«Lady Bird» er en utrolig velspilt coming of age-perle

Greta Gerwigs oscarnominerte solo-regissørdebut balanserer perfekt mellom humor og alvor og er full av ikoniske øyeblikk.
b
a

Lady Bird er utrolig velspilt coming of age-perle, som veldig fortjent fikk fem Oscar-nominasjoner. Greta Gerwig ble som bare femte kvinne nominert til beste regissør. Det er ekstra imponerende når dette er første gang Gerwig står oppført som regissør alene (Hun med-regisserte Nights and Weekends i 2008 red.anm.), og det definitive steget ut av rollen som Noach Baumbachs muse.

Året er 2002, og USA er ett år inn i Bushs første periode som president. 17 år gamle Christine (Saoirse Ronan) bor sammen med en eldre bror, hans kjæreste og foreldrene i et klassisk nedre middelklassehjem i delstadshovedstaden Sacramento i California. Eller Californias svar på Midtvesten, som hun kaller byen. Christine – eller Lady Bird som krever å bli kalt – har nemlig ikke spesielt høye tanker om hjembyen, og aller helst vil hun så langt vekk som mulig så fort hun når college-alder.

Les også: «Utøya 22. juli»: – Pinlig dårlig omgang med subtile virkemidler og klisjeer

Hun går på en katolsk High School, og  er helt middels både på skolen og ellers i livet. Hun balanserer på en hårfin linje mellom å være kaotisk sjarmerende, og umoden og selvopptatt. Familien bor på feil side av elva, og mor blir nødt til å jobbe doble skift når far mister jobben.

En rekke imponerende skuespillerprestasjoner blir toppet av Laurie Metcalf, som spiller dritten ut av rollen som Lady Birds mor. Som bjeffende sykepleiermatriark som strever for å få endene til å møtes, er Metcalf like imponerende som i maktdemonstrasjonen i rollen som Louis CKs ekskone i Horace and Pete for et par år siden.

Scenene mellom henne og Ronan er blant filmens sterkeste kort, og  det mest genuine mor/datter-forholdet festet til film på mange år. Også stjerneskuddene Lucas Hedges og Timothée Chalamet gjør ypperlige rolletolkninger som filmens to love interests.

Les også: «Norske Byggeklosser» hører hjemme på 70-tallet

Stilmessig er det lett å trekke parallellene til nevnte Baumbachs beste filmer, og særlig til Mistress America, hvor Gerwig skrev manus sammen med regissøren. Det er vel heller ikke utenkelig at Gerwig har latt seg inspirere av åttitallets Brat Pack-filmer, særlig i måten hun lar stort sett samtlige karakterer få rom til å utvikle seg igjennom filmens tilmålte spilletid.

Humor og alvor er dessuten nærmest perfekt balansert, og filmen makter å ta opp rekke temaer som tilhørighet, vennskap og kjærlighet uten å bli for sukkersøt.

Som et utall av Woody Allens New York-filmer beveger filmen seg fra å stille byen den utspiller seg i kritisk lys, til å bli en kjærlighetserklæring til Sacramento. Som  hovedpersonen egen modningsprosess vokser byen etter som handlingen skrider fremover.

Les også: «Stories from Norway» er leken og eksperimentell

Når Lady Bird og bestevenninnen Julie klemmer hverandre i skumringen ved Tower Bridge, klarer dessuten Gerwig og  filmfotograf Sam Levy å gjøre Sacramento like cinematisk interessant som nevnte Allen og Gordon Willis gjorde New York i den ikoniske scenen ved Brooklyn Bridge i Manhattan.

Det er intet annet enn imponerende.

Lady Bird  kan du se på norske kinoer  fra 16. mars.