft. Å sitte hjemme på Lørenskog for å se på TV ble plutselig en underordnet fritidssyssel. På denne tiden var det et oppkomme av karaokebarer å velge mellom i Oslo, forteller han, men Trompeten Bar i Skippergata var en klar favoritt. Kim skjønte imidlertid fort at det var en vesentlig forskjell på det å synge i kor, og det å stå foran en broket forsamling og synge solo.

– Jeg var pissnervøs, men etter fem kvelder som tilskuer bestemte jeg meg bare for å hoppe uti det, og det ble en kveld jeg aldri kommer til å glemme. Jeg sang «Are You Lonesome Tonight» av Elvis Presley.

– Are you lonesome tonight, do you miss me tonight, are you sorry we drifted apart, synger han med en stemme noen oktaver lavere enn snakkestemmen.

Han forteller at dette er en sang han drar fram noen ganger, men nå kan det bli vanskelig. Det er nemlig ikke alle steder som har et like variert repertoar som det Bør & Børsen hadde.

– Det er nesten som om det hviler en forbannelse over karaokestedene i Oslo. Først stenger Trompeten og nå Bør & Børsen. Det er jævla synd, det er jo et tilbud som gradvis forsvinner, og det er jo en stor gjeng det går ut over.

Men det nytter ikke å gi opp.

– Vi i karaokegjengen har blitt enige om at vi ikke skal splittes bare fordi Bør og Børsen har lagt ned.

Derfor har de begynt å tenke over alternativene: Hvilke steder tilbyr karaoke, og finnes det noen steder som kanskje til og med kan bli det nye Bør & Børsen? Sport 33, i de gamle lokalene til den enda brunere Café 33 ved Birkelunden, er en mulig kandidat. Derfor skal han og noen fra karaokegjengen dra dit neste lørdag for å se an stemningen litt.

Les også: Rapport fra Spellemann: – Vi syntes at både menn og kvinner er like mye verdt

Veien videre

Klokken nærmer seg midnatt, og jeg har akkurat forlatt alle vennene mine for å se og oppleve hvordan stemningen er selv. Jeg finner Kim ved baren. Han har akkurat bestilt seg en halvliter til 78 kroner, nesten tjue kroner mer enn på Bør. Han viser vei til båsen de sitter i. Heidi og Heidi, som heldigvis har  ulike hårfarger, presser seg inn mot midten for å gjøre plass. Dette er den harde kjernen av karaokegjengen, og i kveld har de vært på vors hos Heidi-en med mørkt hår.

– Ja, vi er jo her for å se litt åssen det er. Jeg synes det er rart å sitte her, for vi savner jo Bør, det var jo der alle venna våre vanka og nå er jo alt egentlig oppløst, sier hun, og åpner en av de to snusboksene hun har sittet og fiklet med.

Mens vi sitter der går det opp for oss hva Kristoffer Kumar mente da han snakket om at Sport 33s lokaler ikke akkurat tilrettelegger for dans. Noen spredte forsøk på å danse mellom båsene faller på sin egen urimelighet.

Heidi forteller at hun har vært på Bør & Børsen hver eneste fredag og lørdag de siste elleve årene. Hun er ikke i arbeid, så derfor blir karaokekveldene et fint påskudd for å treffe mennesker også. Den lyshårede Heidi nikker bekreftende ved siden av. Det er bra at det er så mange folk her i dag, sier den mørkhåra, men medaljen har en bakside: Det kommer til å være kø. Lang kø. Men når hun omsider slipper til, er planen å synge «Jeg har en drøm» av ABBA. Hun sier det på norsk, og begrunner det med at engelskuttalen hennes ikke er noe å skryte av.

Men det går bra å synge på engelsk?
– Å ja, ja, ja. Å synge er jo noe helt annet.

Den lyshårede Heidi er langt mer stillferdig enn sin mørkhårede navnesøster. Hun har ikke satt seg på listen enda, men har lyst til å vente litt og se hvordan ting utvikler seg.

– På Bør & Børsen var det liksom ikke noen terskel for å skrive seg opp, men nå når vi er på et helt nytt sted så merker jeg at det gjør meg veldig nervøs. Selv om vi kjenner nesten alle her, så er vi jo på et helt nytt sted, så man må på en måte bli vant til det.

Les også: Kjedene overtar, og folket fortviler – men hvem har egentlig skylda?

Samtalen vår, som så vidt har rukket å starte, avbrytes av at den mørkhårede Heidi plutselig lener seg over bordet og peker på meg.

– Jeg har sitti og lurt på hvor jeghar sett deg før, men nå har je’n. Det var selvfølgelig på Bør & Børsen.

Det er ikke umulig, sier jeg, og flere ord rekker heller ikke vi å utveksle før karaokeverten, Leon Harris, plutselig annonserer over høyttaleranlegget at «it’s time for the legendary Kim to sing!». Kim rykker til ved siden av meg, og på det jeg oppfatter som tre sekunder står han med mikrofonen i hånda, klar til å synge «Just A Gigolo» av David Lee Roth.

Dette frigjør plassen ved siden av meg, og Bjørn Tore Dyrnes dumper ned i de skinn-draperte, grønne setene. Han har store biceps og underdimensjonert skjorte som fremhever hvor store bicepsene er, og introduserer seg som initiativtakeren bak kveldens karaokekveld og administratoren på Facebook-gruppa «Karaoke i Oslo». Bjørn Tore spør om ikke jeg er hun fra DAG & NATT (til lesers orientering: det er en gratisavis på Gran Canaria). Det skulle jeg gjerne vært, men jeg er nok fra den norske, mer lokale, gratisavisen NATT&DAG, svarer jeg. Og så går vi rett på sak:

– Ja, hva har du planlagt å synge i dag, a?

Jeg har planlagt å ikke synge.
– Jo, når du først er her?

Hva skal jeg synge, da?
– Du må synge noe du har en relasjon til, ikke tenke på hva andre vil at du skal synge, sier han.

Bjørn Tore gir uttrykk for å være fornøyd med kvelden hittil, selv om det var noen «major fuck ups» i starten. De kom i gang senere enn planlagt grunnet fotball (et ord han uttaler med et snev av forakt), og i tillegg klarte innehaveren å fucke det til med noen kabler.

– Men nå er det jævla bra. Det er fint å se at så mange her er samla, og at de koser seg. For dette er jo ikke noe jeg gjør kun for min egen del, det er jo noe jeg gjør for disse folka her.

Hvorfor det?
– Fordi de er forbanna fine folk, bare se på det sinnssykt gode samholdet, sier han, og peker mot Heidi, Heidi og Kim som står på scenen og synger. Bak ham igjen står den hyperaktive karaokeverten og veiver frenetisk med et ark der det står «CLAP».

Bjørn Tore tilføyer:

– Og så er det jo heller ikke til å legge skjul på at mange i dette miljøet har hatt det vanskelig. Hadde det ikke vært for karaoken så tror jeg faktisk at flere av de som er her i dag kunne vært døde nå, og det kan jeg si for min egen del også. Vi som tidligere har opplevd å ikke høre til noe sted, vi hører til her.

Og det viktigste er, ifølge Bjørn Tore, at disse folka har et sted å være sammen, et sted der de har mulighet til å samle seg rundt karaoken. For situasjonen nå er uholdbar, tilbudet matcher ikke etterspørselen i det hele tatt.

– Jeg var ikke en Bør & Børsen-fan, det er litt som et pepsi/cola-spørsmål innad i karaokemiljøet, men det er definitivt altfor få karaokesteder i Oslo. Jeg har forsonet meg med at vi aldri kommer til å få tilbake det Zinatra en gang var, men aldri har et sted vært så dårlig at det ikke fortjener å eksistere. Nå presses karaokestedene ut, til fordel for store, pengesterke kjeder.

Kim synger: «I ain’t got nobody, nobody cares for me, nobody cares for me, I’m so sad and lonely». På et sted som Sport 33 trodde jeg veien fra normaltilstand til rørt skulle være litt lengre enn dette. Etter endt opptreden spaserer han bredbeint tilbake til båsen vår. Heidi og Heidi roser ham, du var så flink, sier de.

– Ja, vi får jo nesten bare håpe at dette stedet varer, sier han, og skriver seg opp til neste runde.

Klokken nærmer seg halv tre, og den utløsende årsaken til at jeg forlater stedet er at jeg begynner å kjenne en overveldende trang til å synge «You’re Still The One» av Shania Twain. Jeg gjør det jeg kan for å gjøre morgendagen minst mulig brutal.

Men brutaliteten kjenner ingen grenser. Jeg våkner opp til et varsel fra Facebook-gruppa «Karaoke i Oslo». Club Albertine slutter med karaoke, de også.

 

De beste sangene å synge på karaoke: 

KRISTOFFER KUMARS KARAOKEFAVORITTER:

Ole Ivars – «Jag trodda änglarna fanns»
– Norges beste duett om kjærlighet med få vers og mange refreng. Allsanggaranti.

Afroman – «Because I Got High»
– Kanskje verdens letteste karaokelåt på grunn av treg rytme og mye repetisjon. Et refreng alle kan.

Alexander Rybak – «Fairytale»
– Finnes på karaokebarer verden over og har et refreng som kan skape de merkeligste former for dans.

Barry Manilow – «Copacabana»
– Fengende Barry Manilow-låt som skaper sydenstemning på de kaldeste vinterdager.

R. Kelly – «The World’s Greatest»
– Lekende låt med et refreng som de fleste kjenner som gjentas i det uendelige, helt til alle synger med.

 

KIM HOCHLINS KARAOKEFAVORITTER:

Robbie Williams – «Angels»
– Denne er til minne om en kamerat som gikk bor alt for tidlig.

David Lee Roth – «Just a Gigolo»
– Denne sangen får meg i godt humør og det blir alltid allsang av den.

Metallica – «One»
– Teksten på denne sangen har en veldig dyp mening som er veldig viktig for meg.

Elvis Presley – «If I Can Dream»
– Samme som forrige. Denne teksten er også veldig viktig for meg.

 

Se også: Denne superentusiastiske karen synge klassikeren «The Final Countdown» (men det er ikke fra Børsen! Det er fra nå nedlagte Vaagen pub i Bergen):